Komponist, dirigent og organist. Foreldre: Faktor Robert Emil Madsen (1885–1963) og Alma Concordia Nystedt (1884–1963). Gift 20.6.1942 med Birgit (“Dua”) Louise Mathea Larssen (1.12.1916–15.11.2012), datter av handelsreisende Harald Larssen (1870–1943) og lærer Helga Nilssen (1875–1962).

Knut Nystedt var en av de mest markante skikkelser i norsk musikk på 1900-tallet. Hans usedvanlige begavelse gjorde seg gjeldende på tre sentrale områder – som komponist, kordirigent og organist. Som organist har han turnert over store deler av verden, og som kordirigent har han skapt kor av ypperste klasse. Hans omfattende produksjon dekker de fleste sjangere og har et usvikelig kvalitetsstempel. Nystedts innflytelse er særlig merkbar på det kirkelige området, nasjonalt, nordisk og i Amerika.

Nystedt vokste opp i et hjem med musikk. Faren ledet en amatørkvartett, og den klassiske kvartettmusikken var blant guttens tidligste musikalske inntrykk. Han begynte å spille klaver 9 år gammel, og 1924–27 var Ruth Gaarder hans lærer. 1928–30 spilte han med Arild Sandvold, som forble hans lærer da han 1931 skiftet til orgel som hovedinstrument. Han studerte med Sandvold til 1940, avla organisteksamen ved konservatoriet i Oslo 1936 og debuterte i Vår Frelsers kirke 1938. 1937–39 studerte han på nytt klaver, nå med Reimar Riefling.

Per Steenberg var hans lærer i komposisjon og kontrapunkt 1935–37, Bjarne Brustad i instrumentasjon 1939–40. Kapellmestereksamen med innstilling ble avlagt 1943 etter studier med Øivin Fjeldstad ved konservatoriet i Oslo. Debuten som dirigent fant sted med Filharmonisk Selskaps orkester 1945. 1947 hadde Nystedt et studieopphold hos organisten Ernest White i New York samtidig som han om sommeren studerte med Aaron Copland i Tanglewood.

Sin første organiststilling fikk Nystedt 1932 i misjonskirken Betlehem i Møllergata i Oslo. 1938–46 tjente han i Lilleborg menighet, men hans hovedvirke var i Torshov kirke i hele 36 år, 1946–82. I årenes løp var han her ansvarlig for et utall kirkekonserter. Nystedt har vært orgelsolist ved flere hundre konserter i Skandinavia og USA.

Dirigentkarrieren begynte 1938 med Fagforeningens mannskor på Lillestrøm; året etter overtok han også Lillestrøm Damekor og dirigerte begge frem til 1953. 1941–46 ledet han Breidablikkoret, og 1942–43 og 1947–55 var han dirigent for “Arioso”, i dag Oslo Symfoniorkester. Årene 1948–58 dirigerte han Hanches kor, 1957–59 Landskoret og 1964–85 Schola Cantorum ved Universitetet i Oslo, der han for øvrig også underviste i kordireksjon.

Som dirigent var Nystedt aller mest kjent som leder for Det norske Solistkor, et kor han grunnla og drev frem til høy internasjonal standard. Han var korets dirigent i 40 år, fra 1950 til 1990. Med koret turnerte han i hele Skandinavia, i USA (1960, 1973, 1975) og Asia (1978). Nystedt har også gjestedirigert Oslo Filharmoniske Orkester, Musikkselskapet Harmonien i Bergen og Trondheim Symfoniorkester. Han var gjesteprofessor ved Long Beach State College i California, USA 1962 og ved Berea College i Kentucky og Augsburg College i Minneapolis, Minnesota 1968–69.

Som komponist viste Nystedt en sjelden allsidighet og bredde preget av en blendende teknikk. Hans produksjon kan deles i fire perioder, og hans fem strykekvartetter viser det essensielle ved hans utvikling. Den første kvartetten (1938) ligger innenfor den nasjonalromantiske tradisjon som var hans utgangspunkt. Karakteristisk i denne perioden er hans bevisste bruk av folkemusikkelementer og renessansens kirketonalitet. Den andre kvartetten (1948) er fra begynnelsen av hans neoklassiske periode og viser et lineært samspill som skaper en indre spenning, men som samtidig viser åpenbar fremdrift med pågående motorikk, synkoper og ujevne taktarter. Impulser er hentet fra Paul Hindemith, Francis Poulenc, Arthur Honegger og Aaron Copland. Den tredje kvartetten (1956) er fra slutten av samme periode. Her er frigjort harmonikk, en bevisst fargelegging og kompleksitet i det rytmiske fremtredende. I den fjerde kvartetten (1966) fremstår Nystedt i og for seg som en rendyrket ekspresjonist. Men klangflatetenkning, tolvtoneelementer, toneclustre og andre typiske virkemidler er sammenvevd til en ekspresjonisme i en lyrisk-raffinert eleganse som det er vanskelig å finne maken til i norsk musikk. Den lyrisk varme undertone i fjerde kvartett trer enda tydeligere frem i den femte (1988), som er nærmest nyromantisk i sitt uttrykk.

