Jurist og kulturadministrator. Foreldre: Lærer og organist Elias Tvedt (1874–1956) og Kristine Margrethe Odberg (1875–1948). Gift 11.12.1941 med (Borghild) Rannveig Marie Heen (9.4.1913–28.11.2008), datter av grosserer Hans Christian Heen (1866–1939) og Ranveig Mathilde Johannessen (1888–1968).

Opphavsrett, kunstinstitusjonsbygging, allmennkringkasting: Juristen Knut Tvedt gav fra 1940- til 1980-årene så vektige bidrag til alle disse felter at han står som et av de sentrale navn i utviklingen av den offentlige kulturpolitikken i Norge etter den annen verdenskrig.

Tvedt vokste opp i Drammen og tok examen artium der 1925. Som 32-åring kom han 1938 til NRK, i rollen som juridisk konsulent for en ledelse som på det tidspunkt manglet en egentlig administrativ direktør. Han hadde da i årene etter juridikum 1930 først vært advokat- og dommerfullmektig i Sandefjord, Drammen og Kristiansand, og deretter i fire år sekretær i Sosialdepartementet. NRK-styrets formann Arnold Ræstad gav den nye konsulenten anledning til å utfolde både administrative og programskapende evner. Tvedt fant seg straks til rette i institusjonens særegne, kunstnerrettede byråkrati og ble værende der i nesten 25 år, med avbrudd for okkupasjonstiden, da han fra 1942 skjøttet egen sakførerforretning i Oslo.

Etter krigen ble han sjefsekretær i NRK og fra 1946 konstituert som administrerende direktør, mens den fremtidige administrasjonsordning ble utredet. Da denne kom på plass 1948, med Kaare Fostervoll som kringkastingssjef, fikk Tvedt etter forhandling med departementet stillingen som økonomisjef, en litt kunstig tittel, som egentlig innebar ansvaret for institusjonens administrasjon. I denne egenskap var han en krumtapp i utbyggingen av NRK gjennom gjenreisingen etter krigen og frem til og med introduksjonen av fjernsynet 1960. På alle nivåer i institusjonen var han til stede og gjorde seg gjeldende: Han utredet så vel kringkastingens kompliserte forhold til Televerket som dens faste avgiftsforpliktelser overfor TONO og NTB. Han holdt kåserier og diktet viser til funksjonærfestene, talte åndfullt ved alle jubileer og fødselsdager, laget kulturprogrammer i radioen og var med sin energi og iver med på å blåse liv i en institusjon som ellers fort kunne stivne i programsekretærenes og teknikernes rutiner.

Tvedt søkte som ventet kringkastingsjefsstillingen etter Fostervoll, men regjeringen valgte 1962 Hans Jacob Ustvedt, og Tvedt tok i skuffelse avskjed med sin institusjon for å etablere seg som høyesterettsadvokat i Oslo. Han var da ualminnelig godt kvalifisert til å virke innenfor ånds- og kunstnerrett. Han hadde siden 1948 deltatt i – og i mange år også ledet – Det sakkyndige råd etter åndsverkloven av 1930, og han satt i komiteen som forberedte den nye åndsverkloven av 1961. Han hadde sittet i hovedkomiteen for musikklivet i Norge siden 1945 og utredet lovgrunnlaget for Fondet for utøvende kunstnere av 1956. Han hadde ledet Statens idrettsråd siden 1957 og stått sentralt i etableringen av Statens teaterskole og reisingen av Oslo konserthus, og han hadde sittet i et utall av styrer i alt fra Norsk Tipping og Norsk Spisevognselskap til Filharmonisk Selskap og Aschehoug forlag, i tillegg til en rekke andre av kulturlivets komiteer og utvalg. Han satt også i komiteen for 1100-årsjubileet for rikssamlingen 1972 og for utvandrerjubileet 1975.

Som praktiserende advokat i Oslo fikk Tvedt snart et oppdrag som fylte det meste av hans tid frem til han gikk av med pensjon 1977: sjefsstillingen i TONO, opphavsrettsorganisasjonen for musikere og komponister. Fra før var han kjent med institusjonen fra den annen side av forhandlingsbordet; nå ble han musikkens mann i forhandlingene med NRK. “Hans utredninger for TONOs styre bærer alltid preg av grundighet, taktisk kløkt, saklighet og fantasi,” sa styremedlem og komponist Klaus Egge 1976: “Han er rene virtuosen til å takle forhandlinger med overbevisningens tyngde. Vel, han kan være skarp og aggressiv når det trengs, det spares ikke på adrenalin der i gården, men allikevel: Det råder hos ham en varm menneskelighet og trang til å komme fram til gjensidig forståelse med motparten.” Dette er ord som kan stå som en samlende karakteristikk av hele Knut Tvedts kulturelle virke.

Med sin trinne skikkelse, godslige form og humoristiske, men temperamentsfulle gemytt gikk han med rette under navnet “kulturens bamsefar”, et epitet først myntet av Dagbladets Arne Hestenes, men snart opptatt av en større allmennhet. Ekspedisjonssjefen i departementets kulturavdeling innrømmet ved Tvedts 70-årsdag at neppe noe tiltak på kulturlivets område – han må også ha inkludert departementets – var blitt foreslått uten at Tvedt på forhånd var rådspurt.

Knut Tvedt mottok en rekke utmerkelser, bl.a. Oslo bys St. Hallvard-medalje, og han var æresmedlem av Norsk Komponistforening og Norsk Sceneinstruktørforening. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1973.

    Et utvalg

  • Bestemmelser om rasjonering og forsyning (sm.m. A. Schei), 1941
  • hovedred. Kringla heimsins (sm.m. W. Keilhau og P. Kleppa), 2. utg., 8 bd., 1948–53
  • red. Hvor Drammenselven iler... Drammens sparebank 150 år 1823–1973 (sm.m. H. S. Bakken og R. Anker Nilsen), Drammen 1973
  • Regelverk for statens anskaffelsesvirksomhet m.v., NOU 1975:9, 1975
  • Tyve kulturprofiler, 1985
  • HEH, flere utg. 1948–84
  • Stud. 1925, 1950
  • A. Hestenes: “Kulturens bamsefar”, i d.s.: Ringside, 1974
  • B. Stuevold Lassen: biografi i NBL1, bd. 17, 1975
  • K. Andersen m.fl.: Tanke og tone. Til Knut Tvedt, 13. artikler, 1976
  • H. F. Dahl og H. G. Bastiansen: Over til Oslo, bd. 3 i NRKs historie, 1999
  • NRKs klipparkiv

    Kunstneriske portretter

  • Tegning av Randi Monsen; gjengitt i Arb.bl. 16.7.1949
  • Tegning av Pedro; gjengitt i VG 28.9.1956
  • Tegning av Gösta Hammarlund; Theatercafeen, Oslo; gjengitt i Dagbl. 22.12.1973
  • Tegning av Ulf Aas; gjengitt i Aftenp. 26.9.1981

    Fotografiske portretter

  • Portrett av fotograf Lars O. Flydal; gjengitt i Vårt Land 5.12.1980