Norskamerikansk kjemiker og fysiker. Foreldre: Høyesterettsadvokat Erling Onsager (1876–1953) og Ingrid Kirkeby (1880–1961). Gift 1933 med Margarethe Arledter (10.10.1912–12.6.1991), datter av ingeniør Friedrich Arledter og Anna Louise Brotbeck. Brorsønn av Nils Onsager (1874–1953).

Lars Onsager er kjent som en av 1900-tallets største vitenskapsmenn. Da han fikk Nobelprisen 1968, spurte man bare: “I hva?” Han var aktuell kandidat i både fysikk og kjemi for sine banebrytende arbeider. Hans innflytelse på forskningen er fremdeles enestående stor, og hans arbeider blir stadig sitert i forskningslitteraturen.

Onsager tok examen artium på Frogner skole i Kristiania 1920. Han ble opptatt ved kjemilinjen på Norges tekniske høgskole (NTH) samme år og ble sivilingeniør 1925. 1926–28 var han knyttet til Eidgenössische Technische Hochschule i Zürich. 1928 flyttet han til USA, der han først var ansatt ved Johns Hopkins University i Maryland et års tid, deretter ved Brown University i Rhode Island 1928–33, Yale University i Connecticut 1933–68 og til slutt ved University of Miami fra 1968 til sin død 1976. Han tok Ph.D.-graden på Mathieu-funksjoner (anvendt matematikk) ved Yale University 1935, og han ble amerikansk statsborger 1945.

Onsager fikk Nobelprisen i kjemi for å ha utledet de såkalte resiprositetsrelasjonene (gjensidighetsrelasjonene) som nå bærer hans navn. Dette la grunnlaget for fagfeltet irreversibel termodynamikk, et fagfelt som gir lovene for energiomvandling og transport i systemer som ikke er i likevekt. Lovene er sentrale redskaper til å beskrive forandringer som skjer i biologiske så vel som industrielle systemer. Resiprositetsrelasjonene gir lovene en indre symmetri. Utledningen bygde på antakelsen om mikroskopisk reversibilitet, som betyr at bevegelser på molekylnivå ikke forandrer karakter, selv om vi forandrer retning på tiden.

Nobelprisarbeidet, som er på 37 sider, hadde Onsager levert inn til bedømmelse for doktorgraden ved NTH allerede 1932. Avhandlingen ble refusert, bl.a. på grunnlag av Kjemiavdelingens uttalelse: “De foreløpige uttalelser vi har fått, forteller at arbeidet uten tvil er godt nok til å forsvares for doktorgraden, men en mer utførlig beskrivelse vil antakelig gavne både forfatteren og NTH.” Onsager tok seg ikke tid til dette, og NTH gikk dermed glipp av muligheten til å stå for disputasen.

Onsager ble også foreslått til en Nobelpris i fysikk for sin løsning av den todimensjonale Ising-modellen. Denne analytiske løsning har vært uvurderlig til å forklare kollektive fenomener, f.eks. hvordan partikler samvirker når vi får faseovergang. En faseovergang er en overgang fra en struktur til en annen, for eksempel fra en fast til en flytende fase, eller fra en magnetisk til en umagnetisk fase. Ising-modellen tok for seg hvordan magnetiske dipoler i et todimensjonalt gitter kunne oppvise faseovergang, men løsningen hadde stor overføringsverdi til andre faseoverganger, og er derfor blitt stående som en milepæl i vitenskapshistorien.

Onsager gav også fundamentale bidrag til teorien for elektrolytter, kolloider, superfluider og superledere, turbulens, stokastisk analyse, metallers elektroniske egenskaper og dielektriske materialer. Han ble kjent for å publisere vanskelige resultater som ufullstendige debattkommentarer på vitenskapelige møter. Hva han hadde hjemme i skrivebordskuffen av løste problemer, kan man bare ane.

Onsager ble oppsagt fra lektorstillingen sin ved Brown University fordi han var umulig som foreleser. Han kunne kanskje ikke sette seg inn i begynnerstudenters problemer. Fagene hans ble omtalt som “Norwegian I and II” eller “Sadistical Mechanics”. Men alle likte mennesket Lars Onsager, og han var alltid hjelpsom når han ble spurt. Det verserer et utall anekdoter og morsomme historier om ham. I fritiden likte han å arbeide i hagen. Kontakten med Norge var viktig for Onsager, og han skal ha vært en god formidler av norsk kultur.

Lars Onsager var æresdoktor ved en lang rekke universiteter og høyskoler, bl.a. Harvard University (1954), Norges tekniske høgskole (1960) og universitetene i Cambridge (1970) og Oxford (1971). Av hans tallrike medaljer kan nevnes Rumford Gold Medal fra American Academy of Arts and Sciences (1953), det nederlandske vitenskapsakademis Lorentz-medalje (1958) og J. W. Gibbs Medal fra The American Chemical Society (1962). Onsager var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1938, æresmedlem i Norsk Kjemisk Selskap fra 1947 og medlem eller æresmedlem i en rekke utenlandske lærde selskaper og akademier. Norsk Hydro opprettet 1992 et gjesteprofessorat i Onsagers navn ved NTNU, hvert år holdes det en Lars Onsager-forelesning der, og gjesteprofessorer og -forelesere mottar Onsager-medaljen. NTNU markerte 100-årsdagen for hans fødsel 2003 med en internasjonal konferanse med tittelen “Transport, dissipation, and vortices”.

  • Solutions of the Mathieu equation of period 4 π and certain related functions, Ph.D.-avh., New Haven (Connecticut) 1935
  • Collected Works of Lars Onsager (with Commentary) (med bibliografi), Singapore 1996

    Etterlatte papirer

  • Onsagers etterlatte papirer og boksamling finnes i Gunnerusbiblioteket, UBT
  • Stud. 1920, 1948, 1970
  • Collected Works of Lars Onsager (with Commentary), Singapore, 1996
  • Onsagerarkivet, UBT, Trondheim