Strykekvartettene utgjør sammen med en rekke andre større komposisjoner hovedverkene i Nystedts produksjon. I den nasjonalromantiske perioden er Nådevegen for soli, kor og orkester helt sentralt og av samme monumentalitet som Voluspå av David Monrad Johansen og Heimferd av Ludvig Irgens-Jensen. I den neoklassiske perioden er Concerto grosso for tre trompeter og strykere, den symfoniske fantasien Spenningens land og Symfoni for strykere særlig fremtredende, mens hovedverket er det bredt anlagte Brennofferet for resitasjon, kor og orkester. Den dramatiske skildringen av kampen mellom profeten Elias og de 400 Baal-profetene utløste hele Nystedts orkestrale forestillingskraft.

I annen halvdel av 1950-årene foregikk det en omfattende fornyelse av kirkemusikken i Norge. Nystedt bidrog ikke minst med sin kjente samling med evangeliemotetter og ble dermed en meget viktig aktør i den kirkemusikalske fornyelse. Samtidig slo han med sine korverker igjennom for fullt i USA, og Cry Out and Shout og Velsignet være ham er blitt klassikere i kirkemusikalsk sammenheng.

Av større verker fra Nystedts tredje periode regnes blant annet de følgende som sentrale: De syv segl. Visjoner for orkester, Collocations for orkester, De profundis – det siste karakterisert som det til da “fineste bidrag til nyere norsk kirkemusikk overhodet” – og Lucis Creator Optime for soli, kor, orkester og orgel, med det fargerike orkesterverket Mirage som et overgangsverk til den nyromantiske perioden. Her er særlig orkesterverkene Ichthys og Sinfonia del mare sentrale.

Nystedts produksjon fremstår som en personlig refleksjon over vesentlige sider ved den musikalske utvikling på 1900-tallet. Det som imidlertid fremfor noe preger hans kunst, sakral som profan, er en dyp rotfestet kristen tro. I de seneste årene er dette utdypet og inderliggjort i verker som Magnificat for a New Millennium, Apocalypsis Joannis, Reach Out for Peace, alle for kor og orkester, og Psalmus 138 (2002) for fiolinsolo, kor og orkester.

1955–65 var Nystedt formann i Oslo organistforening, og han satt i styret for Ny musikk 1959–63. Han mottok sammen med Solistkoret Kritikerprisen for 1957/58. Nystedt ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1966 og til kommandør 2005. Han fikk Spellemannprisen 1978 og ble æresmedlem av Norges Organistforbund og Fonoko (norske kordirigenter) 1985. Han var æresprofessor ved Mendoza University i Argentina fra 1991, mottok Lindeman-prisen 1993, Fanny Elsta-prisen 1994 og Edvards ærespris ved Festspillene i Bergen 1998. Nordiska Kyrkomusikrådets hederspris og Årets korpris fra Norges Korforbund fikk han henholdsvis 2000 og 2002. Nystedt mottok dessuten Oslo bys kunstnerpris 2004.

