Lyriker. Foreldre: Bokholder Kolbein Falkeid (1901–70) og Anna Karoline Sydness (1909–96). Gift 29.6.1960 med lærer Sigrid Laurantzon (2.3.1936–), datter av grosserer Thorbjørn Laurantzon (1903–87) og Ruth Majken Gudrun Pettersen (1909–60).

Lyrikeren Kolbein Falkeid profileres gjerne som Vestlandets dikter, men hans motivkrets er så vid at en geografisk plassering lett blir for snever. Et frodig billedspråk er hans varemerke, og i hele sin produksjon viser han en ærlig trang til å finne svar på livets spørsmål.

Falkeid har aldri lagt skjul på sin tilknytning til sjøfartsbyen Haugesund. Her vokste han opp, og her har han bodd gjennom sitt yrkesaktive liv. I ung alder reiste han til sjøs en periode, noe som nærmest hørte med til allmenndannelsen for unge haugesundsgutter, og mange av diktene fra hans tidlige bøker har motiv fra sjølivet. Han tok examen artium 1952, befalsskolen 1954 og ble cand.philol. 1962. I studietiden i Oslo kom han i kontakt med det litterære miljøet i Studentersamfundet, og han var med i den gruppen som 1959 endret navnet på tidsskriftet Filologen til Profil. Av andre i denne gruppen kan nevnes Stein Mehren, Bjørn Nilsen, Kjetil Gjessing, Georg Johannesen, Kate Næss og Ola Jonsmoen. Dette var i forkant av det såkalte Profil-opprøret, som gjerne tidfestes til 1966.

Ved siden av diktergjerningen arbeidet Falkeid i en årrekke som lektor i hjembyen. Flere stipend muliggjorde en utstrakt reisevirksomhet, bl.a. til Afrika og Italia, og fra 1978 har han sammenhengende fått arbeidsstipend for kunstnere.

Kolbein Falkeid debuterte 1962 med diktsamlingen Gjennom et glasskår. I årene som fulgte, gav han ut flere diktsamlinger, og mange av dem inneholdt egne avdelinger med gjendiktninger av andre forfattere. D. H. Lawrence, Fernando Pessoa, Pablo Neruda og Octavio Paz er blant dem som har fått et norsk publikum takket være Falkeid. I tillegg har han gjendiktet en rekke afrikanske poeter, blant dem statsmannen Leopold Senghor. I Reisenotater fra 1973 finner vi Falkeids egne dikt inspirert fra Afrika, og i Horisontene dikt fra Italia. Diktene er preget av møter med steder og mennesker og har alltid en dimensjon som peker ut over den aktuelle situasjonen. Dyp respekt for fremmed kultur og en gjennomgående solidaritetsholdning preger diktene.

Reisemotivet går som en tråd gjennom Falkeids dikteriske produksjon, både i bokstavelig og i overført betydning. Titler som Opp- og utbrudd og Vagabondering er representative i så måte. Det spennende ved stadig å erobre noe nytt settes opp mot tryggheten ved det kjente. Samtidig representerer utferdstrangen noe rastløst og utilfredsstillende, mens det trygge kan føre til angst for stagnasjon. I diktet Et umulig par fra Vagabondering blir konflikten tydelig: “To skikkelser kjemper om overtaket i meg: / nomaden og bonden. (…) De to slutter våpenhvile iblant, men bryter den / for et godt ord. De to / lengter etter hverandre. De to / kaller seg meg. / Et umulig par.” I titteldiktet i Robinson brukes et annet bilde for å få frem den samme splittelsen: “Alltid å stå / med ett ben i kjøkkenet og ett / i fugletrekket …”. Denne boken er spesiell, idet den består av tre langdikt som tematisk henger sammen, og den kan leses som poetens reise på leting etter bærekraftige livsverdier.

En annen side ved Falkeids lyrikk som er verdt å trekke frem, er hans dikt om diktet og diktningen, noe åpningsstrofen i Testamente (i Gledepunkter) er et eksempel på: “… alltid denne fryden, følelsen av å se, forstå. / En ferd inn i ordene, i hjertets og hjernens geografi”.

Diktsamlingen De andre, der dyr og planter står i sentrum, utkom 1984 og vakte en viss debatt. I en samtale med Håvard Rem i Lyrikkvennen forteller Falkeid at han ville gi stemme til de skapninger som selv ikke kan forsvare sin eksistens. Diktene var ikke uttrykk for en romantisk menneskeforakt, slik noen kritikere hadde antydet, men en dikterisk tolkning av en del av skaperverket.

Falkeid har stort sett vært tro mot diktsjangeren, men 1980 kom skuespillet Terroristene, oppført ved Den Nationale Scene i Bergen og ved Northern Light-teateret i New York. Det er også sendt som hørespill i Norge, Israel og Japan.

