Kjemiker og motstandsmann. Foreldre: Vognmann Hans Larsen (1847–1903) og Josefine Amalie Tronstad (1862–1939). Gift 22.9.1928 i Vestre Bærum med Edla Solveig Anna Obel (5.1.1906–18.6.1997), datter av agent Otto Wilhelm Obel (f. 1873) og Alvilde Henriette Hansen (1875–1925).

Leif Tronstad var en markant skikkelse i motstandskampen i Norge under den annen verdenskrig. I krigens første fase drev han etterretningsarbeid til han måtte flykte til Storbritannia, der han arbeidet for Forsvarets Overkommando, bl.a. med planlegging av sabotasjeaksjonen mot tungtvannsanlegget på Vemork i Telemark. 1944 kom han tilbake til Norge som leder for en hemmelig motstandsgruppe i Telemark, men ble drept i et sammenstøt med norske NS-folk våren 1945.

Tronstad vokste opp i Bærum. Etter middelskoleeksamen 1918 gjennomgikk han Kristiania tekniske mellomskoles avdeling for teknisk kjemi med eksamen 1922, og han tok examen artium som privatist 1923. Deretter gjennomførte han kjemiingeniørstudiet ved Norges tekniske høgskole (NTH) i Trondheim og tok eksamen 1927 med beste karakter (“innberetning til Kongen”).

Etter eksamen var Tronstad først en kort tid vitenskapelig assistent ved NTH og ble så ansatt som forsøkskjemiker ved nikkelverket i Kristiansand. 1928 søkte han seg tilbake til NTH som høyskolestipendiat, og etter studieopphold i Berlin og Stockholm ble han 1931 tildelt graden dr.techn. på avhandlingen Optische Untersuchungen zur Frage der Passivität des Eisens und Stahls. Med sitt doktorarbeid forbedret han den optiske apparaturen og det eksperimentelle grunnlag for måling av oksidsjiktets tykkelse for jern og stål. I en rekke senere arbeider utvidet han undersøkelsesmaterialet. Han viste hvordan dekksjiktet på jern og stål varierer etter materialets art. For aluminium fant han at oksidsjiktet er relativt tykt og at det lett oppstår ved naturlig luftpassivert metall.

1931–32 arbeidet Tronstad ved University of Cambridge med å videreføre anvendelsen av sin polarisasjonsoptiske metode. Her utførte han grunnleggende forsøk med kvikksølv i N2-atmosfære og med mono- og bimolekylære filmer av fettsyrer spredd på kvikksølvoverflaten. Tronstads arbeider i Cambridge førte til at han fikk et kjent og ansett navn i Storbritannia, noe som senere skulle vise seg å komme Norges sak til gode.

Tronstads arbeider med metallflater førte ham inn på korrosjonstekniske problemstillinger. Han etterlot seg et betydelig antall avhandlinger, foredrag og artikler over metallers korrosjon og beslektede emner. På bakgrunn av den anseelse han vant som korrosjonsforsker, ble han knyttet til Norsk Aluminium Co. som fast konsulent fra 1934.

En merkesak for Tronstad ble hans interesse for deuteriumoksid (tungtvann) og de følger dette senere skulle vise seg å få. Ved elektrolytisk hydrogenfremstilling oppstår det en anrikning av tungtvann i restluten, og Tronstad foreslo for Norsk Hydro at det burde bygges en fabrikk for produksjon av tungtvann på Vemork. Fra 1934 var han selv knyttet til selskapet som konsulent for denne virksomheten.

1931 ble Tronstad utnevnt til dosent i uorganisk kjemi ved NTH, og høsten 1934 overtok han stillingen som bestyrer av Institutt for teknisk uorganisk kjemi etter professor Thorvald Lindemans død; han ble selv utnevnt til professor i faget 1936. Som professor og instituttbestyrer viste han sjeldne evner som lærer og foreleser. Til tross for at han som vitenskapsmann egentlig bare fikk virke i noen få år, har han satt spor etter seg med sine arbeider innen korrosjonsforskning og som et samlende midtpunkt i samværet med sine studenter og medarbeidere.

