Dansk-norsk dronning. Foreldre: Prins, senere kong Georg 2 av Storbritannia (1683–1760) og Caroline Wilhelmine av Brandenburg-Ansbach (1683–1737). Gift 11.12.1743 i Christiansborg slottskirke, København med kronprins, senere kong Frederik 5 (1723–66). Mor til kong Christian 7 (1749–1808); mormor til dronning Marie Sofie Frederikke (1767–1852).

Dronning Louise bidrog med sin naturlige imøtekommenhet og sin sans for musikk og teater til å løse opp stemningen i København etter tiår med pietisme og kongelig avsondrethet, men døde før hun rakk å sette sterke spor etter seg.

Prinsesse Louise var født prinsesse av Storbritannia og hertuginne av Braunschweig-Lüneburg og vokste opp ved hoffet i London. Hun var sterkt ønsket som ektefelle for den danske kronprins Frederik, fordi den danske regjering og det danske hoff ønsket å sikre seg britisk støtte for hans kandidatur når den barnløse svenske kongen Fredrik 1 skulle velge tronfølger. Et valg av den danske kronprins ville ha gjort Louise til kronprinsesse og senere dronning i alle de tre skandinaviske land, men valget falt i stedet på en yngre bror av hertugen av Holstein-Gottorp.

Kronprins Frederik drakk mye og skeiet også ellers ut, og det var kongeparets og regjeringens håp at et ekteskap med en livlig og sjarmerende dame som Louise ville roe ham ned, men dette ønsket ble bare delvis oppfylt.

Louise ble i Hannover viet ved stedfortreder til kronprins Frederik og kom 11. desember 1743 til København, hvor hun samme dag ble viet til kronprinsen in persona. Ekteskapet utløste store festligheter, og da disse ebbet ut, bosatte paret seg på Charlottenborg ved Kongens Nytorv. Fra 1745 bodde de i Prinsens Palé, som var oppført av Nicolai Eigtved i rokokkostil like ved Christiansborg.

Kronprinsparet gikk for å være mer liberale enn det pietistiske kongeparet, og det var blant hovedstadens befolkning store forhåpninger til dem som regentpar. Dronning Louise besteg tronen sammen med sin mann 1746, og de innfridde raskt mange av forhåpningene. Slottet ble mindre avsperret enn tidligere, og det ble arrangert baller og musikkaftener. Kongeparet nøt stor popularitet, og denne ble ikke minsket ved at dronningen tok lett på etiketten. Hun var enkel å omgås, likefrem, sjarmerende og livlig og elsket dans, musikk og teater. Hennes personlighet var utvilsomt medvirkende til at hofflivet ble svært festlig, og dronning Louise og kong Frederik 5 ble et av de mest tiljublede kongepar i dansk og norsk historie. 1747 tok dronningen initiativet til at et italiensk operaselskap ble kalt til hoffet.

Holberg roste dronning Louise og var spesielt fornøyd med at hun – stikk i strid med det som var vanlig – lærte sine barn å snakke dansk. Det er et faktum at dronningen tok seg mer av barnas oppdragelse enn man vanligvis gjorde i kongelige kretser på 1700-tallet. Hun protesterte også mot forhandlingene om ekteskap mellom hennes da fem år gamle datter og den svenske kronprins, uten at hun vant gehør for dette.

Dronning Louise døde 1751 som følge av komplikasjoner i forbindelse med et svangerskap. Foruten kong Christian 7 fikk hun også barna Sofie Magdalene (1746–1813), som ble gift med kong Gustav 3 av Sverige, prinsesse Vilhelmine Caroline (gift med landgreve Wilhelm av Hessen-Kassel) og prinsesse Louise (1750–1831), som ble gift med den senere kommanderende general i Norge, landgreve Karl av Hessen-Kassel.

  • E. Jørgensen og J. Skovgaard: Danske Dronninger, København 1909–10
  • biografi i H. Lande og Å. Gran: Norges konger og dronninger i tusen år, 1945
  • S. Cedergreen Bech: biografi i DBL3, bd. 9, København 1981
  • G. Jensen: biografi i S. Heiberg (red.): Danmarks dronninger i tusind år, København 2000, s. 72–74

    Et utvalg

  • Maleri (halvfigur) av Carl Gustaf Pilo, ca. 1747–48; Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg, Danmark; gjengitt i Heiberg 2000, s. 73
  • Replikk av ovenstående maleri, ca. 1750; Statens Museum for Kunst, København
  • Maleri (brystbilde) av Carl Gustaf Pilo; ca. 1750; Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg
  • Se også ikonografi i DBL3, bd. 9, 1981, s. 136–137