Organist og komponist. Foreldre: Organist og postbud Hans J. Solberg (1885–1963) og Minnie Julie Walle (1893–1972). Gift 20.10.1940 med Reidun Haug (4.6.1920–), datter av kjøpmann Inge Olaf Haug (1888–1969) og Hilda Charlotte Gullerud (1892–1951).

Som organist og komponist var Leif Solberg den som mest trofast og på den mest genuine måten førte tradisjonen etter orgelmesteren Arild Sandvold videre.

Det startet tidlig og nådeløst. 13-åringen Leif nådde bare så vidt ned til pedalene da han «debuterte» i Hoff kirke på Toten. Faren, som var militærmusiker av utdannelse og dessuten krumtapp i distriktets blomstrende janitsjarliv, ble en dag plutselig syk, og Leif måtte ta over på kort varsel. Han husker det som skremmende, tok det barnlig alvorlig og var knust av ethvert feilgrep. Som 15-åring satte Leif Solberg seg en gang i uken på toget til Oslo for å ta timer hos den tids store på orgelkrakken, Arild Sandvold. 1933, ennå bare 19 år gammel, tok han organisteksamen og opptrådte for første gang ved en offentlig konsert, der han blant annet spilte Bachs c moll-passacaglia til kritikernes store tilfredsstillelse. Han kompletterte utdannelsen med studier i komposisjon med Per Steenberg, direksjon med Trygve Lindeman og Schönbergs harmonilære med Karl Andersen.

Arild Sandvold oppmuntret Solberg til å komponere. Hans første store verk, Variasjoner over folketonen “Eg veit i himmerik ei borg”, ble til 1933 og demonstrerer allerede et påfallende kontrapunktisk mesterskap. I løpet av de neste fem årene komponerte han 20 større orgelverker, hvorav mange, blant annet Fantasi og fuge over folketonen “Se solens skjønne lys og prakt” og Koralfantasi over “Av dypest nød jeg rope må” regnes som grunnsteiner i norsk orgelmusikk.

1938 ble den nyuteksaminerte 24-åringen ansatt som organist i Lillehammer, blant 30 søkere. De kirkelige tjenestene, kor og orkestervirksomhet og ikke minst elevene – det kunne være opptil 70–80 på det meste – tok det meste av tiden. Skulle han komponere, måtte han gjøre det om natten. Solberg skrev en rekke sanger. Særlig er hans korkomposisjoner flittig brukt. Hans to store korverker Maihaugkantate og Langfredagsmeditasjon ble skrevet til henholdsvis Maihaugens 50-årsjubileum og til en større komposisjonskonkurranse, som han vant.

Da modernismen inntok norsk musikkliv etter den annen verdenskrig, begynte Solberg – isolert fra hovedstadens musikkliv som han var – å føle sin komposisjonsvirksomhet som en stilmessig anakronisme. 1949 satte han imidlertid kurs for London, hvor han studerte med William McKie, organist ved Westminster Abbey, og to år senere drog han til København, hvor han studerte instrumentasjon med Jørgen Jersild. Han kom hjem full av inspirasjon, men økonomiske og praktiske hensyn hindret ham i å utvikle komposisjonsvirksomheten. Riktignok skrev han sitt eneste rene orkesterverk, en symfoni, 1951/52, men denne ble ikke førstegangsfremført profesjonelt før 1998.

1954 reiste Solberg til Salzburg for å studere orgelspill med Franz Sauer og komposisjon med Egon Kornauth, og videre til Haarlem i Nederland for å fravriste professorene Fr. Biehn og Anton Heiller hemmeligheter i improvisasjonens kunst. Siden var han en skattet konsertorganist både her til lands og i utlandet, med opptredener Mozarteum i Salzburg og Westminster Abbey som naturlige høydepunkter.

  • Preludium og fuge i c moll, 1933
  • Variasjoner over folketonen “Eg veit i himmerik ei borg”, 1933
  • Fantasi og fuge over folketonen “Se solens skjønne lys og prakt”, 1936
  • Koralfantasi over “Av dypest nød jeg rope må”, 1937
  • Preludium, passacaglia og fuge over folketonen “Gå varsomt min sjel”, 1940
  • Variasjoner over “Mitt hjerte alltid vanker”, 1945
  • Ciaconna i g moll, 1953
  • Maihaugkantate (tekst: Tore Ørjasæter), 1941/42
  • Langfredagsmeditasjon (tekst: Sigurd Nesse), 1948
  • Strykekvartett, 1945
  • Sonate for fiolin og klaver, 1948
  • Symfoni i g moll, 1951/52
  • Gå varsomt min sjel (organist: H. Schiager), 1996
  • O. E. Aune: Teksthefte til CDen Gå varsomt min sjel, 1996
  • M. Anderson: “Norwegian Craftsman”, i Tempo (London) nr. 208, april 1999, s. 24–27
  • d.s.: biografi i New Grove Dictionary of Music and Musicians, London 2000
  • R. Andreassen, O. E. Aune og M. Anderson: Leif Solberg. Som eit blakrande ljos, komponistportrett i ord og toner, 2001
  • Diverse avisartikler og kritikker