Misjonær. Foreldre: Husmann Ole Nielsen Skrefsrud (1805–68) og Eli Amundsdatter Døsen (1806–56). Gift 23.5.1865 med Anna Onsum (8.3.1838–5.5.1870), datter av gårdbruker David Thorstensen Onsum (1809–89) og Marie Borgersdatter Kvævlid (1805–75).

Lars Olsen Skrefsrud var husmannsgutten og soningsfangen som ble verdenskjent misjonær blant santalfolket i India.

Skrefsrud ble født på husmannsplassen Engesveen ved Lillehammer. Faren var en flink, men drikkfeldig håndverker; moren kom fra en arbeidsom og dyktig haugianerslekt. Lars var svært begavet, og allerede som 10-åring hadde han lært skolebøkene utenat. 1851 flyttet familien tilbake til husmannsplassen Skrefsrud. 1853 ble Lars sendt i smedlære i Lillehammer og 1856 videre til Brumunddal. Året etter bestemte han seg for å dra til Christiania for å få arbeid. Avskjedskvelden med vennene fra Lillehammer ble skjebnesvanger, og resten av vinteren ble preget av fyll og tyverier. 1858 ble Skrefsrud satt i varetekt i Lillehammer. Saken gikk helt til Høyesterett, der han ble idømt fire års fengsel for flere innbrudd.

Under oppholdet i botsfengselet i Christiania gjennomgikk Skrefsrud store indre kamper, inntil han opplevde et åndelig gjennombrudd. Etter dette studerte han natt og dag. Ved å lese om den svenske husmannsgutten Peter Fjellstedt, som senere ble misjonær, opplevde han selv å få misjonærkallet. Det ble sendt en forespørsel til Misjonsskolen i Stavanger om de kunne ta imot “et geni av en gutt fra Botsfengselet, med brennende lyst til å reise til Zululand”, men svaret var negativt. Da han slapp ut 1861, fikk han arbeid på Nylands verksted og fortsatte samtidig sine studier i språk, historie og teologi.

1862 drog Skrefsrud til Stavanger, men fikk på nytt avslag på søknaden om opptak. Han gav ikke opp, og 1863 drog han etter brødrevennenes forslag til Berlin, til den danske ingeniør og misjonsvenn H. P. Børresen og hans tyske hustru Caroline. Ved deres hjelp ble han antatt som misjonærkandidat for den tyske Gossnermisjonen. Etter et halvt års studier, samt et kort besøk i hjemlandet for å forlove seg med Anna Onsum, reiste Skrefsrud til India. For den tidligere straffede husmannssønnen innebar forlovelsen med datteren av en respektert gårdbruker et sosialt løft. 1865 drog Anna til India sammen med Børresens, og hun giftet seg med Skrefsrud 23. mai samme år.

Børresen hadde satt som krav at han skulle få arbeide sammen med Skrefsrud, noe den tyske lederen på misjonsfeltet satte seg imot. Dette førte snart til brudd med Gossnermisjonen, og sammen med baptisten E. C. Johnson startet de et selvstendig, interkonfesjonelt misjonsselskap, Indian Home Mission. 1867 startet arbeidet med Ebenezer misjonsstasjon i Santal Parganas, Bengal, og dette regnes som Santalmisjonens stiftelsesår.

Skrefsrud hadde lært seg hindi, bengali og sanskrit, og han var den første europeer som behersket santali. Han fungerte som lærer og domsmann og var dypt respektert blant santalene. Han reiste rundt fra landsby til landsby for å lære deres kultur, språk og folkemusikk å kjenne. Han utgav en sangbok på santali, med kristne tekster til lokale melodier, og senere en grammatikk for santalispråket. Da Skrefsrud en gang ble spurt av kong Christian 9 om det var sant at han kunne tale 42 språk, svarte han at det ikke kom an på hvor mange språk man kunne, men hva man sa på dem.

1869 ble de første santalene døpt, og santalkirken vokste raskt. Det var et hardt slag for Skrefsrud da Anna døde av malaria 1870. Han reiste til Europa 1873 og 1874, men fant foreløpig lite støtte i Norge. Skrefsruds mål var å frelse santalene, og teologiske stridigheter styrte han unna. Han lot seg også døpe på nytt, noe han angret på senere.

