Arkitekt. Foreldre: Direktør Søren Anton Poulsson (1847–1934; se NBL1, bd. 11) og Ina Bolette Jørgensen (1851–1922). Gift 31.5.1906 i Kristiania med Anna Bache-Wiig (f. 12.3.1885), datter av fabrikkeier Hartwig Bache-Wiig (1850–1922) og Amalie Kristine Holt (1851–1940). Svoger til Jens Bache-Wiig (1880–1965).

Magnus Poulsson var en av Norges mest markante arkitekter i første halvdel av 1900-tallet. Han forente på en meget personlig måte tradisjonell norsk byggeskikk og moderne former, ofte karakterisert som maskulint i uttrykket. Sammen med sin venn Arnstein Arneberg ble han en av de viktigste skaperne av en ny nasjonal arkitektur med sterke nordiske røtter og stod bak noen av de meste sentrale og monumentale norske byggverk i denne perioden, bl.a. Oslo Rådhus (1931–50).

Studiene ved Den kgl. Kunst- og Haandværksskole i Kristiania 1900–03 under arkitekt Herman M. Schirmer fikk enorm betydning for Poulsson; hans ekskursjoner til det indre Østlandet, der gårdsbygninger og innredninger ble målt opp, tegnet og malt, dannet grunnlaget for forståelse av utviklingen av norsk byggetradisjon. Ved Kungl. Tekniska Högskolan i Stockholm 1903–05 og som assistent hos arkitekt Carl Westmann 1905–09 videreførte og utdypet han interessen for den norske og nordiske arkitekturarven. Interessen for eldre arkitektur og antikvarisk arbeid vedvarte gjennom hele yrkeslivet, bl.a. gjennom restaureringsoppdrag og mangeårig verv i Fortidsminneforeningen. Poulsson etablerte egen praksis i Kristiania 1909 og samarbeidet nært med Arnstein Arneberg om enkelte større arbeider; sønnene Esben Poulsson (1907–74) og Anton Poulsson (1915–72) arbeidet sammen med ham fra henholdsvis 1936 og 1943.

Poulssons første arbeider i Kristiania og omegn var bolighus, bl.a. hans eget tun, Gullia. Kunstnermiljøet på Fornebu/Lysaker, med Gerhard Munthe, Erik Werenskiold og Fridtjof Nansen som nære naboer, skal ha betydd mye for utviklingen av Poulssons arkitekturstil. Han tegnet også et stort antall hytter og fritidsboliger. De til dels store anleggene ble verken etterligninger av hvite sørlandshus eller av tømrede bondestuer fra Telemark, men den stedlige arkitekturen var alltid en viktig inspirasjonskilde. Tilpasningen til landskapet og tomtens beliggenhet og natur var meget viktig. Hans eget hus Herrodd på Nesøya i Asker og egen hytte Breskeroe ved Møsvatn i Telemark er gode eksempler på dette.

Toresplassen på Krokskogen og jaktstuen Sletthollin i Numedal er langt mer enn hytter; de realiserer forestillingene om kongsgårder på fjellet. Husene er i laftet tømmer og med kraftige beitskier som døromramninger. Det er tun med mange bygninger og en dominerende beliggenhet. Ofte større, men stilmessig mer lik 1700-tallets embetsmannsgårder tegnet Poulsson ombygninger eller nybygg for mer enn 20 storgårder, bl.a. Kroken i Stor-Elvdal, Hovinsholm på Helgøya og Oxenøen Bruk i Bærum.

Poulsson viste også stor interesse for mindre pretensiøse bygg ved tidlig i sin karriere å tegne arbeiderboliger. 1909 og 1911 vant han premier i konkurranse om hjem for arbeidere. 1911 tegnet han arbeiderboliger for Mesna Træsliperi på Lillehammer, og 64 “egne hjem”-boliger ble oppført på Rjukan 1912–13 etter en engere konkurranse. I samme periode ble en rekke arbeiderboliger for Nitedals Tændstikfabrik påbegynt i Kristiania, og i Halden tegnet han funksjonærboliger for Saugbrugsforeningen. Lille Tøyen hageby i Oslo regnes som hans arkitektonisk mest vellykkede arbeiderboliger. Både arbeiderboligene og de større villaene i tre fikk ofte veggene gråbeiset med jernvitriol for å formidle inntrykk av værbitt overflate, og inngang og vindusomramninger samt vindskier ble ofte utstyrt med ornamenter.

