Komponist. Foreldre: Kjøpmann Peter Marinius Jensen (1860–1939) og Elisabeth Fredrikke Gløersen (1865–1945). Gift 11.12.1926 i Brøndbyvester, Danmark med Louise Ravn Christophersen (16.10.1903–4.10.1994), datter av proprietær Johannes Ewald Christophersen (1876–1953) og Signe Ravn (1878–1950). Navneendring til Irgens-Jensen ved bevilling ca. 1953.

Ludvig Irgens-Jensen var en av Norges mest fremtredende komponister på 1900-tallet og kombinerte på en unik måte det nyskapende med det tradisjonsbevarende.

Irgens-Jensens far eide og drev de kjente firmaene Jensen & Co. og P. M. Jensen i Torggata i Kristiania. Ludvig tok examen artium 1913 og begynte å studere filologi ved universitetet. Men musikkinteressen hadde alltid vært sterk. Han studerte klaver med Nils Larsen i mange år, og det er kjent at han allerede i gymnasårene komponerte. Han var språkmektig og søkte bevisst de nyeste tendensene i Europa gjennom opphold i Tyskland, Danmark og Frankrike for å høre musikk og studere billedkunst. På egen hånd tilegnet han seg grundige kunnskaper i musikkteori, instrumentasjon og komposisjon. Samtidig malte han og skrev dikt.

1920 fikk Irgens-Jensen sin komponistdebut med utgivelsen av 38 sanger, som er skrevet i et senromantisk tonespråk med sterke ekspressive elementer. Sangene vakte oppsikt, men mottakelsen i pressen var blandet. Han ble kalt for “vår yngre tonekunsts enfant terrible”. Enkelte av sangene gikk nesten i en atonal retning, andre viste en type franske toneganger som var vanskelige å akseptere den gang.

I løpet av 1920-årene endret Irgens-Jensen stil, noe som tydelig merkes i hans Fabler og barnerim (til egne tekster), hans Sonate for fiolin og klaver og i det store orkesterverket Tema con variazioni. Han skriver enklere og klarere og med tydelig tonalitet.

Hans neste orkesterverk, Passacaglia, ble tildelt en pris i den internasjonale Schubert-konkurransen 1928. Verket er meget uttrykksfullt og strengt bygd opp, og Passacaglia fikk en umiddelbar suksess. Verket ble i de nærmeste årene oppført i mange land i Europa og også atskillige ganger i USA. Irgens-Jensen fikk henvendelser fra flere store internasjonale musikkforlag, men hans beskjedenhet holdt ham tilbake, og dermed gikk han glipp av en bredere internasjonal lansering. Først 1935 skrev han kontrakt om utgivelse av musikken, og da med Norsk Musikforlag.

Irgens-Jensen vant 1930 konkurransen om musikk til 900-årsjubileet for kong Olav den helliges fall og kristendommens endelige seier i Norge, med sin “dramatiske symfoni” Heimferd for soli, kor og orkester. Verket ble imidlertid ikke oppført ved festlighetene i domkirken i Trondheim fordi tekstens forfatter, Olav Gullvåg, hadde gjort trønderne rasende ved å gi sin støtte til Stortingets beslutning om å døpe byen om til Nidaros.

Heimferd ble derfor først oppført i Oslo høsten 1930, og dette ble en av de største musikalske suksesser i Oslo. Det var planlagt to oppførelser, men det måtte stadig gis ekstrakonserter, 12 ganger i løpet av 13 uker. Verket ble også direkte kringkastet fra konsertsalen to ganger, noe som den gang var ganske enestående. Det er senere fremført mange ganger (også i Trondheim), og 1947 ble det oppført som opera i Oslo. Heimferd ansees som et nasjonalmonument både på grunn av innhold og musikalsk utforming og står som et hovedverk innen norsk oratorietradisjon; det omtales ofte som “Olavsoratoriet”.

Vokalmusikk kom til å bli viktig i Irgens-Jensens produksjon. Best kjent er kanskje sangen Altar (1940) til tekst av Halldis Moren Vesaas, men også flere av hans andre sanger og hans korverker er hyppig blitt fremført av ledende sangere og kor. Sent i livet (1956) omarbeidet Irgens-Jensen sangsyklusen Japanischer Frühling (til gamle japanske tekster, gjendiktet til tysk) som han hadde skrevet for sang og klaver allerede 1919. Den nye utgaven for sang og orkester er senere blitt et av Irgens-Jensens mest oppførte verker.

Under den annen verdenskrig komponerte Irgens-Jensen flere sanger til tekster av motstandsdiktere som Nordahl Grieg, Arnulf Øverland og Inger Hagerup; disse ble spredd anonymt og illegalt. Noen av sangene ble smuglet over til Sverige og kringkastet fra London. Et par av dem ble spredd med en annen tekst, men “alle” visste hvilket illegalt dikt man egentlig skulle synge. I frigjøringsdagene 1945 stod 8000 sangere foran Slottet i Oslo, og 5000 av dem sang Irgens-Jensens og Øverlands Til Kongen.

Under okkupasjonen komponerte Irgens-Jensen også sin Symfoni i d-moll, et stort anlagt, pessimistisk verk, preget av krigen. Den vant 1. pris ved en illegal konkurranse 1943 i anledning 25-årsjubileet til Norsk Komponistforening.

