Maler. Foreldre: Byggmester Hans Heinrich Karsten (1837–1909) og Ida Susanne Pfützenreuter (1846–90). Gift i København 1913 med billedhugger Michaela Frederikke (“Misse”) Haslund (1886–1943), datter av maler og professor Carl Otto Bentzon Haslund (1842–1917) og Frederikke Aagaard (1857–1923), ekteskapet oppløst 1917. Bror av Marie Karsten (1872–1953).

Ludvig Karsten var ny-impresjonistenes ubestridte leder. Han var demonstrativt uborgerlig i sin livsførsel og dyrket et oppdrevet malerisk-koloristisk uttrykk i tradisjonen fra Christian Krohg, inspirert av Edvard Munch og av fransk samtidsmaleri. Han insisterte på at all ekte kunst var en “nerveaffære” og at man måtte utprøve sin egen følelsesvarhet i umiddelbar konfrontasjon med motivet.

Mens Karsten gikk på middelskolen, begynte han på Tegneskolens aftenundervisning, og vi vet at han i 1890-årene mottok korrektur av Christian Krohg. Etter examen artium 1895 drog han utenlands, men han er vanskelig å følge. Sporadisk dukker han opp i Spania, Italia og Tyskland.

Karsten var langt fra noe bråmodent geni, og først i München 1899 malte han sitt første større bilde, Adam og Eva. Til Paris kom han første gang 1900, og i tiden frem til den første verdenskrig hadde han en rekke opphold her. Det var imidlertid somrene i Åsgårdstrand 1901–05 og det direkte samværet med Edvard Munch som virket bestemmende inn på hans tidlige bilder. Tre gutter viser tre tause, anspente barn nært beslektet med Munchs kammerspill om sykdom og død. I Vårkveld i Ula står to barn ute på en brygge og lytter til naturens stillhet, i stemning ikke ulikt Munchs romantiske Pikene på bryggen. Helfigursbildet av en tuberkuløs, eldre kvinne, Tæring, er et hovedverk i denne tidlige fase. Karsten innrømmet villig at det var Munchs portrett av søsteren Inger som var inspirasjonskilden. Tæring var malt i Son, hvor Karsten bodde en rekke somrer 1905–12.

Karsten ble mottatt med undring av både publikum og kolleger. Den skolerte kritikken noterte seg raskt en særegen nervøsitet og en koloristisk kraft man aldri hadde sett maken til i norsk maleri. Munch forble alltid et ideal for Karsten. Men i årene rundt 1910 trengte et mer direkte franskinfluert maleri den nordiske romantikken mer i bakgrunnen: I forbindelse med et lengre studieopphold i Paris spores en større formal sikkerhet, og Karsten utviser nå en koloristisk radikalitet som ikke står tilbake for den samtidige fauvismen. 1910 tok han inn på privatakademiet der Henri Matisse underviste. Liggende ryggakt, Portrett av Franz Hessel og Gobelin er alle malt i Paris og viser denne forsterkede interessen for det abstrakt-maleriske, med utstrakt bruk av kraftige fargetreklanger, der komplementærparene rødt-grønt eller gult-blått ble modulert og harmonisert av en tredje, sammenbindende farge. Gobelin er det første i en serie oppstillinger eller stilleben som Karsten nå, inspirert av Cézanne, gav seg i kast med. Det lysskimrende Det blå kjøkken og det suverent enkle, nesten abstrakte Det røde kjøkken (begge fra 1913) er blitt stående som de viktigste i denne sjangeren.

I årene rett før den første verdenskrig slo Karsten igjennom for alvor, med en anseelse som grenset opp til Munchs. Samtidig møtte han stor anerkjennelse i Danmark. 1913 holdt han sin første betydelige separatutstilling i København, og samme år giftet han seg med den danske billedhuggeren Misse Haslund. Misse ble hans favorittmodell, og motivene ble intimt hjemlige: Misse i sengen, Misse ved ovnen, Misse ved vinduet osv. De nygifte bodde først inne i København, men snart kjøpte de en villa på den fasjonable Strandvejen. Karsten holdt en rekke utstillinger i Kristiania og fikk nå til dels eventyrlige priser for sine bilder, spesielt i tiden under og rett etter den første verdenskrig. Han ble også en etterspurt portrettmaler, uovertruffen som han var i å gripe det karakterbærende i et ansikt og en holdning.

Karsten var beryktet for sitt temperament og sitt forhold til alkohol, og allerede 1917 ble Misse til “Skils-Misse”. Kunstnerisk ble det etter hvert også mye “dagen derpå”. 1920 kjøpte han seg hus på Skagen, hvor han kom til nye krefter. Han fortsatte med sine interiører og stilleben, men tok også opp landskapsmaleriet til fornyet behandling. Han festet Skagens strålende lys til bredt anlagte, pointillistiske lerreter, men lot seg også fascinere av ulmende uværslys og kveldsstemninger. I en særstilling står det storslagne Flukten fra Egypt, kopi etter Bassano og det dramatiske Golgata. Karsten likte å måle krefter med de store mestre. Allerede 1904 hadde han på sin egen suverene måte “kopiert” Riberas Kristi gravleggelse i Louvre og 1909 Rembrandts Batseba samme sted. Den ovennevnte Bassano-kopien ble utført på Skagen etter et mindre bilde i kunstnerens eie.

Sommeren 1926 skrev Karsten seg på nytt inn i Louvres kopiprotokoll. Nå ville han avlure rokokko-maleren Antoine Watteau noen knep ved å kopiere dennes Gilles. Bildet av den ensomme klovn ble det siste mesterverk han fikk utført. Et hjerneslag og en bratt vindeltrapp sendte Karsten i døden i Paris samme høst.

    Et utvalg

  • Adam og Eva, 1899, Stenersenmuseet, Oslo
  • Tre gutter, 1901–03, BKM
  • Kristi gravleggelse, kopi etter Ribera, 1904, NG
  • Vårkveld i Ula, 1905, NG
  • Tæring, 1907, NG
  • Liggende ryggakt, 1909, p.e.
  • Batseba, kopi etter Rembrandt, 1909, TKM
  • Portrett av Franz Hessel, 1911, p.e.
  • Gobelin, 1911, Stenersenmuseet
  • Det blå kjøkken, 1913, NG
  • Det røde kjøkken, 1913, NG
  • Flukten fra Egypt, kopi etter Bassano, 1922, NG
  • Golgata, 1923, Statens Museum for Kunst, København (ny versjon 1925, BKM)
  • Gilles, kopi etter Watteau, 1926, p.e
  • H. Grevenor: biografi, i NBL1,bd. 7, 1936
  • P. Gauguin: Ludvig Karsten,1949
  • N. Messel: Karstens bilder og bildet av Karsten,mag.avh. UiO, 1979
  • d.s.: biografi, i NKL,bd. 2, 1983
  • d.s.: Ludvig Karsten,1995

    Kunstneriske portretter

  • Portrett av Edvard Munch, 1905; Thielska Galleriet, Stockholm
  • Selvportrett, 1909; NG
  • Hode (marmor) av Kai Nielsen, 1919, NG