Forfatter. Foreldre: Arkitekt Mogens Hjort Christensen (1919–) og Grethe Saabye (1923–2009). Gift med lektor Karna Irene Gjelle (24.8.1951–), datter av ligningsfullmektig Johannes Gjelle (1896–1988) og hustru Kristense (1911–94).

Lars Saabye Christensen hører til de mest mangesidige og populære forfattere i nyere norsk litteratur. Han har skrevet skuespill og filmmanus, men særlig gjort seg bemerket som lyriker og prosaforfatter. En sterk visuell fantasi preger hans dikt, som omfatter både politisk lyrikk og sentrallyrikk. Psykologisk teft, presise miljøskildringer og humor, gjerne med mørke undertoner, preger hans noveller og romaner, som ofte har handlingen lagt til Oslo og er bygd på forfatterens egne oppveksterfaringer.

Christensen vokste opp i et hjem med litterære interesser. Etter examen artium begynte han å studere filologi og tok eksamener i nordisk, litteraturvitenskap, kunsthistorie og idéhistorie samtidig som han prøvde seg frem som forfatter. 1972–73 utgav han på eget forlag to diktsamlinger som han solgte på Karl Johans gate. Han kom tidlig inn i det motkulturelle miljøet, var redaksjonsmedlem i tidsskriftet Dikt & Datt og gav ut en ny diktsamling på undergrunnsforlaget Frustra. For sin første bok på et etablert forlag, tekstsamlingen Historien om Gly (1976), mottok han Tarjei Vesaas' debutantpris. I sitt senere forfatterskap har han i hovedsak vekslet mellom lyrikk og prosa. Størst oppmerksomhet har han vakt med sine romaner, og flere av dem er kommet i mange opplag og blitt oversatt til en rekke språk.

I debutromanen Amatøren (1977) tegner Christensen et vittig og ironisk portrett av en tafatt og klønete ung student som ler på de gale stedene og snubler over lave dørterskler (hans eget uttrykk). Beslektede typer dukker opp i senere bøker, først i Billettene, denne gang i skikkelse av en ensom og anonym trikkekonduktør som lever sitt kjedelige rutineliv samtidig som han legger sinnrike planer for å komme seg vekk. Boken har et visst kriminalistisk preg, noe som i enda høyere grad gjelder for Jokeren, der det er en ex-hippie som opptrer i rollen som anti-helt. Etter å ha lest sin egen dødsannonse i avisen blir han konfrontert med sin fortid og tar til å opptre som selvbestaltet privatdetektiv.

Med den bredt anlagte generasjonsromanen Beatles (1984) fikk Christensen sitt litterære gjennombrudd. Den leses ofte i skolen, og med sine godt over 100 000 solgte eksemplarer hører den med blant 1980-årenes store bestselgere. Med fire unggutter i sentrum gir forfatteren en levende skildring av det tidlige ungdomsopprørets glade dager og av nedturene som fulgte i kjølvannet. Boken er både morsom og sørgmodig – hovedpersonen Kim blir til slutt innlagt på Gaustad. I oppfølgeren Bly møter vi Kim på nytt. Verbale kvikkheter og sprø innfall preger også denne romanen, men humoren er svartere og krise- og undergangsstemningen mer påtrengende.

Mellom disse to romanene gav Christensen ut de to velopplagte thrillerne Blodets bånd og Sneglene, samt den underfundige oppvekstskildringen Herman (1988) – forfatterens andre store lesersuksess (filmatisert 1990). Herman er Christensens første bok med et barn i hovedrollen – en elleveåring som opplever den tragedie å bli skallet. Men Herman har både humoristisk sans og er kvikk i replikken og klarer til slutt å mestre problemene. Som type er han beslektet med andre og eldre hovedpersoner i forfatterskapet.

1992 “debuterte” Christensen både som ungdomsromanforfatter og novellist. Mens romanen Gutten som ville være en av gutta hører til hans svakere utgivelser, vitner historiene i Ingens om at novellen med sin fortettede form og sine presise situasjonsbilder kanskje er den sjangeren som Christensen er mest fortrolig med. Den mørke undertonen fra Bly gjenfinner vi også her – melankolien og den smertefulle følelsen av at tiden går og døden nærmer seg.

Christensen bosatte seg 1983 på Sortland i Vesterålen, men først 12 år senere utgav han en bok med handlingen lagt til Nord-Norge. Hovedpersonen i Jubel (1995), hyggepianisten Jonatan Grep, er imidlertid vokst opp på Frogner, og både stil og atmosfære bærer likhetstrekk med Christensens tidligere romaner – selv om et nordnorsk tonefall, med etterklanger av bl.a. Hamsun, til tider slår igjennom. Med Den misunnelige frisøren bekreftet forfatteren sitt ry som en novellens mester. Alle de fire fortellingene handler om “stille eksistenser” som gjør hva de kan for å holde seg flytende i tilværelsen. Videre har Christensen gitt ut novellesamlingene Noen som elsket hverandre (1999) og Oscar Wildes heis (2004); begge rommer flere ypperlige noveller.

