Skuespiller. Foreldre: Bankbud Svend (Svein) Johannesen (Hovda) (1796–1882) og veverske Johanne Andrea Jonsdotter (1799–1862). Gift 8.4.1854 med skuespiller og operasanger Jacob Wilhelm Nicolay Wolf (3.12.1824–7.2.1875), sønn av sogneprest i Helligaandskirken i København Niels Giessing Wolf (1779–1848) og Augusta Margrethe Didrichsen (1788–1865).

“Hold igjen, Lucie,” sa han, “lad være at græde, overlad det til publikum!” I sine memoarer beskriver Lucie Wolf hvordan hennes mann og kollega Nicolay Wolf bidrog til å forme henne som profesjonell skuespiller. Det livlige naturtalentet fra Bergen startet sin karriere som 17-åring på Ole Bulls første norske teater i Bergen 1850, ble komediens førstedame og kom til å prege utviklingen av norsk scenekunst gjennom et halvt århundre.

Lucie hadde øvd seg flittig i Bergens smitt og smau i en vilter barndom sammen med vennen Johannes Brun. Hele byen var scene for deres spillopper. Lucie holdt komedie for søsken og naboens barn i morens store vevstol og i lagersalen i Bergen Sparebank, der hennes far var bud. Moren, arbeidsom og dypt religiøs, likte ikke Lucies komediefakter, men lot seg motstrebende overtale av den teaterengasjerte presten Thoresen.

Debuten som Emmeline i Scribes Den første kjærlighed var ingen stor suksess. Men allerede en måned senere ble Lucie Johannesen publikumsyndling i Heibergs Emilies hjertebanken, der hun fikk utfolde sin lyst og evne til sang og dans. Hun “sang som en engel og dansede som en sylfide”. Gjennom karrieren kom hun til å bekle en rekke operaroller, selv om hun aldri lærte seg noter. Alt ble tatt på gehør. Datteren Sigrid Wolf Schøller (1863–1927) ble en stor operasangerinne.

Lucie Johannesens første instruktør var Adeline Hagerup, Nina Griegs mor og tidligere dansk teaterprimadonna. “De skal bruge Deres egen natur og kun give, hva De selv vilde føle, når De for første gang skulde på bal,” var hennes råd. Lucies innlevelsesevne og spontane spillestil gjorde stor lykke, og Bergens publikum protesterte heftig da hun “sviktet” den norske teaterkunsten ved å ta imot tilbudet fra det danskdominerte Christiania Theater 1853. Men hun var bare en av svært mange fra bergensscenen som kom til å bygge opp et norsk teater også i hovedstaden – i en slik grad at dannet bergensk tale ble det toneangivende norske teaterspråket.

Den sterke innlevelsen ble hennes varemerke, men ble etter hvert mer kontrollert og bevisstgjort. “I sin Ægtefælle havde hun faat en streng læremester. Hun lod sig belære og deri handlet hun forstandig,” skrev historikeren Yngvar Nielsen. Bjørnstjerne Bjørnson visste å spille på hennes sprudlende humør da han 1866 satte henne til å synge tittelrollen i Offenbachs Den skjønne Helene, en opera samtiden fant frivol og usedelig. Han bad henne spille rollen “saa uskyldig og engleren som et barn; da virker den dobbelt komisk”. Dette tok luven av kritikken. Fru Wolf evnet også mer alvorlige roller, som Madame Rundholmen i Ibsens De unges forbund, Martha i Gounods opera Faust eller som den første Gina i Vildanden 1885.

Bjørnson og hans poetiske kunstsyn var likevel Lucie Wolfs ideal, mens hun fant mindre behag i ibsensk realisme. Som instruktør var Ibsen for ukritisk, mente hun. Hun var selv nådeløs som lærer når hun mente elevene ikke hadde talent, men tilsvarende omsorgsfull for dem hun fant potensial hos. Sin siste rolle spilte hun som bestemor i den populære folkekomedien Bædstemors gut på det nye Nationaltheatret 1901. Lucie var publikumsyndling i “stjernespillets epoke”, men som kunstner var hun også opptatt av og positiv til den nye spillestil omkring 1900, der samspill i kunstnerensembler under fast instruksjon ble et nytt ideal.

  • Livserindringer, 1897
  • T. Blanc: Norges første nationale Scene, 1884
  • L. Wolf: Livserindringer (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • T. Blanc: Christiania Theaters historie 1827–1877, 1899
  • F. Nissen: “Norske skuespillerinder”, i Høeg&Mørck, 1914
  • A. Aarseth: Den Nationale Scene 1901–1931, 1969, s. 30
  • Å. Røynstrand: Lucie Wolf – ei skodespelarinne av Vossa-ætt, Voss 1973
  • Ø. Anker: biografi i NBL1, bd. 19, 1983
  • N. J. Ringdal: Nationaltheatrets historie 1899–1999, 2000
  • Maleri av Asta Nørregaard; Nationaltheatret