Faktaboks

Ludvig Hope
Født
17. januar 1871, Masfjorden, Hordaland
Død
26. oktober 1954, Oslo
Virke
Legpredikant
Familie
Foreldre: Gårdbruker Mons Ivarson Hope (1840–90) og Karen Andrea Frøyset (1845–1911). Gift 1) 7.3.1900 med Ragnhild Øistesø (27.12.1871–24.9.1924), datter av gårdbruker Brigt Ola Øistesø (1837–1904) og hustru Martha; 2) 27.7.1927 med manufakturhandler Julie Moe f. Pettersson (1.7.1872–1958), datter av manufakturhandler Samuel Pettersson (f. 1842) og Anne Larsdotter Vold (f. 1844).
Ludvig Hope

Foto 1951

Ludvig Hope
Av /NTB Scanpix ※.

Ludvig Hope var som forkynner, forfatter og ideolog den førende skikkelse i Kinamisjonsforbundet i en mannsalder. Han ville sikre legmannsbevegelsens rett innen statskirken og kjempet for fri nattverd. Han var 1900-tallets fremste legmannshøvding og var med i Den midlertidige kirkeledelse under den annen verdenskrig.

Hope var fra Masfjorden, hvor slekten hadde bodd i flere hundre år. Faren satt i herredsstyret og styret for dampskipslaget. Moren var av Daae-slekten og sies å ha vært svært ressurssterk. Ludvig var nummer fire av 10 søsken. Han var middels flink på skolen, litt urolig, og fikk som regel skylden når noe skjedde. Moren var fortvilet, men bestemoren hadde tro på gutten og mente at han ville bli prest som sin tippoldefar Ludvig Daae.

1887 fikk Hope “tro seg frelst” og fikk hjelp av forkynneren Thormod Rettedal. 1889 gikk han på snekkerkurs og fulgte deretter med brødrene sine på sildefiske. 1890 drog han til Bergen for å få arbeid, men endte opp på emissærskolen til Bergen Indremisjon; samme høst døde faren. 1891 startet Hope som forkynner for Bergen Indremisjon. Samme år ble Det norske lutherske Kinamisjonsforbund stiftet (fra 1949 Norsk Luthersk Misjonssamband). Johannes Brandtzæg, som hadde vært styrer ved bibelskolen, og Rettedal var de fremste ledere i det nystiftede selskapet. Hope ble nå knyttet til Kinamisjonen. Fra 1893 fikk han bo hos Brandtzæg på Fjøsanger, og 1894 ble Rettedal hans reisefølge og læremester.

En av de første turene Hope tok som emissær, var til Målselvdalen i Troms. Her ble han kjent med Jensine Iselvmo, og de ble forlovet julen 1894. Hun døde et år senere, og dette ble en avgjørende hendelse i Hopes liv. Han kjente seg helt tom, og trodde at forkynnervirksomheten var slutt. Men på vei sørover ble han bedt om å holde møte på Ørlandet, og det brøt ut vekkelse. De neste årene var han stadig på reise. Han var en ny stjerne blant landets forkynnere.

1897 fulgte Hope med Brandtzæg til Framnes i Hardanger. 1900 giftet han seg med Ragnhild Øistesø og flyttet inn på Austsyn like ved Framnes. Sammen fikk de tre barn. 1915 flyttet de til Østlandet da Kinamisjonen flyttet hovedkontoret til Kristiania. Ragnhild var mye syk og døde 1924. Tre år senere giftet Hope seg med enkefru Julie Moe fra Molde. Resten av sitt liv bodde han i Oslo.

Det nystiftede Kinamisjonsforbundet hadde ikke vunnet mange tilhengere på Østlandet før Hope holdt sine møter der 1898–99. Byfolket undret seg når de fikk se at “stortaleren fra Vestlandet” var en bondegutt i vadmelstrøye. Men hans forkynnelse eide en spesiell kraft. Tusener av tilhørere strømmet til, og en rekke misjonsforeninger ble stiftet. Ulikt andre legpredikanter pleide Hope å skrive ned sine prekener og forberede seg nøye. Han brukte landsmål når han prekte. Hope kunne samle 5000 mennesker i Calmeyergatens misjonshus, og Morgenavisen skrev at han grep tilhørerne så fast at man aldri hadde opplevd maken. “Fremførelsen er mesterlig, stemmen ren og velklingende, og ild og energi lyser ut av ham.”

Det ble strid da Hope 1906 stilte krav om fri nattverd, feiret utenom den offentlige gudstjeneste. En rekke kirker og bedehus ble nå stengt for ham. 1913 fikk hans syn på fri nattverd gjennomslag ved en kgl. res. om nattverdforvaltning utenfor kirkene.

Hope kjempet for at legmannsbevegelsen skulle bevare sin uavhengighet overfor det kirkelige embete, men mente at dette var lettere å praktisere som en fri organisasjon i statskirken enn i en fri folkekirke. Statskirken gav nok folk opplæring i luthersk kristendom, men rollen som folkeoppdrager betydde ikke at den maktet å vekke folket til sant åndelig liv. Dette må gjøres av Guds folk, som lever ut sitt kristne liv i frie foreninger. “Statskirken er det stillas de troende står på mens de holder på å bygge Jesu Kristi kirke,” skrev han i Kyrkja og Guds folk 1923. Ledende kirkefolk anklaget ham for å bidra til kirkelig anarki. De fant at det ville vært mest redelig å tre ut av statskirken, dersom man likevel ikke betraktet den som en sann kirke. Hope repliserte at så lenge alle andre fikk være i statskirken og leve som de ville, skulle dette ikke da også gjelde de kristne? “Dere får oss ikke ut av statskirken om dere så går på kne ned hele Karl Johan og nidtigger oss om det!”

