Litteraturforsker. Foreldre: Statsautorisert revisor Georg Longum (1895–1962) og sekretær Aagot Johanne Gudim (1896–1975). Gift 23.5.1961 med lektor Micki Ezri (17.2.1933–), datter av bomullsmegler Edgard Ezri (1895–1957) og Jeanne de Botton (1905–90).

Leif Longum var essayist, lærer og forsker i nordisk litteratur. Han var tilknyttet Nansenskolen 1960–72 og deretter Universitetet i Bergen 1972–95. Hans spesiale var mellomkrigstidens kulturradikalisme, som han bl.a. behandlet i sitt hovedverk Drømmen om det frie menneske.

Longum tok examen artium 1946 og gikk deretter ett år på Nansen-skolen. 1952–53 studerte han amerikansk sivilisasjon ved University of Pennsylvania i USA og tok mastergraden 1953. Han hadde et studieopphold ved Uppsala universitet 1956–57, hvor han arbeidet med sin magisteravhandling. Høsten 1957 tok han magistergraden i litteraturhistorie ved Universitetet i Oslo; avhandlingen To kjærlighetsromantikere. En studie i Gunnar Heibergs og Helge Krogs erotiske dramatikk ble publisert 1960.

Longum var lærer ved Nordiska Folkhögskolan i Kungälv 1958–59 og ved Nansenskolen på Lillehammer 1960–72. Fra 1972 til han gikk av 1995, var han ansatt ved Nordisk institutt ved Universitetet i Bergen, først som universitetslektor og fra 1992 som professor.

Studietiden i 1950-årene var preget av debatt om den amerikanske nykritikken. For Longum var det ikke litteraturteorien, men heller de pedagogiske mulighetene i denne retningens vekt på tekstanalyse, som var interessant. Med sin humanistiske innstilling og sin fortrolighet med tidens eksistensialistiske idéstrømninger ble han særlig opptatt av litteraturens etiske dimensjon og dens evne til å engasjere unge mennesker.

Longum mottok viktige impulser fra sentrale idé- og kulturhistoriske bidrag, bl.a. fra sveitseren Denis de Rougemonts bok om kjærlighetsoppfatningens historie i Europa, L'amour et l'occident (1939). Den ble en basis for hans kritiske undersøkelser av Heibergs og Krogs erotiske dramatikk. Longum sporer deres kvinnesyn tilbake til den høviske kjærligheten som ble dyrket i adelige kretser især i Sør-Frankrike i høymiddelalderen.

1976 gav Longum ut en lærebok i dramaanalyse, Å lese skuespill, og året etter redigerte han en samling analyser av verk fra norsk dramatikk. Et område han tidlig var opptatt av, var moderne mediers bruk av klassisk dramatikk, især Ibsen. I artikkelen Ibsen på TV-skjermen – en ny Ibsen? fra 1978 ser han på hva som skjer når skuespill skrevet for det borgerlige teater på 1800-tallet blir formidlet til et bredere publikum, via et elektronisk medium.

Et annet av Longums områder var nordisk fiksjonsprosa og essayistikk. 1968 gav han ut en presentasjon av norsk etterkrigsprosa, Et speil for oss selv, med karakteristikk av det tidstypiske ved denne litteraturen. Verkene sees som kilder til innsikt i hva det er å være menneske, og i tråd med dette blir analysene gjerne mer etisk enn estetisk profilert.

Longums hovedverk er Drømmen om det frie menneske. Norsk kulturradikalisme og mellomkrigstidens radikale trekløver Hoel–Krog–Øverland (1986). Her bygger han særlig på polemiske og kritiske bidrag av toneangivende aktører. Boken gir et fyldig idéhistorisk bidrag til forståelse av kulturradikalismen, fra dens opprinnelse med Georg Brandes i 1880-årene til dens krise i tiden etter 1945. Longums bilde av bevegelsen fremhever dens robuste rasjonalisme, dens utopiske frihetsdyrkelse og dens nokså mangelfulle filosofiske orientering. I litteraturhistoriske bidrag fokuserte Longum på ideenes kamp, og han tok til orde for å synliggjøre mer av sakprosaens kulturelle betydning i åndshistorien.

I sine essays fra de senere årene var Longum ofte tilbakeskuende, og især dyrket han nordistikkens faghistorie. En viktig bok er “Norsk” som forsknings- og studiefag (1989), hvor fagets fremvekst sees i sammenheng med samfunnets ønske om politisk styring av morsmålsstudiet. I disse arbeidene er det også et fagdidaktisk innslag. Her som ellers er det først og fremst litteraturformidleren Leif Longum som kommer til orde.

  • Bibliografier i L. Longum: Å krysse sine spor og På fallrepet (se nedenfor)

    Et utvalg

  • To kjærlighetsromantikere. En studie i Gunnar Heibergs og Helge Krogs erotiske dramatikk, 1960
  • Tidsbilder. Mellomkrigstiden i norsk diktning og debatt, 1965
  • Et speil for oss selv, 1968
  • En skole for livet? Folkehøgskolen foran nye utfordringer, 1970
  • Å lese skuespill. En innføring i drama-analyse, 1976
  • Drømmen om det frie menneske. Norsk kulturradikalisme og mellomkrigstidens radikale trekløver Hoel–Krog–Øverland, 1986
  • Idékamp og dialog. Nansenskolen, norsk humanistisk akademi 1938–1988 (red. sm.m. B. Hagtvet), 1988
  • “Norsk” som forsknings- og studiefag. Historiske perspektiver – aktuelle utfordringer, 1989
  • Å krysse sine spor. Artikler, essays, innlegg. 1957–1995, Bergen 1995
  • På fallrepet. Artikler, essays, innlegg. 1962–1997, Bergen (posthumt) 1998
  • kapitlene Gullpenntradisjonens fedre, Psykoanalysens formidlere, Einar Skavlan, Dagbladet og gullpenntradisjonen, Arne Skouens 'ytringer' og Nils Christies forskningsprosa, i E. B. Johnsen og T. B. Eriksen (red.): Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995, bd. 1–2, 1998
  • HEH 1994
  • L. Longum: Å krysse sine spor, 1995, s. 11–28 og 29–43 (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • “Leif Longum går fra borde”, i Nordica Bergensia 6, 1995, s. 5–11
  • W. Dahl: “Leif Longum”, i J. Bondevik, W. Dahl og S. Aarnes (red.): Fagprofilar ved Nordisk institutt, Universitetet i Bergen 1946–1996, Bergen 1996, s. 76–82

    Fotografiske portretter

  • Portrett av fotograf Arne Nilsen, 1995; original i BTid.; gjengitt i Nordica Bergensia 6, 1995, s. 3
  • Portrett av ukjent fotograf, 1995; Nordisk institutt, UiB