Maler og felespiller. Foreldre: Skomaker og sagmester, senere husmann Anders Jørgensen (1817–1908) og Guro Pedersdatter (f. 1820). Gift 1) 1891 med barnebokforfatter Augusta Sophie Hermine Bernhoft (27.9.1865–1929), datter av kateket Theodor Christian Hansen Bernhoft (1833–85) og Petrea Martine Augusta Deinboll (f. 1841); 2) 1944 med jordmor Bertha Sivertsen (1883–1968). Far til Sigbjørn Bernhoft Osa (1910–90).

Lars Osa var en lovende ung kunstner i 1880- og 1890-årene, men kom på kant med det ledende kunstmiljøet i Kristiania. Hans arbeider er preget av et sterkt engasjement for det nasjonale i ulike kulturuttrykk. Over 90 år gammel utgav han en sterkt personlig erindringsbok, Med pensel og feleboge.

Da Lars Osa var fem år gammel, flyttet familien fra Ulvik og inn til Osa, hvor faren ble småbruker. Der vokste Lars opp i et miljø preget av en levende folkemusikktradisjon. Han begynte tidlig å spille hardingfele og hadde vel bestemt seg for å gå den veien, da han 1880 møtte malerne Nils Bergslien og Axel Ender i Nordfjord. Dette møtet var avgjørende for ham; han bestemte seg for å bli maler. Året etter oppsøkte han Bergslien i Eidfjord og fikk sin første undervisning av ham. Samme år reiste han til Kristiania og ble elev på Tegneskolen. 1882 ble han opptatt som student på Kunstakademiet i København. Der studerte han til 1885, men var samtidig også elev på L. Tuxens og P. S. Krøyers malerskole, frem til 1886.

Fra 1886 bodde og arbeidet Osa i Kristiania. Ett av hans første arbeider, Den vordende spillemann, har et motiv som må ha opptatt ham, nemlig hvordan man blir felespiller. For det blir man ikke ved å lære noter, men ved å oppøve øret. Gutten sitter på farens fang og lytter oppmerksomt på hans spill. Det var slik Osa selv hadde lært å spille, men ikke å male. Det er denne forskjellen som utgjør bildets egentlige motiv – natur- kontra kulturveien. Ellers var husmannssønnen Osa naturlig grepet av 1880-årenes sosiale tendensmaleri, og han malte flere bilder med klar sosial tendens. Det mest kjente av disse er Faderen, som ble vist på verdensutstillingen i Paris 1889. Det handler om den rike og urbane far som ikke vil akseptere og ta ansvar for det barn han har fått med en fattig kvinne av folket. De sosiale forskjellene er sterkt aksentuert, men også hvordan rikdom og dannelse er som et glatt og fornemt hylster rundt hjerteråhet og forherdelse. Osa reiste til Paris for å se verdensutstillingen, og oppholdet gav impulser som fikk ham til å komme tilbake igjen våren 1894. Da gikk han fem måneder på Rolls malerskole.

Da realismen i kunsten slo over i en mer nasjonalt orientert nyromantikk i slutten av 1880-årene, fikk det også konsekvenser for Osa; ikke umiddelbart, men særlig etter parisoppholdet. Det var nok én av grunnene til at han sommeren 1894 reiste til Setesdal, for der var mange av de gamle tradisjonene ennå holdt i hevd i en nokså autentisk ramme. Så her var det et rikt og til dels ubrukt materiale for en folkelivsmaler. Allerede året etter reiste han tilbake til Setesdal, og 1896 brøt han opp fra Kristiania og flyttet med familien til Kristiansand. Derfra var det ikke langt til Valle, hvor han nå oppholdt seg om somrene.

Men grunnen til at han flyttet fra hovedstaden, var neppe at Kristiansand lå nærmere Setesdal enn Kristiania. Det skyldtes snarere den bitre strid han hadde kommet opp i. Osa hadde søkt om Statens reisestipend 1895, men ble ikke innstilt av den faglige komiteen som Stortinget hadde oppnevnt til dette formålet og som bestod av Nasjonalgalleriets direktør og et utvalg kunstnere. Osa ble naturlig nok skuffet over dette og søkte direkte til Stortinget, men uten å få noe stipend. Men da han igjen søkte Stortinget 1896, fikk han stipend for både 1897 og 1898. Det opprørte våre ledende kunstnere – Christian Krohg, Frits Thaulow, Erik Werenskiold og Gerhard Munthe, for de hadde kjempet hardt for at kunstnerne selv skulle ha hånd om både Statens Høstutstilling og Statens stipendordning, og nå overprøvde Stortinget sin egen komité ved å gi stipend til en maler som den kunstfaglige ekspertise mente ennå ikke var kvalifisert til det. Striden raste i avisene, og den såret og skuffet Osa.