I Santal Parganas var det 1880 rundt 3000 døpte, og avgjørelser i kirken skjedde på eldstemøter etter lokale mønster. En viktig årsak til fremgangen var Skrefsruds respekt for folkets egenart. 1880 grunnla han en kristen koloni i Assam. 1881–83 reiste han igjen til Danmark og Norge, og denne gang fikk han en fantastisk mottakelse og samlet store skarer hvor han enn kom. 1882 ble han ordinert av biskop Essendrop i Kristiania. Mange studenter i Norge og Danmark fikk misjonskallet i møte med Skrefsrud. Interessen for Santalmisjonen vokste påtakelig i denne perioden, og fra 1883 ble bladet Santalen utgitt. 1894–95 besøkte Skrefsrud flere land i Europa samt USA for å utvikle misjonens hjemmearbeid. Han vant betydelig innpass blant norskamerikanerne.

Skrefsruds politiske og sosiale virksomhet blant santalfolket var banebrytende, og for ham var det ingen motsetning mellom dette arbeidet og misjonærtjenesten. Hans visjon var å bidra til at santalene kunne overleve som folk gjennom å bevare sin identitet, og samtidig vinne dem for den kristne tro. Skrefsrud gav santalfolket et skriftspråk, en grammatikk, lærebøker og oppbyggelseslitteratur. Han hadde en kolossal arbeidskapasitet, men hans yngre medarbeidere kunne oppleve ham som autoritær.

Kort tid før Skrefsrud døde, fikk han besøk av en ung misjonær. Han var da rammet av slag og sa gråtende: “Jeg skulle vært der ute i dag og forkynt evangeliet. Nå kan jeg ikke lenger.” Han døde 11. desember 1910 og ble gravlagt blant santalene.

  • Bibliografi i O. Hodne 1966 (se nedenfor, avsnittet Kilder)

    Et utvalg

  • Santali Hymnbook, Benares 1872 (18 hymner, 7. utg. 1907, 198 hymner)
  • A Grammar of the Santhal Language, Benares 1873
  • What is the Correct Term for God in Santhali?, Benares 1877
  • The Indian home mission to the Santhals, Ebenezer 1877
  • Basis er vor Kristentro. Svar til Fr. Nielsen, København 1883
  • Mecherne i Assam og deres sprog 1889, i Nordisk tidskrift for filologi, ny rk. 9, 1889
  • A Short Grammar of the Mech or Boro Language. Together with a Small Vocabulary, Calcutta 1889
  • En kort Beretning om Santhalmissionen og dens Grundlæggere, Minneapolis 1892
  • Prædikener og Foredrag, 2 bd., Minneapolis 1897
  • Traditions and Institutions of the Santals. Horkoren mare hepramko reak' katha / translated with notes and additions by P. O. Bodding; from the Santali text published 1887 by L. O. Skrefsrud; after the translator's death edited by Sten Konow, 1942
  • L. Hertel: Indisk hjemmemission blandt Santalerne ved H. P. Børresen og L. O. Skrefsrud, Kolding 1877
  • B. Bjørnson: Til missionær Skrefsrud i Santalistan, i VG 18.10.1879
  • H. G. Heggtveit: Den norske kirke i det 19. århundre, bd. 2, 1920
  • J. Gausdal: Skrefsrud og Bodding som santalske salmediktere, i Norvegia Sacra 18, 1938, s. 1–26
  • G. Fliflet og A. Hattestad: Døs-slekta, i Årbok for Gudbrandsdalen 1941, s. 79–82
  • N. N. Rønning: Lars O. Skrefsrud, an Apostle to the Santals, Minneapolis 1940
  • O. Hodne: I gode og onde dager. Anna Onsum Skrefsrud 1838–1870, 1949
  • O. Myklebust og G. Morgenstierne: biografi i NBL1, bd. 14, 1962
  • O. Hodne: L. O. Skrefsrud, Missionary and Social Reformer among the Santals of Santal Parganas, Oslo 1966
  • J. Nyhagen: Santalmisjonens historie, bd. 1–2, 1967–68
  • O. Hodne: Santalmisjonens historie, bd. 3, 1992
  • Statue av Dyre Vaa, 1937; ved Lillehammer kirke
  • Byste av K. J. Bøgebjerg, 1882
  • Radering av Johan Nordhagen, 1884, med flere senere litografier etter samme
  • Frimerker med Skrefsruds portrett i anledning Santalmisjonens 100-årsjubileum 1967