Litteraturforsker. Foreldre: Prost Christian Martin Eckhoff (1836–1905) og Erikka Marie Holtermann (1842–1909). Gift 1) 8.11.1912 med lærer Halldis Bomhoff (22.12.1885–29.3.1963), datter av sjefdirektør i Norges Bank Karl Gether Bomhoff (1842–1925; se NBL1, bd. 2) og Mathilde Fridrichsen (1854–1923); 2) 1963 med laborant Ruth Dinesen f. Iversen (4.6.1908–9.2.1997). Far til Øivind Eckhoff (1916–).

Lorentz Eckhoff var i mange år lektor i den høyere skole før han ble universitetslærer og forsker på heltid, som professor i engelsk litteraturhistorie ved Universitetet i Oslo. Han skrev også flere bøker om fransk litteratur og et trebindsverk om europeisk kulturhistorie.

Eckhoff vokste opp i Drammen. Etter examen artium på latinlinjen 1902 var han først innom Krigsskolen, der han etter et år ble vernepliktig offiser. Deretter begynte han å studere teologi ved universitetet i Kristiania, men gikk 1905 over til å studere filologi og ble cand.philol. 1911 med engelsk hovedfag og historie og fransk bifag. Samme år ble han ansatt som lærer i språk og historie på Aars og Voss skole, gikk siden over til Hallings skole og derfra til Vahl skole, hvor han ble lektor. Til sammen var han 27 år i skolen. Han syntes det ble lenge, for han ville gjerne bli vitenskapsmann, og særlig var det fransk litteratur som opptok ham.

Både før og etter den første verdenskrig besøkte han Frankrike, og 1922–27 var han universitetsstipendiat i fransk litteratur. I begynnelsen av denne perioden fullførte han en avhandling om Paul Verlaine og symbolismen, som ble belønnet med den filosofiske doktorgrad 1923. Den er en følsom innlevelse i Verlaines diktning og en presentasjon av en lang rekke franske og belgiske symbolister. Fem år senere utgav han Førerne i vår tids franske litteratur. En rekke artikler om eldre og nyere fransk litteratur skriver seg også fra denne perioden.

Som teoretiker og opprører markerte Eckhoff seg 1930 med Den nye litteraturforskning. Syntetisk metode. Her retter han sterk kritikk mot den positivistisk inspirerte, analytiske metode og det overdrevne detaljstudium i litteraturforskningen. Kun gjennom intuisjon og syntese kunne man yte det enkelte diktverk rettferdighet. Han demonstrerer den strukturelle enhet i bl.a. Iliaden, Rolandskvadet og James Joyces Ulysses for å vise metodens anvendbarhet.

I sin artikkel i festskriftet til Francis Bull 1957 slår Eckhoff fast at litteraturforskerens primære oppgave er å studere det litterære verk: “... jeg hilser med glede enhver retning som tar til motto: Tilbake til verket”. På samme måte som romanisten Peter Rokseth var Eckhoff blant de norske litteraturforskere som vendte oppmerksomheten bort fra den “historiske” eller den “biografiske” metode mot et nærmere studium av de litterære tekster selv. Likevel var han ikke villig til å stanse ved det litterære verk som sådant. Tekstlesningen ble for ham både et middel til å utdype forfatterpersonligheten og til å finne det idémessige sentrum som alle tekstens øvrige elementer strålte ut fra.

Eckhoffs neste skritt var å anvende sitt syntetiske syn på kulturhistorien. Dette gjorde han i sitt mest ambisiøse arbeid, trilogien om “de tre kulturformer” – Adelsmannen (1938), Borgeren (1958) og En verden (1964). Hans undersøkelse av de europeiske kulturformers dominerende holdninger til samfunnet og tilværelsen ble av noen oppfattet som vel enkel og skjematisk, men det var på den annen side prisverdig i et dristig grep å ta det store overblikk over vår kulturutvikling.

1939 utgav han en bok om William Shakespeare, tenkt som en undersøkelse av Shakespeare som borgerlig dikter. Det var særlig gjennom Shakespeare at Eckhoff ble trukket over til engelsk litteratur. Fra 1940 vikarierte han i et ledig professorat i engelsk litteraturhistorie, og var professor i faget fra 1946 til 1954.

Eckhoff var en kunstnerisk begavet personlighet, med en sjelden evne til å beundre og begeistres. Med liv og sjel gikk han opp i sin undervisning, og dramatiserte for sine auditorier dialoger fra Molière eller Shakespeare. Han gjorde dessuten en stor innsats innen kulturformidlingen, både som anmelder i dagspressen og som en flittig og habil oversetter.

Lorentz Eckhoff var styremedlem i den norske P.E.N.-klubben 1930–35 og 1951–62 og i Alliance Française Oslo 1932–63. Han var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1944 og ble utnevnt til ridder av den franske Æreslegionen 1936.

  • Paul Verlaine og symbolismen, 1923
  • Estetiske verdier i det 16. århundres franske litteratur, i Edda, 1924
  • Førerne i vår tids franske litteratur, 1928
  • Den nye litteraturforskning. Syntetisk metode, 1930
  • De tre kulturformer, 3 bd., 1938–64 (bd. 1 Adelsmannen, 1938, bd. 2 Borgeren 1958, bd. 3 En verden, 1964)
  • William Shakespeare, 1939 (eng. utg. 1954)
  • André Gide, 1947
  • Den estetiske bevegelse, i Edda 1947
  • De var fra Norge, i De var fra Norge. Portretter av 10 menn som skapte historie, 1956
  • bidrag i Norsk litteraturvitenskap i det 20. århundre. Festskrift til Francis Bull på 70-årsdagen, 1957, s. 108–116
  • The aesthetic movement in English literature, 1959
  • Stud. 1902, 1927 og 1952
  • H. Sverdrup Ekrheim, O. Ekrheim og H. Nordli (utg.): Norges filologer og realister, Stavanger 1950
  • K. Smidt: “Minnetale over professor dr.philos. Lorentz Eckhoff”, i DNVA Årb. 1975, 1976, s. 177–181
  • A. O. Sandved: Fra “kremmersprog” til verdensspråk. Engelsk som universitetsfag i Norge 1850–1943, UiO. Forum for universitetshistorie. Skr. 3/1998, 1998, s. 297–306

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (halvfigur) av Elsa Lystad, 1963; p.e