Prosaforfatteren Christensen er en finslepen stilist med et variert språk, en utpreget rytmesans og en sterk visuell fantasi. Disse talentene kommer også til sin rett i hans lyrikk. En fyndig uttrykksmåte og tilløp til et surrealistisk billedspråk særkjenner de to første samlingene, Kamelen i mitt hjerte og Jaktmarker. Flere av diktene har en økopolitisk tendens. Denne forsterkes i Paraply, der en personlig og en politisk problematikk kobles sammen. I Åsteder og Stempler dominerer erindringslyrikken, og grunnholdningen er mer desillusjonert enn før, især i den siste. Begge inneholder rimede dikt, bl.a. sonetter og bluesstrofer. Som oppleser av egne dikt til musikkakkompagnement har Christensen gjort betydelig suksess, bl.a. med Den akustiske skyggen, som var et bestillingsverk til jazzfestivalen i Molde 1993. I samarbeidsprosjektet Den andre siden av blått viser han en ny side – som naturlyriker, og i Falleferdig himmel finner vi dikt av ulike slag. 1999 gav Den norske lyrikklubben ut diktutvalget Under en sort paraply.

Christensen har også skrevet flere høre- og skuespill, samt manus til filmer, basert på egne og andres bøker, bl.a. Landstrykere og Telegrafisten (bygd på Hamsuns romaner Landstrykere og Sværmere) og originalmanusene Brennende blomster og Hører du ikke hva jeg sier? Dessuten har han vært med på flere litterære samarbeidsprosjekter og har siden starten 1986 redigert Cappelens årlige antologi Signaler.

Den ytterst velskrevne slekts- og oppvekstromanen Halvbroren (2001), som bl.a. handler om løgnen som nødverge ansikt til ansikt med den nakne sannhet, ble en stor kritiker- og publikumssuksess. For den fikk Christensen både Brageprisen, Bokhandlerprisen og Nordisk Råds litteraturpris. Med den fikk også forfatteren sitt internasjonale gjennombrudd, og den er oversatt til en lang rekke språk. Like begeistret var kritikerne og leserne for romanen Maskeblomstfamilien (2003), som er mørkere i tonen, men like velskrevet og engasjerende. Romanen Modellen (2005) handler bl.a. om en kunstners selvopptatthet og følgen av den. I Saabyes Cirkus (2006) som utkom 30 år etter debuten, finner vi ekte Saabye-refleksjoner.

Lars Saabye Christensen har mottatt en rekke litterære priser, bl.a. Rivertonprisen (1987), Kritikerprisen (1988) og Bokhandlerprisen (1990). 1999 fikk han norsk films høyeste utmerkelse, Aamot-statuetten, for sine filmmanuskripter.

  • Grønt lys, 1972
  • Syklus, 1973
  • Historien om Gly, 1976
  • Amatøren, 1977
  • Ordbok, 1977
  • Kamelen i mitt hjerte, 1978
  • Jaktmarker, 1979
  • Billettene, 1980
  • Jokeren, 1981
  • Paraply, 1982
  • Beatles, 1984
  • Blodets bånd, 1985
  • Columbus' ankomst, 1986
  • Åsteder, 1986
  • Sneglene, 1987
  • Herman, 1988
  • Stempler, 1989
  • Vesterålen (sm.m. A. Oxem), 1989
  • Bly, 1990
  • Hvor er det blitt av alle gutta? Dikt i utvalg, 1991
  • Gutten som ville være en av gutta, 1992
  • Ingens, 1992
  • Den akustiske skyggen, 1993
  • Nordmarka, 1993
  • Alexandrias aske (sm.m. G. Dahle, P.-H. Haugen og T. Steen), 1993
  • Mekka, 1994
  • Jubel, 1995
  • På den andre siden av blått, 1996
  • Den misunnelige frisøren, 1997
  • Falleferdig himmel, 1998
  • Pasninger, 1998
  • Noen som elsket hverandre, 1999
  • Under en sort paraply. Dikt i utvalg, 1999
  • Halvbroren, 2001
  • Maskeblomstfamilien, 2003
  • Oscar Wildes heis, 2004
  • Modellen, 2005
  • Saabyes Cirkus, 2006
  • A. Næss: “Amatøren som bankrøver”, i Norsk Litterær Årbok 1982
  • A. van der Hagen: “Ytterpunkter”, i Vagant nr. 3/1990
  • G. F. Knudsen: “Individualitetens problem”, i Norsk Litterær Årbok 1993
  • A. Næss m.fl.: Lars Saabye Christensen. Et forfatterhefte, 1997
  • intervjuer i div. aviser og tidsskrifter