Politiker, forfatter og idéhistoriker. Foreldre: Forretningsfører Knut Langslet (1887–1976) og Alma Helene Fagerli (1897–1973). Ugift.

Som kulturpolitiker og forfatter har Lars Roar Langslet satt spor etter seg i norsk kultur- og samfunnsliv gjennom flere tiår.

Allerede som ung markerte Langslet seg som konservativ kultur- og idépolitiker. Han tok examen artium ved Hønefoss gymnas 1953 og ble deretter student og samtidig medlem av Den Konservative Studenterforening. Han ble snart en av lederne for den verdikonservative strømning som hadde reist seg mot den dominerende liberalistisk-økonomiske retning i Høyre. 1957 tok han initiativet til Minervas Kvartalskrift, et vidtfavnende kristen-humanistisk, konservativt organ på høyt intellektuelt nivå, som han redigerte frem til 1968 og som fikk vesentlig innflytelse på en generasjons Høyre-politikk. 1962 ble han cand.philol. og magister i idéhistorie på en avhandling om den unge Karl Marx. 1962–64 var han redaksjonssekretær i riksmålsavisen Frisprog, deretter forskningsstipendiat og så vitenskapelig assistent ved Universitetet i Oslo.

1969–89 var Langslet innvalgt på Stortinget for Oslo og ble snart kjent for å forene engasjement og klarhet med åpenhet for andres syn. Samtidig styrket han sin personlige posisjon ved også å bli en skattet tverrpolitisk husdikter av lystige sanger ved uformelle anledninger. I sin første periode var han nestformann i Kirke- og undervisningskomiteen og sentral i arbeidet med loven om private skoler og meldingen om språksaken basert på Vogt-komiteens innstilling. 1973–80 var han komiteens formann. I disse årene var det heftig debatt om en rekke saker, der Langslet bidrog til å profilere standpunkter som la grunnlag for den økte oppslutning Høyre fikk ved valgene 1977 og 1981: forsvaret for karakterer i skolen, voksenopplæringsloven og arbeidet for opphevelse av kringkastingsmonopolet. I striden om selvbestemt abort kom han til å spille en rolle etter hvert som Høyres opprinnelige avvisning av forslaget begynte å slå sprekker. Som kristen og katolikk – han hadde konvertert til katolisismen 1963 – stod han fast på vernet om menneskeliv. Sammen med bl.a. Svenn Stray forsøkte han å utforme et mindre kontroversielt alternativ til det eksisterende rettsvern. Forsøkene skapte stor oppmerksomhet, men førte ikke frem i en situasjon der dype livsholdninger stod mot hverandre. Langslet aksepterte til slutt at Høyres representanter ble fristilt i saken.

Ved dannelsen av Kåre Willochs regjering 1981 var Langslet selvskreven som Norges første kulturminister. Hans første store oppgave var å skape frihet i eteren. Ved dispensasjoner fra NRKs enerett ble det åpnet for nærradio og lokale fjernsynssendinger. Det ble invilget et stort antall konsesjoner, som også gav en bred, faglig basis for det utredningsarbeid som resulterte i en helt ny medielov 1984. Også på andre felter ble det gjennomført betydningsfulle reformer i hans statsrådstid. En ny lov sikret private høyskoler fast statsstøtte, og en annen lov fastla en struktur for Universitetet i Trondheim som sikret NTHs stilling som et selvstendig hovedelement. Universitetet i Tromsø fikk tilført nye fag og dermed ny vekst, og Universitetet i Oslo fikk omsider sitt prekliniske bygg. Forskningsrådene ble styrket og overtok fordelingen av de forskningsmidler departementet tidligere hadde hatt ansvaret for. Også på kulturlivets område var det sterk vekst. Nybygget for Det Norske Teatret og gjenreisningen av det brannherjede Nationaltheatret krevde store bevilgninger, men det ble også funnet plass for Kulturhuset i Tromsø med lokaler for Hålogaland teater, samisk kulturhus i Karasjok og nybygg for Norges Musikkhøyskole.

Som kultur- og vitenskapsminister var Langslet fast medlem av Nordisk Ministerråd, som bl.a. stod for den nordiske kulturmønstring i USA, “Scandinavia to-day”. Internasjonale konferanser inkluderte UNESCOs kulturkonferanse i Mexico by og ministerkonferansen i Hannover om forskningssamarbeidet “Eureka”, og offisielle besøk i en rekke land styrket Norges internasjonale stilling som kulturnasjon og bygde ut langsiktige kontakter.

Langslet hadde bestemt seg for å slutte i politikken 1989, men opplevde likevel regjeringens fall 1986 som en nedtur. I Stortinget ble han plassert i administrasjonskomiteen, hvor det ble lite spillerom for kulturpolitisk aktivitet. Isteden ble det plass for mange verv og oppdrag, og han kunne gjenoppta et rikt forfatterskap. En samling kulturpolitiske essays, Keiseren og eplekvistene (1987), ble fulgt av en mesterlig biografi om John Lyng (1989). Etter å ha gått ut av Stortinget var han et års tid kulturdirektør i Oslo kommune og arbeidet deretter i Aftenposten til han ble statsstipendiat 1997. En reflektert og humørfylt bok (Fra innsiden, 1994) om et halvt liv i politikken brøt inn i en rekke av store kongebiografier, om Olav 5, Olav den Hellige, Christian 4 og Christian Frederik.

Lars Roar Langslet ble tidlig med i Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur, der han var preses fra 1995, og han skrev Riksmålsforbundets historie (2000). 2001 utkom hans bok om Ludvig Holberg. Han mottok flere priser, var kommandør av St. Olavs Orden (1996) og innehaver av en rekke utenlandske ordener. Til hans 50-årsdag utkom festskriftet Den innerste esken.

  • Arv og utsyn. Essays, 1962
  • Den unge Karl Marx og menneskets “fremmedgjørelse”, 1963
  • Frihet og orden. 11 essays om konservatisme, 1974
  • Uro i skolen, 1977
  • Keiseren og eplekvistene, 1987
  • Mennesker og milepæler, 1988
  • John Lyng – samarbeidets arkitekt, 1989
  • Vebjørn Sand, 1991, sm.m. E. Sand og D. Sundby
  • Kong Olav V av Norge, 1992
  • Fra innsiden. Glimt fra et halvt liv i politikken, 1994
  • Olav den Hellige, 1995
  • Christian IV, 1997
  • Christian Frederik I–II, 1998–99 (dansk utg. Den glemte Konge, 2000)
  • I kamp for norsk kultur. Riksmålsbevegelsens historie gjennom 100 år, 1999
  • Den store ensomme. En biografi om Ludvig Holberg, 2001 (dansk utg. 2002)
  • Sønnen. En biografi om Sigurd Ibsen, 2004
  • Når fuglen letter. Skisser om kunst og kultur, 2006
  • K. Hanssen og K. Lervik: Åndsmenneskets forsvar. Festskrift til Lars Roar Langslet på 21 årsdagen 5. mars 1957, 1957
  • N. Heyerdahl m.fl.: Den innerste esken. Festskrift til Lars Roar Langslet på 50-årsdagen 5. mars 1986, 1986, inneholder fullstendig bibliografi frem til 1985
  • Maleri av Vebjørn Sand, 1989
  • Byste av Nils Aas; p.e
  • Tallrike karikaturer, bl.a. av Ellen Auensen