Komponist og musikkritiker. Foreldre: Sogneprest Julius Martin Hegdal (1896–1984) og Marta Elise Roverud (1901–1982). Gift 7.10.1967 med spesialpedagog Therese (Tiris) Stubberud Hauge, (28.3.1946–), datter av lektor Jacob Olai Cornelius Hauge (1912–2000) og Randi Jane Johanna Stubberud (1915–).

Magne Hegdal fremstår som en av den metodiske dekonstruksjonens viktigste representanter i Norge. Hans radikale estetikk er preget av konsekvent bruk av tilfeldighetsprinsipper som komposisjonsmetode og anvendes ofte på allerede eksisterende musikk.

Hegdal studerte klaver med Nicolai Dirdal 1957–65 og Erling Westher 1966–69, og han debuterte som pianist 1969. Samtidig fulgte han opp klavertimenes fingerløp gjennom epoker og stilarter med egne komposisjoner i de samme stiluttrykk. Dette gav den unge pianisten god innsikt i utviklingen av musikalsk materiale og form gjennom hele musikkhistorien, noe han også fikk utviklet gjennom satslære- og komposisjonsstudier med Conrad Baden 1964–67. Han var derfor åpen for de mest krevende delene av samtidsmusikkens uttrykk da han studerte komposisjon med Finn Mortensen, først privat 1966–68 og deretter i komposisjonsklassen ved Musikkonservatoriet i Oslo fra 1969 til han tok diplomeksamen i komposisjon 1972.

Hegdal har helt fra studietiden av vært opptatt av tilfeldighetsbegrepet, ikke minst inspirert av John Cage. Aleatoriske teknikker (av lat. alea, 'terning'), dvs. at musikken er bygd opp via tilfeldighet, ble benyttet for å fristille musikken fra en tradisjonell formforventning. Ofte tar Hegdal utgangspunkt i et tradisjonelt repertoar og ikke i et anonymt materiale. Dette fungerer også pedagogisk: Når lytteren hører gjenkjennbare elementer, merkes lettere hva som skjer i musikken. Dette komposisjonsprisippet har sin parallell i malerkunstens kubisme, der sentralperspektivet brytes og detaljene fremtrer i nye konstellasjoner som får oss til å se på en annen og bedre måte.

I slutten av 1980-årene kom et nytt trekk inn i Hegdals musikk, ved at han mer personlig komponerer videre med det tilfeldig oppbrutte materialet. Disse ekstra lagene tilfører musikken ulike dybder og rikere perspektiver, der den nye overflaten i enkelte partier tar mye av interessen, mens de underliggende musikalske elementene andre ganger fremdeles skinner klart igjennom.

Den dominerende trenden innen samtidsmusikken i Norge har vært sterkt preget av en klassisk-romantisk formforståelse, der verkene fremstår som sluttede fortellinger. I forhold til dette er Hegdal en av de svært få komponistene her hjemme som på en radikal måte vektlegger dekonstruksjonen og problematiserer formens betydning for verkopplevelse og for komponering. Det handler om utforsking av bruddflatene, sprekkene og skjøtene som oppstår når musikken omorganiseres. Hegdal kan beskrives som konstruksjonsimpresjonist; det er opplevelsesrikheten i disse forstyrrelsene, ikke de tomme formene selv, som er poenget. Dette formspillet har mye av den samme ledigheten og lekenheten som hos Stravinskij. Hegdal henter også i rikt monn inspirasjon fra formeksperimentene til komponister som Carl Ph. Emanuel Bach, Antonín Reicha og Muzio Clementi, som virket i de kreative historiske bruddflatene og skjøtene mellom barokk og klassisisme.

Hegdal har alltid vært kjennetegnet ved stor faglig entusiasme og nysgjerrighet, også overfor den eldre musikken. Dette gjorde ham til en verdsatt musikkritiker i Dagbladet i årene 1969–85, der han gav perspektivrike analyser og kommenterte konsertene i sine ukentlige oppsummerende artikler.