Ludvig Irgens-Jensen holdt seg borte fra de musikalske moter i samtiden, selv om han i sin musikk tok opp strømninger i tiden, og han karakteriseres gjerne som konservativ neo-klassiker og som en europeisk “filosof”. Det er i hans verker lite av de stiltrekk som tradisjonelt knyttes til “det norske”. Et par steder finnes norske slåtterytmer, og i ett av orkesterverkene er visse nasjonale trekk merkbare, nemlig i orkestersuiten Partita sinfonica (1939), som bygger på scenemusikken til Hans E. Kincks drama fra Vestlandet, Driftekaren.

Irgens-Jensen bidrog sterkt til å innføre polyfoni som et både formende og ekspressivt middel i norsk musikk i mellomkrigstiden. Hans sterke betoning av det strengt logisk-dynamiske i en velproporsjonert form, forfinet litterær smak og følsomhet, samt hans etiske alvor og filosofiske legning har hatt betydning i norsk musikk. En moden og forenklet stil skaffet ham etter hvert et bredt publikum; særlig berømt ble han gjennom suksessene med Passacaglia og Heimferd. 1945 fikk han kunstnerlønn av Stortinget, og han står i dag som en av de virkelig store norske komponister på 1900-tallet.

Da Ludvig Irgens-Jensen døde 1969, kalte hans kollega Øistein Sommerfeldt ham for “en åndens tindebestiger”. En slik betegnelse henspiller både på Irgens-Jensens livslange interesse for fjellet og tindebestigning, og på hans søken etter å nå de musikalske toppene.

    Sceneverker (et utvalg)

  • Driftekaren, 1937
  • Heimferd (operaversjon), 1947

    Vokalmusikk

  • Fabler og barnerim 1 og 2, 1924 og 1931
  • Das Mädchen auf der Brücke (tekst: kinesiske dikt, i tysk versjon ved H. Bethge), for sang og orkester, 1923
  • Heimferd (tekst: O. Gullvåg), for soli, kor og orkester, 1930
  • Der Gott und die Bajadere (tekst: J. W. v. Goethe) for soli, kor og orkester, 1933
  • Bols vise fra Driftekaren (tekst: Hans E. Kinck), for sang og orkester, 1938
  • Altar (tekst: H. Moren Vesaas), for sang og strykere, 1939/1963
  • Lutad mot gärdet (tekst: J. L. Runeberg), for sang og orkester, 1941/1963
  • De brendte våre gårder (tekst: I. Hagerup), for mannskor og orkester, 1945
  • Japanischer Frühling (tekst: japanske dikt, i tysk versjon ved H. Bethge), for sang og orkester, 1920/1957
  • Skumring (tekst: E. Solstad), for sang og orkester, 1922
  • Til Kongen (tekst: A. Øverland), for kor og orkester/klaver, 1945

    Instrumentalmusikk (et utvalg)

  • Tema con variazioni, 1925
  • Passacaglia, 1928
  • Bols vise (fra Driftekaren), for fiolin og orkester (også for fiolin og klaver), 1938
  • Partita sinfonica (symfonisk suite fra Driftekaren), 1939/1951
  • Altar, for fiolin og strykere (også for fiolin og klaver), 1939/1963
  • Canto d'omaggio, 1950
  • Symfoni i d-moll, 1942

    Kammermusikk (et utvalg)

  • Sonate, for fiolin og klaver, 1924
  • Klaverkvintett, for klaver og strykekvartett, 1926
  • I blodet hans blømde, strykekvartett, 1939
  • Pastorale religioso, strykekvartett, 1939
  • T. Findahl: “Ludvig Irgens Jensen om aktuelle musikspørsmaal”, i Tonekunst nr. 5/1931
  • K. Egge: “Ludvig Irgens Jensens Der Gott und die Bajadere” i Tonekunst nr. 1–2/1935, s. 17f. og 31
  • J. Arbo: biografi (Jensen, Ludvig Paul Irgens) i NBL1, bd. 7, 1936
  • O. Kolsrud (red.): “Nidaros og Stiklestad. Olavs-jubileet 1930. Minneskrift”, i Norvegia sacra 10, 1937
  • Stud. 1913, 1938, 1963
  • J. Arbo: “Filologen som overrasket verden med musikk”, i Norsk Musikkliv nr. 1/1943, s. 6–9
  • B. Wallner: Vår tids musik i Norden, Stockholm 1968
  • A. O. Vollsnes: Ludvig Irgens Jensens Passacaglia mag.avh.UiO, 1972
  • A. Holen: Olavsjubileum i en krisetid, h.oppg. UiT, 1975
  • H. I. Irgens: Ludvig Irgens-Jensen. His Life and his Songs, M.A.-avh., University of Iowa, 1994
  • d.s.: Modernisme på norsk. Komponisten Ludvig Irgens-Jensen, 1996
  • d.s.: Komponisten Ludvig Irgens-Jensen. Europeer og nordmann, 2000 (under overs. til engelsk 2002)
  • Byste (bronse) av Kjeld Rasmussen, u.å.; Oslo Konserthus