Sceneinstruktør og teatersjef. Foreldre: Redaktør Hans Andreas Hanssen (1873–1953) og Wilhelmine Hergel (1871–1923). Gift med skuespiller Eleonore («Nora») Sæthre (7.1.1902–12.6.1970).

Knut Hergel var teatersjef og en allsidig iscenesetter med bred litterær orientering. Sikker smak og følsomhet kjennetegnet hans iscenesettelser, ofte med utpreget sans for vakre scenebilder.

Hergel begynte sin karriere som skuespiller, først ved Stavanger Teater 1924–26 og ved teateret i Trondheim 1926–27. På Det Nye Teater i Oslo var han ansatt som regissør 1928–35. 1932 tok han initiativet til et eksperimentelt teaterforetagende som han kalte Forsøksscenen, med Det Nye Teater som lokale. Der satte han i scene sitt eget skuespill Ved livets bord. 1934 presenterte Forsøksscenen en ny forestilling i Hergels regi, Regnemaskinen av amerikaneren Elmer Rice, i moderne ekspresjonistisk stil.

Forestillingene møtte positiv respons, og 1935 fikk Knut Hergel engasjement på Det Norske Teatret som sceneinstruktør. Året etter ble han sjef ved dette teateret, en stilling han hadde til 1946, bare avbrutt av krigen. Han fortsatte arbeidet med å gjøre Det Norske Teatret i stand til å presentere ny utenlandsk dramatikk, samtidig som han sørget for gode fremførelser av dets tradisjonelle repertoar med sagn og folklore, og med bygde- og bondemiljø. Hans viktigste bidrag til å videreføre denne tradisjonen var hans dramatisering og iscenesettelse av Olav Duuns Medmenneske 1937, som siden ble vist på Det Norske Teatret en rekke ganger. Tidens aktuelle, politisk engasjerte skuespill fikk bred plass på repertoaret, blant annet med uroppførelsen av Kaj Munks Sigeren 1936 og Den kvite pesten av Karel Čapek 1937.

1942 måtte Knut Hergel flykte til Sverige, der han ble med i gruppen av norske teaterfolk som kom til Sverige som flyktninger og dannet Fri Norsk Scene. Disse satte opp norsk dramatikk og turnerte med forestillingene i Sverige. Flere av disse satte Hergel i scene. 1943 ble han formann i Skandinavisk Kunstnerkrets.

Tilbake på Det Norske Teatret etter frigjøringen iscenesatte han Sofokles' Antigone 1945, som fikk stor respons med sitt gripende, tidsaktuelle innhold. Da Nationaltheatret skulle ansette ny sjef 1946, fikk Knut Hergel stillingen etter en omfattende debatt. Denne hadde han til 1959. I tiden som teatersjef fungerte han også som sceneinstruktør, og 1959–70 fortsatte han dette arbeidet på Nationaltheatret frem til han gikk av med pensjon.

Knut Hergel la vekt på å ivareta både tradisjon og fornyelse på Nationaltheatret. Han sørget for at det kom dramatikk på repertoaret som hadde vært utelukket under okkupasjonen, f.eks. av amerikaneren Maxwell Anderson og spanieren Federico García Lorca. Han introduserte dessuten franskmannen Jean Anouilhs dramatikk i norsk teater og fikk oppført flere nyskrevne skuespill av norske forfattere. Han rådet over et gedigent ensemble, både med “den gamle garde” og yngre skuespillerkrefter. Gerda Ring ble mye benyttet som instruktør, men regioppgaver ble tildelt både veletablerte og yngre iscenesettere.

Blant Hergels egne store oppsetninger kan nevnes Ibsens Keiser og galilæer i bearbeidet versjon 1955 og dramatiseringen av Leo Tolstojs Krig og fred 1957. Med sin store interesse for Shakespeare satte Knut Hergel i scene en rekke Shakespeare-forestillinger på Nationaltheatret. Hans siste regioppgave her var Arthur Millers Prisen høsten 1969, som ble en suksess på linje med hans oppsetning av Millers En handelsreisendes død 1950. Knut Hergel hadde flere verv innen norske teaterorganisasjoner, bl.a. var han formann i Norsk Teaterlederforening 1946–60.

  • Ved livets bord (et forspill og tre akter), 1930
  • W. Shakespeare: Troilus og Cressida (overs. av Knut Hergel), 1964
  • A. France: Sylvestre Bonnards forbrytelse (hørespill dramatisert av Knut Hergel), 1966
  • C. A. A. Aidoo: Et gjenferds dilemma (hørespill overs. av Knut Hergel), 1970
  • J. Lie: Et samliv (hørespill dramatisert av Knut Hergel), 1979
  • A. Rønneberg: Nationaltheatret gjennom femti år, 1949
  • N. Sletbak (red.): Det Norske teatret. Femti år. 1913–1963, 1963
  • A. Rønneberg: Nationaltheatret 1949–1974, 1974
  • N. J. Ringdal:Nationaltheatrets historie 1899–1999, 2000
  • arkivmateriale i Teaterhistorisk samling, NBO

    Kunstneriske portretter

  • Bronsehode av Joseph Grimeland, 1971; Nationaltheatret
  • Tegning av Gösta Hammarlund; gjengitt i Dagbl. 1957