Rundt 1930 finnes flere eksempler på at Poulsson prøver å tegne hus i en nasjonal funksjonalisme. Hans valg av husfarge blir lysere, ornamentikken reduseres, vinduene blir enklere og større og takene flatere, som i villaen for Dagfin Werenskiold i Bærum og boliger på Skøyen i Oslo. En nøktern og mer internasjonal funksjonalistisk bebyggelse tegnet Poulsson bare få ganger, som kontorbygget for skipsreder Klaveness på Lysaker og KNA-hotellet i Oslo.

Poulssons først utkast til et større offentlig bygg må ha vært Herredshus for Bærum (1913), dvs. før konkurranseutkastet til Oslo Rådhus 1916. 1919 laget han reguleringsforslag for tettstedet Sandvika, som omfattet herredshusets nærmeste kvartaler, og innførte betegnelsen “Sandvika den hvite by”, hvor alle bygg skulle bygges i hvitslemmet teglstein med flate tak. Herredshuset ble først bygd 1926 og utvidet 1958, med flere likhetstrekk med de første utkast til rådhuset i Oslo, bl.a. et dominerende klokketårn. Herredshusets detaljer i huggen stein og bronse har en ornamentikk med opprinnelse i middelaldergotikken, men kraftigere og mer kantet. Huset fikk Houens fonds premie 1930.

DFDS' kontorbygg i Karl Johans gate 1 i Oslo (1919) er et av Poulssons hovedverk og står som en slags portbygning på nordsiden av inngangen til hovedstadens paradegate. Hjørnets tårn, spir og balkong, kraftig natursteinsbruk i 1. etasje og gesims samt det bratte valmtaket gir inntrykk av et befestet hus. Bygningen innbrakte ham Houens fonds premie 1925. Den monumentale Telegrafbygningen i Oslo tegnet han sammen med Arneberg etter konkurranse. Den nordisk nybarokke bygningen i labradorstein inntar nesten et helt kvartal i Kvadraturen.

Det tok 13 år fra de to vennene vant arkitektkonkurransen om Oslo Rådhus 1918 til grunnsteinen ble lagt ned 1931. Mange nye utkast ble lagt frem og forkastet i denne perioden. Da konkurransen startet, var man midt i en nasjonalromantisk periode, mens grunnsteinen ble lagt ned i starten av den nye funksjonalisme. Det store klokketårnet som hadde fulgt med gjennom alle utkast og ble realisert i Sandvika, vek plass for to mektige tårnblokker. Funksjonalitet og form kommer klarere frem, men bygningen ble likevel rik på dekor og billedkunst med historisk innhold.

Poulsson tegnet også 8 kirker, hvorav hans aldersverk, Gravberget kirke i Solør (1955), slutter ringen tilbake til den folkelige, værbitte trebygningen som han startet med 1910.

Magnus Poulsson var formann i Fortidsminneforeningen 1915–29 (æresmedlem fra 1930), i Kristiania Arkitektforening 1922–23 og i Tilsynskomiteen for Nidaros Domkirkes restaurering 1931–58. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1950, mottok Statens kunstnerlønn fra 1956 og fikk Svenska Konstakademiens gullmedalje samme år.

    Bygninger (et utvalg) [satt opp av red.; kildeskjema ikke levert]