  • En fullstendig oversikt finnes hos Norsk Musikkinformasjon
  • Concerto Grosso, op. 17, 1946
  • Spenningens land, op. 19, 1947
  • Symfoni for strykere, op. 26, 1950
  • De syv segl. Visjoner for orkester, op. 46, 1958–60
  • Collocations, op. 53, 1963
  • Mirage, op. 71, 1974
  • Ichthys, op. 76, 1976
  • Sinfonia del mare, op. 97, 1983
  • Konsert for horn og orkester, op. 114, 1987
  • Concerto Arctandriae, op. 128, 1991
  • Nådevegen, op. 14 (soli, kor og ork.), 1943–46
  • Brennofferet, op. 36 (resitasjon, kor og ork.), 1954
  • Lucis Creator Optime, op. 58 (soli, kor og ork.), 1968
  • Kristnikvede, op. 114, 1994
  • Magnificat for a New Millennium op. 152b (kor, 4 tromboner og slagverk), 1997
  • Apocalypsis Joannis, op. 155, 1998
  • Ode til mennesket, op. 159, 1999
  • Reach Out for Peace, op. 164a, 2001
  • Psalmus 138, op. 167 (fiolinsolo, kor og ork.), 2002
  • 5 strykekvartetter: op. 1, 1938, op. 23, 1948, op. 40, 1956, op. 56, 1966, op. 115, 1988
  • Pia memoria – Requiem for 9 messingblåsere, op. 65, 1971
  • Rhapsody in Green, op. 82 (blåsekvintett), 1978
  • Cry Out and Shout, 1955
  • De profundis, op. 54, 1964
  • A Hymn of Human Rights, op. 95, 1982
  • Missa brevis, op. 102, 1984
  • Stabat mater, op. 111, 1986
  • Miserere for 16-stemmig kor, op. 140, 1993
  • Og Ordet ble kjød, op. 162, 2000
  • Suoni, op. 62 (fløyte, marimba og damekor), 1970
  • Festo Pentecoste, op. 136, 1993
  • Introduzione e passacaglia, op. 7, 1945
  • Toccata, op. 9, 1941
  • Fantasia Trionfale, op. 37, 1955
  • Ressurexit, op. 68, 1973
  • Tu es Petrus, op. 69, 1973
  • Exsultate, op. 74 (prisvinnerverk ved innvielsen av Oslo Konserthus), 1975
  • Veni Creator Spiritus (Partita), op. 75, 1957
  • Prélude Héroïque, op. 123, 1990
  • Monté à la gloire, op. 131, 1992
  • Variations, op. 21, 1948
  • 6 Sonnets (tekst: A. Bjerke), op. 38, 1955
  • Tre sanger til tekst av André Bjerke, op. 85, 1979–80
  • Gebete für Mitgefangene (tekst. D. Bonhoeffer), op. 142, 1994
  • Spes mundi, op. 63, 1970
  • Salomos Høysang (tekst: E. A. Wyller), op. 116, 1989
  • Messa per percussione for forteller/sangere og slagverk, op. 122, 1990
  • Å lytte til musikk, i Ny horisont nr. 4/1947
  • Konsertliv i New York, i Norsk musikkliv nr. 5–6/1947, s. 8–10
  • Tanglewood. Amerikas berømte sommerskole og musikkfest, ibid. nr. 7–8/1947, s. 2–4
  • Tanker omkring musikken ved våre gudstjenester, i Luthersk kirketidende nr. 17/1960, s. 278–282
  • Orgel, kor og de nye kirker, i Kirker i en ny tid, 1966, s. 174–184
  • Øistein Sommerfeldts kormusikk, i N. E. Bjerkestrand (red.): Festskrift til Øistein Sommerfeldt til 70-årsdagen 25. november 1989, 1989, s. 54–58
  • Høyt nivå i Japan, i Norsk kirkemusikk nr. 8/1994, s. 40–41
  • J. S. Bach: Mattheuspasjonen. Tolkning og tempi, ibid. nr. 5/2000, s. 18–20
  • Bibelens musikkinstrumenter og gudstjenesteliv, ibid. nr. 8/2001, s. 4–9
  • F. Høgberg: Knut Nystedts strykekvartetter, h.oppg. UiO, 1970
  • K. Teien: Et evangelisk-luthersk syn på musikken, forsøkt anvendt i analysen av enkelte kirkemusikalske verker av Knut Nystedt, h.oppg. UiO, 1975
  • M. E. Stallcop: The a capella choral music of Knut Nystedt. An analysis of selected works and performance practices, Tucson (Arizona), USA 1976
  • F. Benestad: “Knut Nystedt”, i K. Bækkelund (red.): Norske komponister, 1977, s. 122–137
  • L. Reitan: biografi i CML, bd. 5, 1980
  • S. E. Eckhoff: A study of the texture and compositional style used in Knut Nystedt's Lucis creator optime, Op. 58, Berrien Springs (Michigan), USA 1981
  • J. Fongaard: Knut Nystedts orkestermusikk med særlig henblikk på hans klangeksperimentelle periode, h.oppg. UiO, 1982
  • J. Fylling: Knut Nystedts verker for blandet kor a cappella, h.oppg. UiO, 1982
  • K. Sæther: Knut Nystedts orgelverker. En oversikt og en analyse av utvalgte verker, h.oppg. UiO, 1982
  • H. Herresthal (red.): Festskrift til Knut Nystedt, 1985
  • Y. S. E. Bjerke: Knut Nystedts klaververker, h.oppg. UiO 1989
  • HEH 1994
  • I. Hillgaar: Det norske solistkor. En banebryter i norsk korverden, h.oppg. UiO, 1997
  • R. K. Clausen: The evolution of compositional style in the Latin choral music of Knut Nystedt, Urbana-Champaign (Illinois), USA 1999