Hegdal har også vært engasjert som lærer i komposisjon ved Norges musikkhøgskole i flere perioder, bl.a. 1985–90 og 1998–99. Han har hatt flere sentrale tillitsverv i TONO og Norsk Komponistforening, bl.a. satt han i lange perioder i komponistforeningens musikkfaglige råd fra 1970-årene og frem til slutten av 1990-årene. Hegdal mottok komponistforeningens pris Årets verk 1982 (Morgensolens Sange), 1986 (Konsert), 1993 (For 2 nr. 3) og 1996 (Grande symphonie). Siden 1999 mottar han Statens garantiinntekt for kunstnere.

  • Tilnærmet komplett verkliste i Norsk musikkinformasjon

    Komposisjoner (et utvalg)

  • Credo, 1971 (kor)
  • Sinfonia, 1972 (orkester)
  • Air for a gothic cathedral, 1975 (sang, klaver, slagverk)
  • Birds, 1976 (piano)
  • Rondo for fløyte, akkordeon og piano, 1976
  • Übung: Ouverture concerto for two pianos and orchestra, 1977
  • Concerto I, 1978 (kammerverk)
  • Concerto II, 1978 (orkester)
  • Make Believe Rag, 1981 (sopran og piano)
  • Morgensolens Sange. Et Bjørnsonportrett, 1982 (resitatør, piano, kor, orkester)
  • Konsert, 1985 (kammerverk)
  • Rondo II, 1985 (klaver og kammerorkester)
  • For 2 nr. 3, 1991–92 (slagverk og piano)
  • Pour Ensemble, 1992 (kammerverk)
  • For orkester, 1993
  • Annotations. Suite de quatre pièces pour piano (1995)
  • Grande Symphonie de salon: Pour Ensemble No. 2, 1996
  • For 4 nr. 4, 1999 (saksofonkvartett)

    Innspillinger (et utvalg)

  • Magne Hegdal (inneholder verkene Pour Ensemble, For 3, Bona Nox – Wolfgang in Memoriam), 1994
  • Magne Hegdal: Annotations (inneholder Grande Symphonie de salon, For 2 nr. 3, Rondo II, Annotations), 2000

    Artikler

  • “Joseph Matthias Hauers 'atonale' musikk”, i Norsk musikktidsskrift nr. 3/1975
  • “Tilfeldighetsmusikk og kommunikasjon”, i Norsk musikktidsskrift nr. 3/1976
  • “Magne Hegdal intervjuer seg selv”, i Ballade nr. 1/1977 (senere trykt i Samtiden nr. 5/1980)
  • “Tematisk konsentrasjon i Joplins klaverkomposisjoner”, i Norsk musikktidsskrift nr. 3/1977
  • “Den avmytologiserte kunstneren: sonatas and -ludes (pre and inter) re J.C.”, i Ballade nr. 1/1984 (om John Cage)
  • “Fornyelse og fordypelse – en verbal sonate om Muzio Clementi”, i Musikk og skole nr. 4/1986
  • “Carl Philipp Emanuel Bachs revolusjonerende formverden”, i Studia musicologica Norvegica 1989
  • “Manifest: Et uendelig stort rom”, i Parergon nr. 10/1999
  • M. Hegdal: “Magne Hegdal intervjuer seg selv” (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • M. E. Pedersen: artikkel i CD Magne Hegdal, 1994
  • E. E. Guldbrandsen:“Magne Hegdals gotiske katedral”, i Nye Musikken nr. 7–8/1996
  • d.s.: “Den organiske mekanikk”, i Årbok for norsk samtidsmusikk 1996, 1997
  • B. Hagerup og T. Reinholdtsen: “ABA-form er no' forbaska jug”, i Parergon nr. 7–8/1999 (intervju med Magne Hegdal)
  • B. Hagerup: artikkel vedlagt CD Magne Hegdal: Annotations, 2000