Kjøpmann, gods- og bergverkseier. Foreldre: Morten (el. Marten) Petersen og Anna Pedersdatter. Gift 1) 1653 med Margrethe Hansdatter Puls (11.2.1631–7.3.1670), datter av kjøpmann Hans Puls (død 1660); 2) 6.8.1671 med Abel Jespersdatter (1651–1683), datter av fogd i Helgeland Jesper Hansen og Margrethe Falch; 3) 1684 med Margrethe Pedersdatter (Falchenberg?) (død 1713). Tok navnet Angell, etter området han kom fra, da han slo seg ned i Trondheim omkring 1650. Far til Hans Angell (1658–1728; se NBL1, bd. 1) og Albert Lorentzen Angell (1660–1705); farfar til Thomas Angell (1692–1767); farfars farfars farfar til Henrik Angell (1861–1922).

Lorentz Mortensen Angell bygde opp en betydelig formue som storkjøpmann, skipsreder, medeier i Røros kobberverk og godseier i Midt- og Nord-Norge.

Han var født i Steinberg sogn øst for Flensburg i Slesvig. Der hadde faren i 1630-årene blitt eier av stamgården Nordgaard i et større godskompleks. Lite er ellers kjent om Lorentz Mortensens foreldre. Mange flensburgske kjøpmenn og skippere tok del i fiskehandelen langs norskekysten, og flere av dem slo seg ned i Trondheim fra midten av 1600-tallet og fremover. Lorentz Mortensen var en av dem. Han kom til Trondheim omkring 1650 sammen med den to år eldre broren Morten og søsteren Marrin.

Det første spor etter Lorentz Mortensen i Trondheim er giftermålet med Margrethe Hansdatter Puls 1653. Med dette ekteskapet kom Lorentz Mortensen inn i det øverste sjiktet av kjøpmenn i byen, de som drev med utenlandshandel. Etter hennes onkel overtok ekteparet en gård i det beste kjøpmannsstrøket i byen, i Krambugata. Margrethe Puls døde 1670, etter å ha født seks sønner, hvorav fem levde opp, blant dem Albert Angell.

Lorentz Angells annen kone var Abel Jespersdatter. Med henne kom Lorentz Angell inn i en rik og mektig slekt på Helgeland, som knyttet ham nærmere til de viktige fiskeridistriktene. Abel Jespersdatter døde 1683, etter å ha født ti barn, hvorav seks levde opp. Lorentz Mortensen giftet seg igjen året etter med Margrethe Pedersdatter, enke etter Lauge Jensen, som hadde hatt en posisjon i kobberhandelen. Med henne fikk han en datter. Med sine to første koner fikk Lorentz Mortensen betydelige økonomiske midler, med alle fikk han viktige forbindelser, med henholdsvis det øverste kjøpmannssjiktet i Trondheim, med eksportinteressene i fiskeridistriktene og med kobberhandelen.

Som for de fleste kjøpmenn på den tid, stod Lorentz Mortensens handel på flere ben. Tørrfisk og klippfisk, trelast og kobber var de viktigste eksportvarene, men ble supplert med mindre mengder andre varer, som produkter fra hvalfiskeriet (som han deltok i i 1660-årene), geiteskinn, slipesteiner, hasselnøtter og annet. Til gjengjeld importerte han varer fra utlandet: krutt som innsatsmiddel i bergverksindustrien, og korn, mel, malt, salt, tobakk og tekstilvarer, spiker, murstein og takstein, kobberkjeler, jerngryter og tinntallerkener – varer beregnet for salg i byen, til fiskerne i Nordland til gjengjeld for fisken, til bergverksarbeidere og verksbønder på Røros og Løkken og til bøndene ellers i distriktet. For å drive utenrikshandelen ble Lorentz Mortensen også skipsreder og nevnes fra 1664 og fremover som medeier i mange skip. Risikoen for forlis og for å bli oppbrakt av kapere i krigstid gjorde at partsrederi var vanlig på denne tid. Faren var reell, og Lorentz Mortensen opplevde at tre av de skip han var medeier i ble oppbrakt 1688.

Lorentz Mortensen begynte som kjøpmann, men fikk snart også eiendomsinteresser. Joachim Irgens var viktigste eier ved Røros kobberverk, og Lorentz handlet med hans kobber. Irgens, og etter ham hans enke, fikk problemer med å betale innskuddene til verket og kom i gjeld til kobbereksportørene. Irgenspartene ble etter et kommisjonsoppgjør overlatt til kreditorene 1681 og 1685, og dette var bakgrunnen for at Lorentz Mortensen 1685 satt med 50 av de 180 partene i Røros kobberverk. Irgens hadde også store godseiendommer i Nordland og Troms, og dette ble også utlagt til kreditorene. Ved dette oppgjøret fikk Angell et jordegods i Helgeland på 487 gårder med tilsammen 868 leilendinger. I tillegg fikk han kongetienden av Lofoten, Vesterålen og Andenes. Smølagodset på Nordmøre kjøpte han 1677 av rentemester Henrik Müller.

