Faktaboks

Lars Hertervig
Lars Larsen Hertervig
Født
16. februar 1830, Tysvær, Rogaland
Død
6. januar 1902, Stavanger, Rogaland
Virke
Maler
Familie
Foreldre: Småbruker og daglønner Lars Larsen Hertervig (1799–1885) og Jorund Larsdatter Tøge (1804–58). Ugift.
Lars Hertervig

Maleri 1851

Lars Hertervig
Av /※.

Lars Hertervig regnes som en av våre aller største romantiske malere med en helt personlig stil. Etter et opphold på Gaustad asyl levde han stort sett isolert fra det profesjonelle kunstmiljøet. Lyset var det helt sentrale temaet i hans kunst, og han utviklet seg stadig som kunstner helt frem til de siste leveår.

Hertervig vokste opp på Borgøy i Tysvær, der foreldrene drev et lite småbruk innerst i Hattarvågen. De ble tilhengere av kvekernes lære og flyttet til Stavanger 1837. Tidlig skal Hertervig ha vist interesse for tegning, og 8 år gammel kom han i malerlære hos kvekerlederen Endre Dahl. Han tok svenneprøven før 1849. Han malte i fristundene og fikk 1849 begynne i Bernhard Hanssons tegneklasse for lærlinger og svenner. Året etter ble han oppdaget av skipsreder og kjøpmann H. G. B. Sundt, som samlet inn midler til en skikkelig kunstnerutdannelse. Hertervigs kvekerfamilie var ikke glad for hans valg, men stoppet det ikke.

Hertervig gikk på Den kgl. Tegneskole i Christiania 1850–51 under lærere som Johannes Flintoe og Joachim Frich. J. F. Eckersberg skal også ha veiledet ham. 1852 reiste han til Düsseldorf og ble privatelev hos Hans Gude og Erik Bodom. Han utviklet seg raskt som landskapsmaler, og Gude skrev at han ventet seg mer av Hertervig enn av noen av de andre elevene. Det finnes flere landskapbilder fra dette året som viser at han var tidens mest følsomme tolker av rhinlandskapene rundt Düsseldorf. Han fikk solgt to malerier til norske kunstforeninger. Sommeren 1853 var han hjemme for å gjøre studier, bl.a. Fra strilelandet, som finnes både som akvarell og i olje.

Tilbake i Düsseldorf var Hertervig forandret. Humøret skiftet, han ble mistenksom overfor sine kollegaer og hadde hallusinasjoner. Våren 1854 bad han om å få reise hjem. Han fikk igjen arbeid i sitt gamle firma, som var overtatt av brødrene Aanensen, men hans forvirrede snakk og mistenksomhet fortsatte, og 1856 gikk han med på å bli pasient på Gaustad asyl utenfor Christiania.

Gaustad skulle ta imot helbredelige tilfeller. Ved ankomsten forklarte Hertervig at hans melankoli “var fremkommet ved stirrende Iagtagelse af Landskaberne i Solskin”. Derfor, og på grunn av mangelen på gode farger, holdt han stadig på med ufullendte verker. Diagnosen ble endret fra “melancholia” til “dementia” (schizofreni) året etter. Fordi sykehuset ikke hadde behandlingsopplegg å henvise ham til, ble han sendt hjem våren 1858, og fattigkassen måtte ta seg av ham.

Diagnosen har vært mye diskutert, men det viktige var at Hertervig ble oppfattet som “uhelbredelig sinnssyk” og dermed isolert fra kunstmiljøet, slik at hans kunst utviklet seg i en selvstendig retning.

