Magdalene Buchholm kan regnes som den eneste norskfødte kvinnelige dikter i tiden omkring 1800.
Hun vokste opp i Skien og Kongsberg, og etter farens død 1770 var hun et par år på storgården Buskerud i Modum. Der bodde hennes kusine Henrika Ancher, som var gift med eieren Peter Collett.
Magdalene Buchholm har beskrevet seg selv som et våkent, aktivt, lese- og skrivelystent barn. Hennes mor holdt henne til huslige sysler og hindret henne i å følge sin trang til lesning. Hun takker sin mor for dette, men man kan vanskelig tenke seg at dette er hennes oppriktige mening. Saken må ha vært konfliktfylt, for hun ble ikke noen pliktoppfyllende husmor, og hun klaget over sin mangel på den språkferdighet og kunnskap hun trengte som et skrivende menneske.
Mulighet til å dyrke sin diktende trang fikk hun da hun som 20-åring kom til København med sin ektemann, presten Peter Leganger Castberg. Her fikk hun raskt innpass i Det Norske Selskab, et mannsmiljø hvor hun fikk komme som selvstendig litterær person og medlem.
Sin store litterære triumf oppnådde hun da hun 1783 fikk Det Norske Selskabs hederspris, ringen med den grønne sten, og fikk sin heroide Adeluds til Torkild Trondesen opptatt i annet hefte av selskapets Poetiske Samlinger. En heroide er et fiktivt versifisert kjærlighetsbrev, og det er så pass glød i de litt klossete versene at man kan ane en ekte følelse bak den litterære konvensjonen.
Diktet skaffet henne hedersbetegnelsen “Nordens Sappho”, etter et europeisk mønster i tidens litterære liv. Betegnelsen kom siden til å følge hennes navn, men fikk snart en ironisk klang, etter hvert som dommen over hennes dikteriske produksjon ble hard, til sist knusende. Først en ny interesse for kvinnelitteratur i de siste tiår av 1900-tallet har gitt mulighet for en mer positiv vurdering av hennes produksjon.
1781 ble hennes mann utnevnt til sogneprest i Flekkefjord, hvor han døde tre år senere. 1785 giftet hun seg på ny, 27 år gammel, med den fem år yngre Joachim Frederik Buchholm. Både i sitt første og sitt andre ekteskap oppholdt madamen seg lange tider i sitt elskede København, og lot mann og barn klare seg uten henne i Norge. Joachim Buchholm ble 1798 tollkasserer i Stavanger og 1806 tollinspektør i Kragerø. I denne byen tok ekteparet livlig del i det selskapelige liv, og har etterlatt seg en lokal tradisjon.
Det vesentlige av Magdalene Buchholms diktning er samlet i Poesier (1793), med 32 dikt, og i en utvidet utgave fra 1806 med 50 dikt i alt. Det er uten videre klart at det som hun kalte poesier, ikke kunne stå for en senere kritikk etter en romantisk norm. Hennes poesier utmerker seg ikke ved billedbruk og språkbehandling. De er litterære tekster, hvor hun gir uttrykk for sine tanker og stemninger.
Hun lar det ikke være tvil om hva hun har på hjertet: Hun henvender seg “Til søstrene”, som tittelen på et programdikt lyder, “til dem som kan føle, som jeg føler, og af hvem jeg altsaa kan vente mest Overbærenhed med mine Forsøg”. Om sine forsømmelser som hustru og mor skriver hun ganske åpenhjertig. Hun lar også sitt alvorlige alkoholproblem komme til syne: Bacchus hjelper mot den drepende kjedsomhet.
Det som gjør hennes poesier mer leseverdige enn mange av hennes landsmenns litterære produkter fra denne tiden, er en tydelig spenning mellom konkurrerende holdninger: På den ene side den beskjedenhet som hun lar være idealet for seg selv og for datteren, på den annen side en åpen freidighet og det faktum at hun i sine poesier trer frem for offentligheten med sine kvinneerfaringer.