Lorentz Mortensen bygde opp sin formue før 1681. Da inntrådte det et vendepunkt. Den storbrannen som la det meste av Trondheim øde det året, rammet ham hardt. Store mengder handelsvarer brant opp, og kunne dermed ikke realiseres i penger. De nedbrente bygningene måtte reises på nytt, og det kostet penger. Kanskje tapte han også på at skip brant opp på elven. Større var likevel tapene på bergpartene som han nå ble eier av. De kostet mye i driftsmidler, men gav lite utbytte i denne perioden. Den fortjenesten han tidligere hadde hatt på å forhandle “Irgenskobber”, ble snudd til tap. Samtidig var fisket dårlig i disse årene, og gav mindre utbytte enn ventet. Resultatet ble at Angell kom i betydelig gjeld til sine forretningsforbindelser i Amsterdam, som var det viktigste markedet for kobberet og tidens finansmarked. Sønnen Albert Angell konkluderte med at Lorentz Mortensen var “en ruineret mand”, noe som må tas med en klype salt. Riktignok hadde han betydelig gjeld, men også betydelig formue.

Spredningen på flere bransjer gav større sikkerhet. Dårlig lønnsomhet ved Røros kobberverk i 1680-årene gjorde det umulig å betale innskuddene til verket med inntekter fra kobbereksporten. Noe ble dekket opp med fiskeeksport. Da også fisket sviktet, ble løsningen den tredje bransjen han var involvert i: han måtte stille jordegods i pant for den gjelden han hadde opparbeidet seg i Amsterdam. Den fjerde forretningsgrenen, kramhandel med importvarer, må også ha gitt ham betydelige inntekter. Han klarte hele tiden å holde handelen gående slik at han kunne tjene på proviant- og kramhandelen i distriktet. Samtidig fungerte han både før og etter brannen som en betydelig långiver eller “bank” lokalt, og kunne heve renteinntekter av det. Jordegodset gav også inntekter i form av landskyld, om enn mindre enn forutsatt ved overtagelsen. Jordegods og obligasjonslån gav lave, men forholdsvis sikre profitter, og betydde en sikkerhet. Spredningen gjorde dermed at katastrofer i en forretningsgren eller i forbindelse med brann ikke slo ham helt ut, og han hadde stadig et grunnlag å bygge forretningene opp igjen på etter tilbakeslag.

Ved siden av å være kjøpmann, var Lorentz Mortensen Angell også en del av byens styrende elite. 1665 nevnes han som en av fire bykapteiner, 1671 ble han utnevnt til rådmann i byen, og 1684 nevnes han som Vår Frue kirkes verge, en posisjon hans første svigerfar Hans Puls hadde hatt tidligere.

Ved skifteoppgjøret etter Lorentz Angell ble det nordlandske jordegodset utlevert til de fem sønnene fra første ekteskap. Smølagodset tilfalt enken, mens Rørospartene ble delt på alle barna. Albert Angell fikk utlagt tre Rørosparter i morsarv og en Rørospart i farsarv. I tillegg til jordegods og bergparter ble andre, mindre betydelige midler og utestående fordringer fordelt på arvingene. Selv om Lorentz Mortensen nok hadde fått et alvorlig tilbakeslag etter brannen 1681, var tapene ikke større enn at han greide seg godt, siden store verdier var plassert utenfor byen. Og arvingene ble sikret betydelige midler, som gav store muligheter i de neste generasjonene.

  • Skifte etter L. Angell, i Trondheims skifteprotokoll 1695–99, (fol. 309a-382b), SA i Trondheim
  • stamtavle over familiene Angell–Hammond, i Forstander J. Hornemans genealogiske samlinger, SA i Trondheim
  • O. Schmidt: “Slekten Angell”, i Trondhjemske Samlinger, Trondheim 1947
  • G. Nissen: Thomas Angells stiftelser 1767–1967, Trondheim 1967
  • S. Henningssen: “Das Gut Norgaard”, i Chronik des Kirchspiels Steinberg, bd. 1, Husum 1986
  • I. Bull: Thomas Angell. Kapitalisten som ble hjembyens velgjører, Trondheim 1996

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (brystbilde) av ukjent kunstner, u.å.; Thomas Angells Hus, Trondheim