Det er ikke mulig å se en sykdomspreget utvikling i Hertervigs kunst fra den første store perioden 1854–56. Han holdt seg innen et düsseldorfsk romantisk landskapsmaleri med vekt på dype farge- og stemningsmessige kontraster. Han malte en rekke motiver i Skånevik. Skånevik sett fra øya Skånen fra 1854 har en dypstemt koloritt som er typisk for Hertervigs arbeider dette året, mens stemningen i Kveld fra 1856 er langt mer intens, med en glødende solnedgang og et uvær som trekker opp. Sommerlandskap i tordenvær og Den gamle broen viser to forskjellige sider ved vestlandsnaturen. Det første er et stille elvemotiv der dramatikken ligger latent i et opptrekkende uvær; i det andre gir to møtende fossestryk i et kupert landskap et oppjaget tempo. Kontrasten mellom lyset og landskapets mørke, forvitrede stofflighet ble utdypet videre i to store verk malt samme år, Rullestadjuvet og Ved smien.

Hertervig hadde en stor produksjon i denne første selvstendige arbeidsperioden. Ved siden av oljemaleriene, som viser en suveren beherskelse av lyset, kjenner vi til en rekke akvareller, som sannsynligvis var laget som skisser for komposisjoner i olje. Uttrykksmessig ligger han innenfor et düsseldorfsk formspråk og har felles trekk med malere som August Cappelen, Erik Bodom og Hans Gude.

Hertervig trivdes ikke på Gaustad, og han malte ikke mens han var der. Den støtte han hadde fått av dannede borgere opphørte 1858, og Hertervigs familie fikk støtte fra fattigkassen. Etter ett år i Stavanger ble han utplassert hos sin onkel på Borgøya, hvor han var til 1865. Han deltok i gårdsarbeidet og malte i fristundene. Han skal også ha dekorert senger, dører, tiner og kister for folk. Det er sagt at han spilte gal for å slippe gårdsarbeidet og fortsette sitt kunstneriske arbeid. Etter seks år på Borgøya kom han tilbake til sin gamle arbeidsplass. I fattigkassens protokoll betegnes han som “noe gal”. Dette var starten på hans andre store periode.

Året 1858 er et viktig år i Hertervigs produksjon som kunstner. Vi kjenner mest tegninger og akvareller fra dette året, kanskje fordi H. G. B. Sundt hadde beholdt hans malersaker. Hans to skissebøker er svært personlige kunstneriske dokumenter. Den første inneholder en rekke byscener fra Stavanger og en hel serie skylandskaper fra Jæren fra 1858. De mange personopptrinn kan være både humoristiske og dramatiske. Den andre består av en rekke erindringsbilder fra Düsseldorf og omegn. De fleste ser ut til å være fantasikomposisjoner, ofte med tvetydige billedelementer og melankolske stemninger. En rekke akvarellerte tegninger fra Stavanger og omegn hører med blant hans fremste arbeider. Teknisk sett er enkelte av landskapsmotivene i den andre skisseboken noe av det fineste i norsk kunst. Han utviklet en “prikk-teknikk” hvor han malte med en svært finhåret pensel og skapte motiver med en forunderlig, nesten drømmeaktig virkning, en teknikk han utviklet videre i oljemaleriene 1865–67.

Da Hertervig kom tilbake til Stavanger 1865, satte Aanensen ham til å male bilder i ledige stunder. På kort tid gjennomgikk hans kunst en voldsom koloristisk utvikling. De mørke og kontrastfylte landskapene fra 1850-årene var borte. Lyset ble gjennomskinnelig. Stavanger sett fra Våland, Skogtjern og Gamle furutrær preges av motsetningen mellom mørke landskaper og sterkt blå himmelpartier med karakteristiske skyer. Landskapet er fullt av forgjengelig natur, mens himmelpartiets lys og skyer representerer det evige og åndelige.

Utover i 1867 fikk lyset større betydning. I Marine er kontrasten mellom de kjølige blå og turkise fargene på hav og himmel mot morgenskyenes rosa reflekser det bærende. I Fra Borgøya er det himmellyset som fyller det meste av billedflaten, og den bratte Borgøya synes å stige frem av en sky. Lyset dominerer hele komposisjonen med forgrunnens strandparti som kontrast.