Hope var den sentrale skikkelse i Kinamisjonsforbundet i en mannsalder. Med unntak av perioden 1931–36, da han var forbundets generalsekretær, var ikke hans lederstilling knyttet til en formell posisjon, men til hans virksomhet som forkynner og ideolog. Han var en dyktig lærer og underviste fast ved Fjellhaug misjonsskole i Oslo. Han hadde selv som den første tatt til orde for at Kinamisjonsforbundet burde få sin egen skole, med utdannelse for både misjonærer og emissærer. Han skrev flere oppbyggelige og kirkepolitiske skrifter som har fått meget stor utbredelse. To ganger har man utgitt hans samlede verker.

Hope foretok flere store utenlandsturer. 1909 og 1921 var han i USA, og 1937 reiste han til Mandsjuria for å besøke misjonsstasjonene. Hjemreisen gikk over Korea, Japan og tvers over Nord-Amerika, hvor han holdt en rekke møter. Reisen er beskrevet i Rundt Jorda 1938.

Høsten 1940 bidrog Hope til dannelsen av Kristent Samråd sammen med Ole Hallesby og Eivind Berggrav, og han ble med i Den midlertidige kirkeledelse. Sammen med Hallesby stod han bak brevene til Quisling om jødespørsmålet (oktober 1942) og om arbeidsmobiliseringen (mai 1943). Det kostet ham 15 måneder på Grini. Brakkesjefen J. Sejersted Bødtker skrev senere: “Blant alle de tusener av fanger som kom og gikk fra alle kanter av vårt land, representanter for de beste og vakreste sider i vårt folk, står Ludvig Hope for meg som det mest strålende menneske og den største personlighet. Han gav av sin rike, menneskelige natur, av sin sterke og dype religiøsitet.” Hope laget også vakre spaserstokker til sine medfanger, best kjent var den “bispestaven” han forærte Kristian Schjelderup. På 70-årsdagen fikk Hope et festtelegram fra Berggrav på vegne av de norske biskopene: “Ludvig Hope, trofaste Kristuskar, uredde mannfolk, hjertevarm bror, vi takker deg for klare tanker, kvasse ord, inderlig forkynnelse, norsk sinn og kristenmanns ferd.”

1945 fikk Hope et hjerteattakk, og han kunne ikke lenger reise så mye. Sommeren 1954 drev han fortsatt med snekkerarbeid på hytta i Lesjaskog, men ble raskt dårligere og døde i oktober 1954. Han er karakterisert som landets fremste legmannshøvding etter Hans Nielsen Hauge.

Verker

  • Bibliografi i W. P. Sommerfeldt: Ludvig Hopes forfatterskap,Bergen 1948

    Samleverk

  • Skrifter i samling, 9 bd., Bergen 1945–48
  • Skrifter i utvalg, 5 bd., 1970–71

    Skrifter om kirkepolitikk og legmannsarbeid

  • Olje i karret. Seks foredrag, Drammen 1899
  • Nattverdsspørsmålet, Bergen 1906
  • Nattverden og statskirken, Bergen 1906
  • Veien, Trondheim 1920
  • Kyrkja og Guds folk, 1923
  • Framtids-linene i norsk lækmanns-arbeid, Bjørgvin 1928
  • Kyrkja og lekmannsarbeidet, Bjørgvin, 1932
  • Testamentet, 1942

    Ikke-publisert materiale

  • Arkivmateriale hos Norsk Luthersk Misjonssamband, Oslo

Kilder og litteratur

  • C. Thorkildsen: Nogle ord i anledning af Ludvig Hopes foredrag om nadverdspørgsmaalet,1907
  • Aa. Daae: Stamtavle over familien Daae i Norge,Trondheim 1917
  • K. Vold: “Kirkelig anarki”, i Luthersk Kirketidende,1920, s. 518–522
  • O. Handeland: Det norske lutherske Kinamisjonsforbund gjennom 50 år,1941
  • Ludvig Hope, skildra av vener og medarbeidarar,Bergen 1946
  • O. Handeland: Ludvig Hope,Bergen 1955
  • B. T. Oftestad: “Ole Hallesby og Ludvig Hope som kirkelige strateger”, i Ki&Knr. 4/1986, s. 215–229
  • J. Tungland: “Kvifor vart Hope generalsekretær i Kinaforbundet?”, i Fast Grunnnr. 3/1991, s. 137–141
  • E. Kjebekk: Verden for Kristus. Norsk Luthersk Misjonssamband 1891–1991,1991
  • L. Nordland: Masfjordboka,2 bd., 3. utg., Masfjordnes 1995
  • S. Rydland: “Vekkjarrøysta på folkemålet”, i A. Prøis (red.): Vekkelsens budbringere gjennom 100 år,1995, s. 34–43
  • V. L. Haanes: “Svingninger i forkynnelsen”, i Halvårsskrift for Praktisk Teologinr. 1/2000, s. 33–47

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Tegning av Ludvig Hope i fangedrakt, av Gunnar Bratlie, Grini 1943; gjengitt i O. Handeland: Ludvig Hope, 1955, s. 235