Et fremtredende trekk ved mye av Falkeids diktning er hans intertekstualitet (det at en tekst inneholder elementer hentet fra andre tekster). Han trekker både norske og utenlandske dikterkolleger inn i sine bøker. Dette gjør han på flere måter, noen ganger åpenlyst, ved å plassere sitater foran sine egne dikt, andre ganger mer kamuflert ved allusjoner eller lån av andres titler. Han kan også la andre diktere eller andre dikteres personer inngå direkte i sine dikt. I Brev til Pablo (i Redningsforsøk) blir for eksempel Pablo Neruda trukket inn, og Kaffekjelens vinger har fått navn etter Dag Solstads tekst.

1988 mistet Falkeid en datter, og året etter kom den boken som har nådd lengst ut, En annen sol, der diktene gir uttrykk for ulike sider ved sorgen. Det mest kjente er kanskje Et rom står avlåst. I titteldiktet møter vi en jeg-person som har mistet retningen, og som i løpet av diktet kjemper seg frem til en begynnende bevegelse “mot en annen sol”. Etter denne boken gikk det seks år uten nye diktutgivelser, men så kom på løpende bånd Gjest, Linedanseren og Utrøstelig bøddel. 2000 kom Enslige utsikter, året etter Utestengt og 2003 Vind, eple.

Falkeid var medlem av Norsk Språkråd 1979–83 og av Statens rådgivende utvalg for norske folkebibliotek 1983–88. I to seksårsperioder satt han i Den norske Forfatterforenings litterære råd.

1993 innledet visegruppen Vamp fra Haugesund et samarbeid med Kolbein Falkeid, noe som har bidratt til at tekstene hans har nådd et enda større publikum. Falkeid uttrykker stor respekt for de unge musikerne og deres musikk, som han karakteriserer som “vesterhavsmusikk”. Dermed skulle det tematiske slektskapet være åpenbart. Til sin utgivelse i 2000 fikk de låne tittelen “En annen sol”.

Kolbein Falkeid er oversatt til en lang rekke språk, og han har mottatt flere priser, bl.a. den prestisjetunge Dobloug-prisen fra Svenska Akademien. 1998 var han festspilldikter i Bergen.

  • Gjennom et glasskår, dikt, 1962
  • Vi, dikt, 1966
  • Dissonans, dikt og gjendiktninger, 1968
  • Gjenskinn, dikt, 1971
  • Reisenotater, dikt og gjendiktninger, 1973
  • Afrika, mitt Afrika, gjendiktninger, 1974
  • Horisontene, dikt, 1975
  • Senghors sanger, gjendiktninger, 1976
  • Opp- og utbrudd, dikt, 1978
  • Vagabondering, dikt, 1979
  • Terroristene, skuespill, 1980
  • Noen skritt unna, dikt, 1980
  • Robinson, dikt, 1981
  • Redningsforsøk, dikt, 1983
  • De andre, dikt og gjendiktninger, 1984
  • Gledepunkter, dikt, 1985
  • Kaffekjelens vinger, dikt og gjendiktninger, 1988
  • En annen sol, dikt, 1989
  • Gjest, dikt, 1995
  • Linedanseren, dikt, 1996
  • Utrøstelig bøddel, dikt, 1997
  • Dikt og antidikt, gjendiktninger, 1998
  • Torv, lokalhistorisk skrift, 1998
  • Haugalandet, tekster, 1999
  • Enslige utsikter, dikt, 2000
  • Utestengt, dikt, 2001
  • Vind, eple, dikt, 2003
  • Samlede dikt, 2003
  • NLH/Beyer, bd. 6, 1975
  • P.-H. Haugen: Forord, i Trekket vestover, dikt i utvalg, 1984
  • d.s.: “Jeg nekter å lære meg spillereglene”, i Vagant nr. 2–3/1989
  • H. Rem: “Dette er min vei. Hvor er din?”, i Lyrikkvennen nr. 2/1990
  • d.s.: “Kolbein Falkeid”, i Den femfotede kamel, 1990
  • J. E. Vold: “Kolbein Falkeids to ansikter”, i Poetisk praksis, 1990
  • P.-H. Haugen: Forord, i Bølgelengder, dikt i utvalg, 1991
  • K. S. Rød: “Navigare necesse est”, upublisert h.oppg. UiB, 1993
  • P.-H. Haugen: Forord, i De store strendenes samtale, dikt i utvalg, 1998

    Kunstneriske portretter

  • Byste av Fritz Røed, 2001; Haugesund kulturhus

    Fotografiske portretter

  • Portrett av Morten Krogvold; i Det avgjørende øyeblikk,1993
  • Portrett av Hans Jørgen Brun, festspillbrosjyre, Bergen 1998
  • Portrett av Morten Krogvold; vist på utstilling 1999