Etter 1868 er det få opplysninger om maleren. Fra 1870 til sin død fikk han støtte fra fattigkassen og bodde hos familie eller bekjente i Stavanger. Han tok tilfeldige jobber, som vedsaging, og ble brukt av Aanensen og andre malermestere til finere dekorasjonsarbeider. Hele tiden malte han. Fattigkassen utbetalte kr. 1,75 til “Tegnesager” så sent som 1894, og han byttet bilder mot varer han trengte.

1893 skrev Alexander L. Kielland en artikkel om Hertervig og ville slå et slag for den ulykkelige og gale malers arbeid fra før sinnsformørkelsen satte inn, men de senere arbeidene hans hadde Kielland ingen forståelse for. Den senere produksjonen bestod stort sett av akvareller, gouacher og oljemalerier i mindre format. Teknisk er bildene preget av Hertervigs dårlige økonomi. Han brukte det papir han hadde for hånden, bl.a. innpakningspapir. Hans motiver med personopptrinn kan være realistiske og naive i formen og minne om folkekunstens fremstillinger, men får en drømmeaktig stemning hos Hertervig. Landskaper fra omegnene rundt Stavanger har ofte et realistisk preg, mens de komponerte landskapene er mer romantiske. Det er stadig lyset som er det sentrale.

Det var mange som ville hjelpe Hertervig, men han ville stå på egne ben og tok ikke imot gaver. Resultatet ble en personlig og kunstnerisk interessant produksjon, bl.a. var han den første som åpnet opp for de indre bilder – drømmer, visjoner og fantasier, og enkelte av motivene kan ha fellestrekk med symbolismen.

Svært mye av Hertervigs produksjon er gått tapt, men det finnes tilstrekkelig til å sikre hans plass som en av våre aller største og mest originale romantikere. Han ble gjenoppdaget på jubileumsutstillingen i Kristiania 1914, og det har vært en stadig økende interesse for hans liv og kunst.

Verker

    Et utvalg

  • Fra strilelandet, 1853, Rogaland kunstmuseum, Stavanger
  • Skånevik sett fra øya Skånen, 1854
  • Kveld, 1856
  • Sommerlandskap i tordenvær, 1856, NG
  • Den gamle broen (Fra Sønhordland), 1856, Rogaland kunstmuseum
  • Rullestadjuvet, 1855–56, Rogaland kunstmuseum
  • Ved smien, udatert, fra 1856 i BKM
  • Stavanger sett fra Våland, 1865, BKM
  • Skogtjern, 1865, NG
  • Gamle furutrær, ca. 1866, Rogaland kunstmuseum
  • Fra Tysvær, 1867, NG
  • Marine, 1867, Rogaland kunstmuseum
  • Fra Borgøya, 1867, NG

    Offentlig representasjon

  • BKM
  • Haugesund billedgalleri
  • Lillehammer bys malerisamling
  • NG
  • R. E. Stenersens samling, Bergen
  • Rogaland kunstmuseum, Stavanger
  • Tysvær kommune

Kilder og litteratur

  • Journal i Gaustad sykehus' arkiv, Oslo
  • A. Blytt: Lars Hertervig,1939
  • H. Koefoed: Lars Hertervig. Lysets maler,1984
  • M. Malmanger: “Det ytre og indre landskap”, i katalog, Baroniet Rosendal, Hardanger 1992
  • H. Koefoed: “I Lars Hertervigs sykdomsbilde”, ibid.
  • d.s.: artikkel i Palettennr. 4/1996, s. 67–72
  • M. Nag: Ryfylke-kvekere! Utvandring!,2000, s. 177–192

    Romaner om Lars Hertervig

  • J. Bergström: Hitom Utsira,1985
  • O. K. Pedersen: Narren og hans mester,1987
  • J. Fosse: Melancholia,I og II, 1995–96

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Niels Bjørnsen Møller, 1851; NG
  • Tegning av Peter Nicolai Arbo, antakelig 1852–54; NG