Lars Andreas Stenholt skal ha vært den eneste av de norskamerikanske forfattere som klarte å leve av det han skrev. Han hentet inspirasjon til sitt forfatterskap fra amerikansk populærlitteratur. Hans enorme produksjon falt utenfor de store norskspråklige institusjonene som presse, kirke og skole, og han ble underkjent som forfatter. Stenholt skrev amerikansk kiosklitteratur på norsk.
Stenholt vokste opp på den vesle gården Steinholtgjerdet i Sjøholt på Indre Sunnmøre. På skolen i hjembygda ble hans leselyst raskt lagt merke til av læreren. Som 17-åring begynte Stenholt på lærerseminaret i Tromsø, der han tok eksamen med gode resultater to år senere. Han arbeidet noen år som lærer i Nord-Norge, blant annet i Alstahaug, men reiste hjem igjen til Sunnmøre og livnærte seg av å skrive for lokalaviser. 1881 gav han ut en bok om Sivert Aarflot, som var et av hans store forbilder. Allerede i denne boken har Stenholt lagt inn drømmen om Amerika: Han bedyrer at dersom Aarflot hadde vært amerikaner og ikke norsk vestlending, så ville han ha vært like stor som Benjamin Franklin.
1882 emigrerte Stenholt til USA. Han fikk først arbeid i en norskspråklig avis i La Crosse, Wisconsin, men både avisen og han selv var lite fornøyd med det. Sitt litterære gjennombrudd fikk han 1887, da forleggeren Waldemar Kriedt i Minneapolis trykte et lite hefte han hadde skrevet om Bjørnstjerne Bjørnson. Fra da av gav Stenholt ut i gjennomsnitt et par bøker i året frem til 1909.
Stenholt bosatte seg i Minneapolis, der han er oppført under ulike yrkestitler, sist som arbeider. Han hadde et skarpt blikk for klasseskiller, men han gav ingen politiske analyser. De menneskene han skrev om, satte han inn i enkle skjemaer med helte- og skurkeroller. Han hadde noen ganske få helter, som for eksempel senator Knute Nelson, men mest engasjert var han når han skrev om dem som han ikke kunne utstå. Han visste at skandalefortellinger var god butikk, enten han hentet dem fra norske forhold, som i tilfellet med skriftet hans om Lars Oftedal, eller fra amerikansk kriminalhistorie, som med fortellingen om Harry Hayward, en mordsak som rystet Minneapolis 1894. Stenholt utnyttet denne sakens enorme interesse i avisene. Han sakset og skrev av det han hadde av dokumentarisk stoff, spedde på ganske fritt med oppdiktede inntrykk og egne synspunkter og gav ut to kriminalbøker om denne saken.
Stenholt satset på et billigbokmarked for norske innvandrere. Han hadde en fantastisk teft for dette litterære kretsløpet, og kastet seg over kriminalstoff og sensasjoner, både små og store. Det dramatiske signaliserte han ofte i undertitlene, som for eksempel “en sandferdig beskrivelse om det forferdelige dobbeltmord i Emanuelskirken i San Francisco”. Særlig fikk prestene gjennomgå. I forordet til Præste-Historier appellerte han til storopprydning i kirkelivet: “Det blir en stor fremtidig Opgave for alle oprigtige Præster at rydde ud alt det Pak, som har indsneget sig i deres Midte.” Så ivrig var Stenholt etter å få frem dette problemet, at han ikke så det som nødvendig å sannsynliggjøre årsakene.
Etter hvert forsvant den tidlige drømmen om et amerikansk idealsamfunn hos Stenholt. Klasseskiller som var tydelige i Norge, så han nå enda tydeligere i USA, styrket av et voksende pengevelde. Det kommer klart frem i Chicago Anarkisterne, en bok om det berømte Haymarket-opprøret i Chicago 1886, og ikke minst i Pullman, Debs og Coxey, som handlet om storstreiken i Pullman-fabrikken 1894. En utgave av boken hadde undertittelen “arbeiderroman”, et relativt sjeldent begrep i amerikansk litteratur. Romanen Tyve aar på farten efter lykken er en god parodi på amerikansk lykkejakt i innvandrermiljø.
Stenholt gav opp å skrive mot slutten av sitt liv og fikk det trolig verre økonomisk. Han døde av hjerteslag på et sykehus i Minneapolis nyttårsaften 1913, 61 år gammel, og ble gravlagt på Crystal Lake Cemetery.