Paleontolog og geolog. Foreldre: Professor (Fredrik) Carl Mülertz Størmer (1874–1957) og Adelaide (“Ada”) Clauson (1877–1973). Gift 23.5.1932 i New York med Ingegerd (“Tutti”) Wiborg Alten (8.7.1912–), datter av direktør Alfred Alten (1879–1934) og Ingrid Wiborg (1886–1966).

Leif Størmer var professor i historisk geologi ved Universitetet i Oslo (UiO) 1946–75. Han var en banebryter for moderne utforskning av trilobitter og andre fossile leddyr.

Størmer vokste opp i et inspirerende, akademisk miljø og fattet allerede i skoledagene stor interesse for geologi og paleontologi, fag som skulle bli hans vitenskapelige arbeidsområde gjennom hele livet. Før han tok examen artium 1923, hadde han allerede publisert sine to første faglige artikler. Størmer studerte realfag ved UiO og ble cand.mag. 1928 og dr.philos. 1931.

1924 var Størmer med på et marinbiologisk tokt til Grønland under ledelse av Johan Hjort og fikk til bearbeidelse det innsamlede materiale av nålevende copepoder, som han publiserte 1926. Sommeren 1928 deltok han på Thorolf Vogts geologiske ekspedisjon til Svalbard, og 1931–32 oppholdt han seg i USA med Rockefeller-stipend.

Størmer ble 1930 knyttet til Paleontologisk museum som konservatorvikar. Deretter var han 1932–37 universitetsstipendiat, så assistent og fra 1940 konservator samme sted inntil han 1946 ble utnevnt til professor i historisk geologi. Han spilte fra 1954 en meget sentral rolle i arbeidet med å få reist et nytt bygg for geologifagene ved UiO og ble den første bestyrer for det reorganiserte Institutt for geologi. I årene 1957–59 var han dekanus ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, UiO og samtidig formann i fakultetets komité for ny studieordning for realfagene, som ble innført høsten 1958.

Selv om Størmer gjennom hele sitt yrkesaktive liv først og fremst var forsker og universitetsmann, påtok han seg i årenes løp mange viktige samfunnsoppgaver. Hans innsats under den annen verdenskrig var omfattende, og særlig vesentlig var hans oppgave som hovedkasserer for Hjemmefronten. Etter krigen må særlig nevnes hans deltakelse i Statens lønnskommisjon av 1946, medlem av komiteen som utarbeidet Lov om naturfredning av 1954 og medlem av hovedutvalget i Statens lønnsutvalg 1960. Størmer hadde også mange verv i forskjellige norske og internasjonale faglige organisasjoner. Spesielt bør nevnes at han var medlem i styrene for Den internasjonale paleontologiske union og Den internasjonale geologiske union og at han i fem år var formann i Den internasjonale stratigrafiske union.

Størmers forskning – som han gjennom vel 50 år la frem i omkring 70 større og mindre publikasjoner – var i hovedsak gruppert om to områder. På den ene siden står hans mange paleontologiske arbeider, hvor han i det alt vesentlige konsentrerte seg om fossile leddyr – Arthropoda. Med sin doktoravhandling fra 1931, Skandinaviske Trinucleidae, innledet han en lang rekke publikasjoner om forskjellige sider av trilobittenes bygning, systematikk, slektskap og utvikling. I forhold til tidligere beskrivelser av trilobittene innførte Størmer en rekke nye undersøkelsesmetoder som bidrog til at han kunne klarlegge nye og vesentlige trekk ved trilobittenes bygning og utvikling.

Etter hvert kom Størmer til å konsentrere sine paleontologiske studier mer om leddyrgruppen Merostomata, som bl.a. omfatter de fossile sjøskorpionene og nålevende dolkhaler. Størmers paleontologiske forskning ble vel kjent og verdsatt i det internasjonale fagmiljøet og førte til at han ble bedt om å skrive avsnittene om fossile leddyr i Treatise of Invertebrate Paleontology og Traité de Zoologie.

Størmers andre forskningsområde gjaldt geologiske forhold. Han interesserte seg spesielt for forholdene i de sedimentære avsetningene fra kambrosilurtiden. Han tok i 1950-årene initiativet til en omfattende undersøkelse av Oslofeltets mellomordoviciske avsetninger. Selv skrev han den generelle innledningen til dette prosjektet, mens forskere fra inn- og utland deltok med sine spesialkunnskaper.

Størmer var en aktet universitetslærer, kjent for sine klare og inspirerende forelesninger og gode faglige veiledning. Han utgav 1966 læreboken Jorden og livets historie. Størmer erkjente betydningen av og ansvaret for å formidle sin faglige kunnskap i populærvitenskapelig form. Han skrev en del populærvitenskapelige artikler og engasjerte seg bl.a. i Oslo Folkeakademis virksomhet. Han var en av tre redaktører for 4. utgave av Aschehougs konversasjonsleksikon. Størmer var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1940.

Leif Størmer ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1961 og hadde mottatt Deltagermedaljen. Han fikk Reuschmedaljen 1937, Den Bergenske Pris 1945 og Fridtjof Nansens pris 1965.

    Et utvalg

  • Copepods from the “Michael Sars” expedition, 1924, København 1929
  • Scandinavian trinucleidae with special references to Norwegian species and varieties, dr.avh., DNVA Skr. I 1930 nr. 4, 1930
  • Merostomata from the Downtonian sandstone of Ringerike, Norway, ibid., 1933 nr. 10, 1934
  • Fra fortidens dyreverden (sm.m. A. Heintz), Universitetets radioforedrag nr. 31, 1937
  • Nordens historie i geologisk perspektiv, København 1950
  • Gigantoscorpio willsi. A new scorpion from the Lower Carboniferous of Scotland and its associated preying microorganisms, DNVA Skr. I Ny serie nr. 8, 1963
  • Jordens og livets historie. En innføring i historisk geologi, 1966
  • medred. Aschehougs konversasjonsleksikon, 4. utg. (18 bd.), 1954–61, og 5. utg. (20 bd.), 1968–73
  • Stud. 1923, 1950
  • A. Heintz: biografi i NBL1, bd. 15, 1966
  • HEH 1973
  • Pastell (knestykke) av August Tørsleff, 1919; p.e.; gjengitt i Norske portretter. Videnskapsmenn, 1965