Forfatter. Foreldre: Blikkenslagermester Lars Hansen (1835–1907) og Gurine Andrea Wiig Gundersen (1835–1920). Gift med Ragna Sofie Zachariassen (f. 26.9.1870), datter av ishavsskipper Søren Zachariassen (f. 1838) og Gurine Myhre (f. 1847).

Lars Hansen var en produktiv forfatter, selv om han debuterte sent i livet; hans beste bøker var om ishavsfangsten, og han var en av dem som i 1920-årene introduserte dette dramatiske stoffet i norsk skjønnlitteratur.

Hansen ble født i Molde, men da han var to år gammel, flyttet familien til Tromsø, hvor han vokste opp. Etter middelskolen begynte han som blikkenslagerlærling, og etter hvert fikk han sitt eget verksted.

Lars Hansen satt i mange år som medlem av både skolestyre, bystyre og formannskap i Tromsø. Til å begynne med representerte han Venstre, senere Høyre, og i 1930-årene ble han medlem av Nasjonal Samling.

Etter 1905 steg prisene på ishavsprodukter, og Lars Hansen startet derfor som ishavsreder. Han ble medeier i flere ishavsskuter, men etter verdenskrigen sank prisene dramatisk, og Lars Hansens skuter ble dessuten utsatt for forlis og brann. Omkring 1920 måtte han derfor avvikle både verksted og rederi og ble stående på bar bakke.

1922 reiste han til vestkysten av USA, hvor han levde av tilfeldige jobber, bl.a. laksefiske, hvalfangst, gårdsarbeid og trandamping. Underveis begynte han å skrive små fortellinger og reisebrev, og da han kom tilbake til Norge 1925, sendte han noen av sine ishavshistorier til Gyldendal Norsk Forlag. Året etter kom to av dem ut i bokform med tittelen I Spitsbergens vold. Boken ble en stor suksess, og fra da av kom bøkene på løpende bånd frem til hans død 1944 – 17 bøker på 19 år. Hans første bøker fikk god mottakelse og en forholdsvis stor leserkrets; etter hvert mistet bøkene sin friskhet og ble preget av gjentakelser og klisjeer.

Det var først og fremst som ishavsforfatter Lars Hansen skaffet seg en plass i norsk litteraturhistorie. Foruten debutboken handler 7 av hans 17 bøker – Jens Sørskar, “Hvalrossen” av Tromsø, Forbannelsen, De fem ishavsgaster, I sne og nordlys, Beitsaren og Odin klarte det – om fangst og overvintringer i ishavsstrøk, og forteller om kamp mot voldsomme naturkrefter og om menn med fysisk styrke og utholdenhet, med mot og handlekraft i farens stund. Utgangspunktet for de dramatiske ishavsferdene er alltid Tromsø, og en rekke autentiske skikkelser fra mellomkrigstidens Tromsø dukker opp i handlingen. Bøkene ble oversatt til svensk, dansk, finsk, tysk, fransk og portugisisk. Sammen med forfatteren Karl Holter skrev Hansen 1932 teaterstykket Ishavsfolk, som med stor suksess ble oppført i Oslo, Bergen og Tromsø.

Det andre stoffområdet Lars Hansen øser av i sine romaner, er alminnelig nordnorsk fiskerliv, med barskt strev for å berge levebrødet. Slike skildringer finner vi i romaner som En havets søn, Håkjerringkjeften, Kongen på Råsa, Keiserlosen og Skarvereiret.

Lars Hansens bøker virker i dag naive og overfladiske, og de ble etter hvert skjemmet av nazistisk ideologi, først og fremst en ganske påtrengende rasisme. Særlig tydelig er dette i romanene Bjørnar Bålk og hans slekt og Storfossen.

I den selvbiografiske boken På vivanke forteller Lars Hansen om sine omflakkende år i Amerika. I fortsettelsen, Pegasus på flukt, forteller han om sitt forfatterskap, med mange bitre utfall mot den skarpe kritikk han etter hvert fikk i norske aviser.

  • I Spitsbergens vold, 1926
  • Jens Sørskar, 1927
  • En havets søn, 1928
  • “Hvalrossen” av Tromsø, 1929
  • Forbannelsen, 1930
  • Håkjerringkjeften, 1931
  • Bjørnar Bålk og hans slekt, 1932
  • Kongen på Råsa, 1933
  • De fem ishavsgaster, 1934
  • Keiserlosen, 1935
  • I sne og nordlys (noveller), 1936
  • På vivanke, 1937
  • Storfossen, 1938
  • Beitsaren, 1939
  • Pegasus på flukt, 1940
  • Skarvereiret, 1942
  • Odin klarte det, 1944
  • HEH,1938, 1948