Han flyttet bort fra hovedstaden, men benyttet reisestipendiet til to opphold i Paris, høsten og vinteren 1897 og 1898. Det var på denne tiden han malte Et menneske. Det var et siste utslag av det sosiale tendensmaleri, fordi det – som Hamsuns Sult – skildrer et menneske som lik en hund gnager på et kjøttbein han har funnet i en veltet søppelkasse. Samtidig malte Osa også det setesdalske folkelivet, hvor han i likhet med Adolph Tidemand ofte trakk frem livsritualene, f.eks. i bilder som Barnedåp i Valle, Et bryllup i Setesdal, Oppbyggelse i Valle og Barnebegravelse i Valle. Men han malte også landskapsbilder, interiørbilder og en lang rekke portretter.

Osa ble mer og mer opptatt av vår nasjonale kultur. Og på det punktet var han avgjørende influert av Andreas Aubert og kretsen rundt ham (særlig Werenskiold og Munthe). Det kan man se av en forelesning Osa holdt på universitetet i Kristiania 1905. Temaet var sammenhengen mellom den norske folkemusikken, folkediktningen og rosemalingen. I likhet med Aubert hevdet han at de alle sprang frem fra den norske bondes medfødte fargeinstinkt og at den kunne føres helt tilbake til middelalderen. Dette og lignende foredrag holdt han mange av rundt omkring i landets ungdomslag og folkeakademier. Han utprøvde også sine teser i en rekke kirkeutsmykninger, hvor han førte videre den norske folkekunsten med hovedvekt på akantusranken, bl.a. i kirkene i Haram, Ulvik og Granvin.

Fordi Aubert så sterkt hadde understreket kontinuiteten mellom middelalderens utsmykninger og folkekunsten, var det naturlig for Osa å undersøke våre middelalderske kalkmalerier. 1914 fikk han statsstipend for å delta i restaureringsarbeidet i Vislev kirke i Danmark, hvor man både hadde langt flere bevarte middelaldermalerier og en allerede etablert forskning på området. Etter dette gjorde han undersøkelser i flere norske middelalderkirker (Kinsarvik, Tingelstad, Tingvoll, Ulnes og Vestre Slidre), og han restaurerte noen middelalderbilder i bl.a. Tretten kirke og Øyer kirke.

Det at Osa flyttet fra hovedstaden til Kristiansand 1896 og videre til Valle 1903 og Voss 1917, medførte at han gled ut av hovedstadens kunstliv. Og det ble desto alvorligere for ham, fordi han hadde ertet på seg de ledende kunstnerne, også dem han kunstpolitisk og kunstideologisk stod på linje med. Det var nok medvirkende til at Nasjonalgalleriet ikke kjøpte inn bildene hans. Men det innebar også at han ikke fikk de impulser, den kritikk og den motgang som kunne ha utviklet ham som kunstner. Han valgte å arbeide på steder hvor kunstlivet var mindre utviklet og hvor det var lettere å slå igjennom. Og der ble han også satt pris på og kjøpt inn – av kunstmuseene i Kristiansand, Bergen, Haugesund og Trondheim og av Oslo Bymuseum. Det samme gjelder portrettoppgavene; med få unntak kom de fleste fra Voss, Hardanger, Bergen og Kristiansand, altså de stedene hvor han hadde bodd og arbeidet.

    Malerier (et utvalg)

  • Ola Mosafinn, 1887, Ungdomshallen, Voss
  • Den vordende spillemann, u.å. (1887?)
  • Faderen, 1889
  • Tjenestepiken, 1889, NG
  • Ivar Aasen, 1895, Bergen offentlige bibliotek
  • Barnebegravelse i Valle, 1895
  • Et menneske, ca. 1898
  • Et bryllup i Setesdal, ca. 1903
  • Oppbyggelse i Valle, 1904
  • Ein trøyt spelemann, 1912
  • Barnedåp i Valle, 1916
  • Nils Lavik, 1951, Stortinget, Oslo
  • Se også liste over portretter i NKL, bd. 3

    Trykt materiale

  • Kunst og politik, i VG 6. og 21.12.1897
  • Indberetning angaaende undersøkelser av kalkmalerier i en del kirker fra middelalderen, i FMF Årbok 1914, s. 218–220
  • Med pensel og feleboge. Minne frå ein lang arbeidsdag i stilla og storm, selvbiografi, Bergen 1954
  • J. Thiis: Norske malere og billedhuggere, bd. 2, Bergen 1907, s. 359
  • A. Aubert: Die norwegische Maler im 19. Jahrhundert, Leipzig 1910, s. 77
  • H. Eide: “Maleren Lars Osa”, i Folkekunst nr. 2–3/1949, s. 269–281
  • D. Sveen: biografi i NKL, bd. 3, 1986
  • A. Mohn: “Ein kyrkjekunst, bygd på gamal god grunn”. En analyse av Lars Osas dekorasjoner i Ulvik kirke, h.oppg. UiB, 2000
  • Tegninger av Rasmus Christiansen, 1883 og 1887; gjengitt i Med pensel og feleboge (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • Selvportrett, 1947; Fleischers Hotell, Voss; gjengitt i Folkekunst nr. 2–3/1949, s. 270