Instruktør, teatersjef. Foreldre: Skuespiller og teatersjef Thomas Thomassen (1878–1962) og skuespiller Ingebjørg Klafstad (1878–1961). Gift 1) 29.12.1944 i Stockholm med Sophie Marianne (“Sonja”) Sternberg (13.6.1918–), datter av kjøpmann Stanislaus Sternberg, Berlin og Elisabeth (“Lisa”) Rosen, ekteskapet oppløst 1957; 2) 23.2.1957 i Søllerød, Danmark med teaterhistoriker, professor Berit Erbe (14.9.1923–), datter av direktør Poul Erbe (1893–1964) og Gerda Meyer Koch (1900–83). Bror av Thore Lie Thomassen (1909–97; se NBL1, bd. 16).

Knut Thomassen var en nytenker innenfor realistisk regitradisjon og blant de mest benyttede scene- og hørespillinstruktører i Norge. Hans talent var mangesidig, noe han til fulle fikk vist som høyt respektert teatersjef og som direktør for Festspillene i Bergen.

Thomassen var nærmest forutbestemt til et liv i Thalias tjeneste. Han danset ballett, og som 11-åring spilte han tittelrollen i På sporet etter Terje på Carl Johan Teatret. Etter examen artium på Hegdehaugen skole i Oslo 1941 var han elev på Det Nye Teater til 1943, da han flyktet til Sverige. Senere ble han fenrik i de norske styrkene i Storbritannia. 1945–47 var han tilbake på Det Nye Teater som skuespiller, bl.a. som Blossom i Patricks Seks kamerater. Han hadde også roller i filmene Englandsfarere og Om kjærligheten synger de.

Thomassen visste tidlig at han ville bli instruktør. Han studerte litteratur, kunsthistorie og engelsk i Oslo, Firenze og Cambridge, og 1950 tok han magistergraden i litteraturhistorie om Ben Jonsons innstilling til komediens mål og midler i teori og praksis. Samme år overtok han regien i Jean Anouilhs Elsker, elsker ikke, mens García Lorcas Don Pelimplin regnes som hans regidebut. Han var Det Nye Teaters faste instruktør til 1953, og Christopher Frys Fanger i en kirke ble et gjennombrudd.

Thomassens egenart som instruktør, med sin kombinasjon av stilisering og lyrisk form kontra realisme og styrke, manifesterte seg tidlig. 1953–55 var han ved Det Norske Teatret. Mor Courage ble en sterk opplevelse, med en løsning som avvek radikalt fra Brecht-tradisjonen, og i Falkbergets Den fjerde nattevakt fikk han frem den forening av lyrikk og kraft han etterstrebet.

1955–65 var han frilanser. Flere av oppsetningene på Nationaltheatret var typiske for hans syn på teater, som Brendan Behans Gisselet, med rå virkelighet og øm poesi. På Riksteatret fikk han vist det glade gjøgleriet i Shakespeares Troll kan temmes og Goldonis En tjener og to herrer, og han gledet et stort publikum med tankevekkende oppsetninger av Dürrenmatts Fysikerne, Anouilhs Antigone og en gripende Mor Courage. Han hadde sans for store oppsetninger med et klart blikk for den sceniske totalitet og detaljens betydning.

Gjennom NRK ble Thomassen en av landets mest benyttede instruktører. Hørespillet var for ham teaterets mest følsomme og intime format, og gjennom 40 år stod han bak hele 139 av Radioteatrets beste produksjoner. Dramatiseringene av Hamsuns romaner ble lagt merke til i hele Norden. 1965 ble Thomassen fast instruktør ved Fjernsynsteatret, der bl.a. Bleikeplassen av Tarjei Vesaas ble en av teaterets fineste kunstneriske suksesser.

Knut Thomassen ble teatersjef på Den Nationale Scene i Bergen 1967. Kunstnerisk ble det gode vekstår med et nyansert og reflektert repertoar og mange norgespremierer, bl.a musikalene Hår og Spillemann på taket. Lille Scene ble etablert og teaterdiktere ansatt for å fremme ny norsk dramatikk. Tilbudet til barn og unge ble utvidet, det scenetekniske rasjonalisert, og Thomassen hadde et godt grep på økonomistyring og administrasjon. Han instruerte selv bl.a. Ibsens Brand, Kaj Munks Ordet og Nordahl Griegs Vår ære og vår makt, hvor hans sans for dramatisk spenning i den enkelte rolleutforming kom klart frem.

Som frilansinstruktør 1976–81 fikk han igjen vist sitt gode grep om norsk samtidsdramatikk, bl.a. i Da er jeg en klingende bjelle av Tor Åge Bringsværd og i en av Riksteatrets største suksesser, Lucie, jomfru til Austråt av Peder W. Cappelen.

Som direktør for Festspillene 1981–85 markerte Thomassen seg med store musikalske oppførelser og gjorde en spesiell innsats for å formidle ny dans og scenekunst. Han innførte “Årets Festspill-komponist” og det første sponsede gjestespill med Houston-ballettens Peer Gynt.

Thomassens siste oppsetninger var for DNS med bl.a. Neil Simons Mine hemmelige memoarer, O'Neills Lang dags ferd mot natt og Faldbakkens Livet med Marilyn.

Knut Thomassen var et engasjert og nysgjerrig teatermenneske, som nedla mye kjærlighet og hengivenhet i sitt arbeid. Teateret skulle være et stormsenter, og som sjef var hans stil åpenhet.

Thomassen var generalsekretær i Norsk Teaterunion 1950–55 og formann der 1970–74, formann i Norsk Sceneinstruktørforening 1959, Nordisk Teaterlederråd 1970–76 og Nordisk Teaterkomité under Nordisk Ministerråd fra 1976, og han nedla et stort administrativt arbeid i Nordisk Teaterunion. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1976 og hedret med Studentersamfundets kulturpris 1968 og Hedda-statuetten “Æres-Hedda” 1990.

  • Stud. 1941, 1966
  • A. Rønneberg: biografi i NBL1, bd. 16, 1969
  • K. Nygaard og E. Eide: Den Nationale Scene 1931–76, Bergen 1977
  • R. Storaas: Fest og spill i 35 år, Bergen 1987
  • J. Ørjasæter: Fjernsynsteatret til glede og forargelse, 1994
  • T. Hartenstein: Det usynlige teatret. Radioteatrets historie 1926–2001, 2001
  • HEH, flere utg.
  • opplysninger fra Tine Thomassen
  • Tegning av Pedro (Salo Grenning); gjengitt i VG 1967
  • Tegning av Audun Hetland