Ved den tyske invasjonen i Norge i april 1940 var Tronstad sekondløytnant ved Hærens våpentekniske korps og skulle møte i Oslo ved mobilisering, men Oslo var besatt av fienden. I stedet organiserte han et improvisert forsvar av området mellom Oppdal og Dombås, men måtte etter kort tid vende tilbake til Trondheim. Her kom han snart inn i aktivt etterretningsarbeid for de britiske og norske myndigheter i Storbritannia og rapporterte bl.a. om tyskernes aktiviteter i Norge. Ganske tidlig fikk han vite om tyskernes sterke interesse for tungtvannproduksjonen på Vemork. Han forstod straks at dette måtte stå i forbindelse med den tyske forskeren Otto Hahns oppdagelse 1938–39 av den nye form for uranspalting (av isotopen U-235) og muligheten for anvendelse av denne til krigsformål. Tungtvann kunne brukes som hjelpestoff i denne prosessen og dermed bli en viktig brikke i arbeidet med å utvikle en atombombe, et prosjekt man visste at tyskerne var i gang med.

Tronstad var flere ganger nær ved å bli avslørt og arrestert, og han måtte flykte til Storbritannia 1941. I London ble han knyttet til Forsvarets Overkommando, med majors rang, og arbeidet med strategisk planlegging av motstandskampen i Norge. Med sin førstehånds kjennskap til tungtvannsprosessen og fabrikkanlegget på Vemork ble han en nøkkelmann i planleggingen av hvordan det skulle forhindres at tyskerne fikk hånd om tungtvannet derfra. De allierte gikk inn for massive bombeangrep, noe som uvegerlig ville medføre betydelige tap av menneskeliv. Tronstad motarbeidet dette og la i stedet frem en utstudert plan for sabotasje.

Vinteren 1943 lyktes det for en liten aksjonsgruppe å komme seg usett frem til Vemorkanlegget, skaffe seg adgang til fabrikkhallen og sprenge vitale deler av anlegget slik at det ble satt ut av funksjon. Den avbrutte og forsinkede produksjonen ble imidlertid gjenopptatt, og amerikanerne gikk samme høst til bombing av Vemork og Rjukan med store tap av menneskeliv og betydelige materielle ødeleggelser. Februar 1944 forsøkte tyskerne å frakte mellomprodukter til Tyskland for oppkonsentrering av tungtvannet. Senking av fergen Hydro ble gjennomført med vellykket resultat, men også med betydelige tap av menneskeliv.

Mot slutten av 1944 vendte Tronstad tilbake til Norge som leder for en ekspedisjon norske fallskjermhoppere fra Kompani Linge som opererte i fjellområdene i Telemark. Hans livsløp fikk en tragisk avslutning knapt to måneder før krigens slutt, da han ble drept under et basketak med norske NS-folk i en seterbu ved Møsvatn.

For sin krigsinnsats ble Leif Tronstad tildelt en rekke dekorasjoner, bl.a. Krigskorset med sverd, den britiske Order of the British Empire, de franske Croix de Guerre og Æreslegionen og den amerikanske Medal of Freedom.

    Et utvalg

  • Atomkjemi. Spesialforelesninger ved Norges tekniske høiskole, Trondheim 1930
  • Optische Untersuchungen zur Frage der Passivität des Eisens und Stahls, dr.avh., DKNVS Skr. 1931 nr. 1, Trondheim 1931
  • Korrosjon og korrosjonsbeskyttelse ved aluminium og dets legeringer, 1937
  • Lettmetall-legeringer og deres anvendelse, særtrykk av Kjemi og bergvesen nr. 4–5/1937

    Etterlatte papirer

  • Tronstads arkiv for årene 1934–41 finnes i UBT (Privatarkiv Tek 18)
  • HEH 1938
  • N. A. Sørensen: Minnetale i DNVA Årbok 1946, s. 113–134
  • M. G. Ræder: “Leif Tronstad”, minnetale, i DKNVS Forh. 1946, bd. 19, Trondheim 1947, s. 95–106
  • Stud. 1923, 1950
  • Våre falne, bd. 4, 1951, s. 420
  • J. Brun og M. Ræder: biografi i NBL1, bd. 17, 1975
  • NKrL, 1995