Lars Follum var distriktslege i Alta, men var også virksom på mange andre felt, særlig kjent for sin innsats for fiskerinæringen og for bruken av medisintran.
Follum var gårdbrukersønn fra Norderhov, men utdannet seg til lege. Etter at han hadde avlagt sin medisinske eksamen 1845, praktiserte han som lege i Ålesund 1846–56 og var 1848–55 dessuten fattiglege i Borgund kommune. Deretter gikk ferden nordover til Alta, hvor han var distriktslege frem til 1880. Han var også lege ved Kaafjord Kobberværk et par mil vest for Alta i flere år.
Follum hadde mange jern i ilden; hans evner og virketrang gikk langt ut over selve legegjerningen. Under oppholdet i Ålesund engasjerte han seg i produksjon av torskelevertran til medisinsk bruk. Han var den første i distriktet som fremstilte slik tran på en industrimessig måte, og på en internasjonal industriutstilling i Paris 1855 oppnådde tranen hederlig omtale (Mention honorable). Follums nyvinninger på dette feltet fikk likevel ikke varig betydning, fordi Peter Møllers revolusjonerende metode for produksjon av tran ved hjelp av damp fikk gjennomslag på omtrent samme tid.
I Alta ventet nye oppgaver. Follum var ordfører i felleskommunen Alta og Talvik i to perioder og den første ordfører i Alta etter delingen i to kommuner 1863. Han hadde en rekke andre offentlige oppgaver og ble to ganger valgt som suppleant til Stortinget. 1861 var han med på å stifte Alten Sparebank og satt lenge som formann i direksjonen der. Ved siden av drev Follum også som gårdbruker og var en av pionerene i distriktet når det gjaldt å anlegge kunsteng for produksjon av fôr. Interessen for jordbruksspørsmål kom også til uttrykk på det organisatoriske plan ved opprettelsen av Finmarken Landhusholdningsselskab 1859, der Follum var en av initiativtakerne og formann i styret de første årene.
Det fiskerimessige engasjementet Follum hadde skaffet seg i Ålesund gjennom tranproduksjonen, var heller ikke glemt. Han fikk blant annet satt i gang klippfisktørking i Alta. Av større betydning var likevel initiativet han 1859 tok for å få staten til å engasjere seg sterkere for å utvikle fiskeriene som næringsvei. Distriktslegen i Alta fremhevet behovet for sakkyndighet og for vitenskapelige undersøkelser av de viktigste fiskeslagenes naturhistorie, og han foreslo at Stortinget skulle bevilge midler til tre eller fire fiskeriinspektørposter. Forslaget fikk tilslutning fra distriktsformannskapet i Finnmark før det kom opp til behandling på Stortinget 1860. Stortingets næringskomité var skeptisk og syntes at Follum ikke grep saken an på den rette måten. Det forelå imidlertid også lignende forslag i samme retning, og resultatet ble en forholdsvis beskjeden første bevilgning til praktisk-vitenskapelige undersøkelser av saltvannsfiskeriene. Med dette var grunnsteinen lagt for den senere utbygging av norsk havforskning.
Etter at Follum gikk av som disktriktslege i Alta 1880, flyttet han sørover igjen og bodde i Laksevåg ved Bergen frem til sin død 1905.