Billedkunstner. Foreldre: Handelsreisende Leif Rickhard (1903–89) og Birgit Andreassen (1909–86). Gift 10.6.1972 med lektor og forfatter Berit Sundby (11.5.1947–).

Leonard Rickhard har gjennom mer enn 30 år markert seg som en av Norges ledende malere. Hans produksjon har gjennomgått relativt få forandringer, og hans betydelige posisjon har ikke vært avhengig av skiftende stiler og trender. Rickhards kunst er en solid, gjennomarbeidet syntese av personlige erfaringer og fornemmelser og en tradisjonsforankret videreføring av den store maleritradisjonen i Vesten.

Rickhard er utdannet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole 1966–67 og Statens Kunstakademi 1967–71. Oppveksten i etterkrigstidens Norge danner råstoffet i kunstnerskapet. Dette råstoffet er fortolket i maleriske termer, og Rickhard har utviklet et høyst personlig kodespråk. En mettet malerisk overflate, avstemte fargeflater og systematiske måter å fremstille skyer, furutrær, bolighus, sagbruk, vedstabler, maskindeler og gressflater på, er Rickhards middel til å uttrykke en mollstemt holdning til livet og historien.

I deler av hans verk merkes en fragmentert, dyster og truende virkelighet. Verden blir sett på som oppsplittet og utsatt for å miste enhet og harmoni. Selv om menneskeskikkelser er relativt sjeldne i Rickhards bilder, har han skapt to av nyere norsk kunsts mest bemerkelsesverdige symbolfigurer, nemlig Fugleelskeren (malerier fra 1970-, 1980- og 1990-årene) og Modellflybyggeren (diverse arbeider i 1980-årene og rundt år 2000). Disse er formgitt nærmest som utstillingsdukker eller pappfigurer og får sin retoriske kraft ved å være stand-in for alle mennesker med en melankolsk livsfølelse. Disse symbolene blir også forbilledlige for kunstnerrollen, og hos Leonard Rickhard er kunsten motkraften mot oppløsning og meningstap.

Å skape et visuelt ornament blir Rickhards metode. 'Ornamentet' er det uttrykk kunstneren bruker om den overordnede visuelle balanse og harmoni som kjennetegner all klassisk kunst. Hans behov for ornamentet omfatter også nødvendigheten av å se det innrammede bildet tilstrekkelig godt ivaretatt av samstemt montering og utstillingsarkitektur.

Leonard Rickhard er en moderne maler som dyrker den store kunst, ikke i nesegrus beundring for “storhet”, men fordi han hos kunsthistoriens store finner virkeliggjort visuelle ornamenter som skaper en følelse av menneskelig verdighet og mening i møte med kaos. Av særlig betydning for hans kunstsyn er den franske 1600-tallsmalereren Nicolas Poussin.

Ettersom Rickhards kunst har en slik innholdsmessig dybde og formal kompleksitet, er han en av de mest kommenterte kunstnere i nyere norsk kunst. Hans renommé er betydelig blant kunsthistorikere, kritikere, museumsfolk og de større offentlige og private samlerne. Men hans kunst har aldri blitt skoledannende; til det er han en for særpreget maler. Imidlertid har han virket som eksempel for flere norske kunstnere. 1981–86 deltok han under gruppenavnet Zink i et utstillingsfelleskap med Bjørn Carlsen, Bjørg Holene og Ulf Nilsen, og han har deltatt på flere gruppeutstillinger i inn- og utland og holdt en rekke separatutstillinger. Han er representert i bl.a. Museet for samtidskunst, Nasjonalgalleriet og Astrup Fearnley Museet (alle Oslo), Oslo Kommunes Kunstsamlinger, Bergen Kunstmuseum, Lillehammer Kunstmuseum, Rogaland Kunstmuseum i Stavanger, Sørlandets Kunstmuseum i Kristiansand, Trondheim Kunstmuseum, Moderna Museet i Stockholm og Göteborgs Konstmuseum. 2000 mottok han den prestisjefylte svenske Prins Eugen-medaljen.

Høsten 2001 arrangerte Astrup-Fearnley-museet en stor mønstring av hans bilder som ledd i museets prosjekt med store årlige presentasjoner av betydelige norske samtidskunstnere. Dette var den største mønstring av Rickhards bilder noensinne, og dekket hans produksjon fra 1970-årene og frem til i dag. Utstillingen som hadde tittelen Det hvisker så svakt i bjørkeskogen, fylte alle galleriets saler bortsett fra «Kiefer-rommet».

Som kunstnerisk type er Leonard Rickhard ensom og tilbaketrukket, og hans liv har forløpt uten ytre dramatikk og deltakelse i den store offentlige debatt. Han har brukt all sin tid på kunstnerisk fordypning og har holdt seg borte fra langvarig undervisning, tillitsverv og fagpolitisk arbeid. Men han var en drivkraft bak etableringen av Bomuldsfabriken Kunsthall i Arendal som et utstillingssted av nasjonal betydning, og han har hatt markante og kontroversielle synspunkter i forbindelse med utformingen av det nye Sørlandets Kunstmuseum i Kristiansand. Fra sin tilværelse i Arendal har Rickhard ikke unnlatt tidvis å være en skarp debattant i saker av spesielt stor lokal interesse. I slike tilfeller har han målbåret en kompromissløs holdning til billedkunstens forsvar.

  • Landskap I & II, 1983, NG
  • Fugleelskeren (1970-, 1980- og 1990-årene)
  • Modellflybyggeren (1980-årene og 2000)
  • G. Opstad: “Leonard Rickhard. 'Man lærer av kunsten, ikke naturen!'”, i Kunst nr. 4/1979
  • H.-J. Brun: “Maleriet 1940–80”, i K. Berg (red.): Norges kunsthistorie, bd. 7, 1983
  • E. H. Johnsrud: “Leonard Rickhards verden”, i Kunst nr. 1/1986
  • G. Sørensen: biografi i NKL, bd. 3, 1986
  • H. Flor og L. Mannila: Den nye generasjon. Norsk maleri i 1980-årene. 1988
  • E. Dæhlin: Norsk samtidskunst, 1990
  • G. Opstad: Sørlandet og malerne, 1991
  • Ø. S. Bjerke og Å. Thorkildsen: Leonard Rickhard, 1995
  • S. O. Hoff: Leonard Rickhard. En samtale om form og innhold, 1996
  • G. Danbolt: Norsk kunsthistorie. Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag, 1997
  • Å. Thorkildsen og W. Volle: Leonard Rickhard. Det hvisker så svakt i bjørkeskogen, utstillingskatalog for Astrup Fearnley Museet, 2001