Sosialøkonom. Foreldre: Overlærer Carl Mathias Schønheyder (1844–1934) og Amalie Benedikte Fredrikke Caspara von Hirsch (1851–1921). Gift 1912 med Martha Nilsine Borgen f. Lie-Nielsen (22.5.1879–5.2.1953), datter av skipsreder Bernhard Nielsen (1848–1912) og Sofie Andrea Halvorsen Lie (1853–1938). Sønnesønns sønnesønn av Johan Christian Schønheyder (1742–1803); brorsønn av Lorentz Wittrup Schønheyder (1807–90; se NBL1, bd. 13).

Kristian Schønheyder var den første professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole i Bergen og har vært kalt “den første modellbygger i norsk sosialøkonomi”.

Han ble født på Karmøy, der hans morfar var distriktslege, men allerede året etter ble faren ansatt ved Kristiansand katedralskole, og Kristian vokste opp der og tok examen artium ved katedralskolen 1892.

Etter fullført juridikum 1895 og to år som sorenskriverfullmektig i Kviteseid drev Schønheyder sakførerpraksis i Seljord og Kristiania. Praksisårene kort etter krakket i Kristiania beskrev han senere som “en mørk periode paa en 5–6 år, som jeg helst ikke mindes synderlig”. Han forsøkte seg som skjønnlitterær forfatter, utgav skuespillet Statuen om Dorin 1905 og romanen Elskov. En Menneskeskildring anonymt to år senere. Da hadde han begynt å studere økonomi og gitt opp en litterær løpebane. Med stipend studerte han et år i Paris og forsvarte avhandlingen Kapitalen som faktor i menneskets virksomhed for dr.philos.-graden ved universitetet i Kristiania 1909.

Etter ytterligere studier i Berlin var Schønheyder klar for en akademisk posisjon. Det skulle imidlertid ikke lykkes før 25 år senere. Karrieremessig var han en akademisk løsarbeider frem til 1935, da han 61 år gammel ble utnevnt til professor ved den nyåpnede handelshøyskolen i Bergen. Han underviste 1912–14 i Trondheim, men bodde ellers hovedsakelig i og ved Kristiania under relativt kummerlige forhold. I Trondheim hadde han truffet “sin skjebne”. Hun var gift, men ble skilt, og de giftet seg og fikk fem barn, men bare de fire eldste vokste opp. 1918–20 var han juridisk konsulent hos Provianteringsdirektøren. Han foreleste og var sensor ved universitetet i Kristiania og hadde et godt forhold til de daværende professorer Oskar Jæger, Ingvar Wedervang og Ragnar Frisch.

Schønheyder konkurrerte om professorater, tapte 1910 for Nicolai Rygg, 1917 for Thorvald Aarum og 1924 i København for de yngre, men fremgangsrike svenske økonomene Bertil Ohlin og Erik Lindahl. Den danske økonom Lauritz Vilhelm Birck karakteriserte ved sistnevnte anledning Schønheyder som en betydelig og original tenker som “er i Stand til å finde en Lov, der vil bære hans Navn ned gennem Tiderne, men han vil lige saa let kunne gaa af i en Tangent og havne i det absurde, ikke fordi han tænker galt, thi hans Logik er uangribelig, men fordi hans Præmisser er utilstrækkelige”. Noen lov fant Schønheyder ikke, men han viste betydelig originalitet i flere av sine arbeider.

Schønheyders vitenskapelige produksjon var omfattende, han skrev foruten artikler også lærebøker og tallrike avisinnlegg om aktuelle spørsmål. Hans doktoravhandling var en kritikk av den østerrikske økonom Eugen von Böhm-Bawerks kapitalrenteteori. I kritikken og i arbeider om progressiv beskatning benyttet Schønheyder psykologiske argumenter som vakte diskusjon, men i liten grad ble alminnelig godtatt. I avhandlingen Produktionscyklerne og kriserne fra 1927 utviklet Schønheyder på helt selvstendig grunnlag en teori som knyttet forekomsten av konjunkturbølger til reinvestering av produksjonsmidler. Hans arbeid på dette området fikk betydning ved at det influerte og inspirerte andre norske vitenskapelige arbeider, især av Ragnar Frisch og Johan Einarsen.

1943 ble Schønheyder utnevnt til fungerende rektor ved NHH etter at Ingvar Wedervang ble “forvist” fra Bergen. Schønheyder var ikke kjent som noen utpreget god pedagog. Han inngår visstnok i Agnar Mykles persongalleri i Sangen om den røde rubin. Han gikk av som professor 1945, men fortsatte å publisere frem til sitt siste leveår. Han var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1935. I personlig omgang var Schønheyder en usedvanlig elskverdig og beskjeden mann som helt til det siste var opptatt av vitenskapelige problemer.

    Skjønnlitterære arbeider

  • Statuen om Dorin, skuespill, 1905
  • Elskov. En Menneskeskildring, roman, anonymt 1907

    Vitenskapelig arbeider (et utvalg)

  • Grænseverdier og kapitalrenten. En indledning til kapitalrentespørgsmålet, i Statsøkonomisk tidsskrift nr. 3/1906, s. 228–254
  • Bør skattebyrden fordeles efter et progressivt princip, i Statsøkonomisk tidsskrift nr. 2/1907, s. 130–154
  • Kapitalen som faktor i menneskets virksomhed, dr.avh., 1909
  • Virksomhet og økonomi, 1910
  • Teoretisk og politisk økonomi, 1913
  • Den eksakte forskningsmetode og dens gyldighed og rækkevidde på økonomiens område, i Nationaløkonomisk tidsskrift nr. 4/1924, s. 436–455
  • Produktionscyklerne og kriserne, i Statsøkonomisk tidsskrift nr. 1/1927, s. 57–116
  • Økonomiens teori og politikk, 1934
  • Begrepet sparing og dets plass i økonomisk teori, i Statsøkonomisk tidsskrift nr. 4/1951, s. 284–294
  • Vitenskap, metode og objektivitet, i Statsøkonomisk tidsskrift nr. 2/1952, s. 147–158
  • Stud. 1892, 1917, 1942
  • HEH 1950
  • W. Keilhau: “Minnetale over Kristian Schønheyder”, i DNVA Årbok, 1953
  • J. Einarsen: “Kristian Schønheyder”, i Statsøkonomisk tidsskrift, 1954, s. 66–67
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 13, 1958
  • J. C. Andvig: “Kristian Gottlieb Fredrik Schønheyder (1874–1953) – den første modellbygger i norsk sosialøkonomi”, i Sosialøkonomen nr. 5/1984, s. 16–22
  • Maleri (halvfigur) av Margaret Schønheyder, 1939; p.e.; gjengitt i Norske Portretter. Videnskapsmenn, 1965, s. 277