  • Madserud allé 32, Oslo, villa for h.r.advokat S. Finne, 1910
  • arbeiderboliger Grenseveien 75–89, Oslo, 1912
  • egen bolig Gullia, Skogsvingen, 2, Bærum, 1912 (ødelagt av brann 1940)
  • Sjømannskirken i Rotterdam (sm.m. A. Arneberg), 1914
  • Sletthollin, jakthytte for J. B. Stang, Numedal, 1915
  • Lille Tøyen hageby, Oslo, 1916–22
  • Oslo Rådhus (sm.m. A. Arneberg), 1. utkast 1916, 1. premie i omkonkurranse 1918, endelig utkast 1931, ferdig 1950
  • Telegrafbygningen (sm.m. A. Arneberg), Kongens gate 21, Oslo, 1916–24
  • hovedbygning Oxenøen Bruk, Bærum, 1918–20
  • funksjonærboliger for Saugbrugsforeningen, Halden, 1919
  • kontorbygg for Det Forenede Dampskibsselskab, Karl Johans gate 1, Oslo, 1919
  • egen bolig Herrodd, Øverbergveien 1, Asker, 1919–40
  • eget landsted Breskeroe, Vinje, Telemark, 1919–43
  • Bærum rådhus, Sandvika, 1925–26 (etter konkurranse 1913, utvidet 1958)
  • KNA-hotellet (nå Scandic Hotel), Parkveien 69, Oslo, 1932
  • Drammensveien 314, kontorbygg for A. F. Klaveness & Co. A/S, Bærum, 1933
  • Toresplassen for skipsreder T. Fearnley, Sollihøgda, Hole, 1934
  • Høyres Hus, Stortingsgata 20, Oslo, 1934–35
  • hovedbygning Hovinsholm, Helgøya i Ringsaker, 1939
  • hovedbygning Kroken, Stor-Elvdal, 1946
  • Gravberget kirke, Våler, Hedmark, 1955
  • Eystein kirke (fullført av A. Poulsson), Dovre, (posthumt) 1963–69

    Trykt materiale (et utvalg)

  • Landarbeiderbruk for fjellbygden, type 1 og 2. Arbeidstegninger – bygningsbeskrivelse, 1911
  • Grønne sange (under pseud. Magnus P. Gullien), 2 bd., 1919–31
  • Raadhussakens stilling efter siste konkurranse (sm.m. A. Arneberg), i TU 1919, s. 298–301
  • Herredshuset i Sandvika, i Byggekunst 1928, s. 113–117
  • Oslo Rådhus (sm.m. A. Arneberg), 1933
  • Skisser og tegninger (red. av B. Lie, R. Lund og E. Moestue), 1952
  • Se også verklister i NKL, bd. 3, 1986, s. 233–235
  • H. Hals: Ti aars boligarbeide i Kristiania. Hus for smaakårsfolk oppført av Kristiania kommune, 1920, s. 32
  • H. Aars et al.: Norges kunsthistorie, bd. 2, 1927, s. 278, 281–82
  • L. Østby: Norges kunsthistorie, 1938, s. 304, 312–13
  • E. Alnæs et al.: Norske hus, 1950
  • C. Just: Rådhuset i Oslo, 2 bd., 1950–52
  • M. Poulsson: Skisser og tegninger (red. av B. Lie, R. Lund og E. Moestue), 1952
  • A. Bugge: biografi i NBL1, bd. 11, 1952
  • HEH 1955
  • E. S. Engelstad: Storgårder i Norge, bd. 1–2, 1962–63
  • S. Muri: Norske kyrkjer, 1971, s. 270
  • T. Brantenberg (red.): Vaar i Norge. Arneberg & Poulsson. Arkitekturutstilling: Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson 100 år, Byggekunst nr.2/1982
  • J. C. Eldal: biografi i NKL, bd. 3, 1986
  • O. D. Bruun: Arkitektur i Oslo, 1999, reg. (s. 291 og 297)
  • U. Grønvold, N. Anker og G. Sørensen: Det store løftet. Rådhuset i Oslo, 2000
  • A. Mykleby: Arnstein Arnebergs arena, Arkitektur i Norge, Årbok 2001, 2001, s. 72–83
  • E. Johnsen: Det moderne hjemmet 1910–1940 (Acta humaniora nr. 127), 2002

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Byste (marmor) av Wilhelm Rasmussen, 1921–23; NG
  • Byste (kleberstein) av Wilhelm Rasmussen, 1922; p.e
  • Maleri av Erik Werenskiold, ca. 1923; Sogn Folkemuseum, Sogndal
  • Maleri av Dagfin Werenskiold, 1947; Fortidsminneforeningen, Oslo
  • Byste (bronse) av Arnold Haukeland, 1954; Oslo Rådhus