Historiker. Foreldre: Skoleinspektør Hermann Olai Helle (1893–1973) og lærer Berta Marie Malm (1906–91). Gift 1) 17.12.1957 med stud.real., senere professor, dr.philos. Karen Blauuw (24.1.1934–), datter av kjøpmann Trygve Blaauw (1895–1970) og Ingeborg Zimmer (1902–91), ekteskapet oppløst 1985; 2) 2.10.1987 med museumsdirektør, professor, dr.philos. Ingvild Øye (26.8.1945–), datter av rektor Asbjørn Øye (1902–98) og lærer Solveig Kaldhol (1912–).

Knut Helle har en sentral stilling som forsker, universitetslærer og forfatter innenfor den generasjon av historikere som kom inn i akademiske stillinger i løpet av 1960-årene. Han har hovedsakelig konsentrert sin forskning om middelalderhistorie, spesielt politiske institusjoner og byhistorie.

Helle vokste opp i Larvik, men familien flyttet til Hetland ved Stavanger da han var 17 år gammel. Etter examen artium i Stavanger 1949 gikk han på Kristiansand lærerskole og tok lærerskoleeeksamen med engelsk 1952. Deretter studerte han filologi ved universitetene i Bergen og Oslo og ble cand.philol. 1957 med hovedfag nordisk og spesialområde norrøn filologi og sagastudier. Hovedfagsoppgaven Omkring Bǫglungasǫgur ble trykt 1959 og er et viktig utgangspunkt for det som ble hans hovedområde i forskningen, norsk historie på 1100- og 1200-tallet.

1958–60 var han forskningsstipendiat NAVF ved Historisk Institutt ved Universitetet i Bergen (UiB), og 1960–63 universitetstipendiat, med studier ved Oxford University 1962–63. Han ble tilsatt som dosent i historie ved UiB 1963 og var professor i middelalderhistorie der 1973–2000.

Helles forskningsarbeid er sterkt og fruktbart samlet om norsk høymiddelalder, dvs. perioden ca. 1130–1350, med hovedvekt på fremveksten av det sterke kongedømme på 1200-tallet. Hans første hovedarbeid innenfor dette tidsrom er Norge blir en stat 1130–1319 (1964), som er en samlende fremstilling av periodens historie, med fyldig redegjørelse for kildegrunnlag og forskningshistorie, innenfor rammen av den omfattende Handbok i Norges historie som ble utarbeidet i denne tiden. Det mest avgjorte tyngdepunkt i hans forskning er den store og grunnleggende avhandlingen Konge og gode menn i norsk riksstyring 1150–1319 (1972), som gir en inngående redegjørelse for oppbyggingen av rikskongedømmet i perioden, basert på et omfattende empirisk materiale, med fokus på den krets av rådgivere som kongene knyttet til seg gjennom omfattende riksmøter og et mer begrenset og etter hvert fastere institusjonalisert kongsråd.

Helles forskning på dette området kan sees som realisering av et program som han tidlig formulerte i en stor artikkel i Historisk Tidsskrift 1961, Tendenser i nyere norsk høymiddelalderforskning, hvor han vender seg kritisk mot aktuelle teorier av omfattende karakter som etter hans oppfatning ikke har tilstrekkelig empirisk grunnlag. Dette betyr ikke en avvisning av helhetsoppfatninger i og for seg, men en vilje til empirisk prøving av slike oppfatninger, og kritikken er mest direkte rettet mot de marxistisk pregede oppfatninger av kongedømmet i middelalderen som et redskap for jordeierklassen. Mot disse oppfatninger vil Helle hevde kongedømmets relative selvstendighet som eget maktapparat i forhold til aristokratiet, noe som bl.a. beror på at tjenesteforholdet til kongen blir et viktigere interessegrunnlag for aristokratiet enn de rene jordeierinteresser.

En viktig del av Helles mer omfattende faglige virksomhet er hans engasjement som forfatter og deltaker i redaksjonen av større historiske samleverker. Her kan særlig nevnes hans ruvende bind 1 av Bergen bys historie, Kongssete og kjøpstad. Fra opphavet til 1536 (1982), som også representerer en betydelig forskningsinnsats. Han var medlem og/eller leder av redaksjonen for mangebindsverkene Aschehougs Verdenshistorie (1982–93) og Aschehougs Norgeshistorie (1994–98) og har skrevet enkeltbind i disse seriene. Av disse representerer bind 5 i verdenshistorien, Nomadefolk og høykulturer 1000–1300, en vesentlig utvidelse av hans faglige område i retning av et globalt perspektiv. Helle har også vært med i redaksjonen for Oslo bys historie (1991–94) og medlem (tidvis leder) av styringsgruppen for Norsk utviklingshjelps historie (under arbeid 1997–2002), og fra 1997 er han leder av redaksjonsrådet for den nye utgave av Norsk biografisk leksikon (under utgivelse 1999–2005). Denne delen av Helles faglige virksomhet har vært noe av grunnlaget for at han fikk NAVFs pris for populærvitenskapelig innsats 1987.

Helles faglige kompetanse og erfaring har ført ham inn i en lang rekke verv ved universitetet og i råd og komiteer av forskningspolitisk eller administrativ karakter. Han har bl.a. vært prodekanus (1978–80) ved Det historisk-filosofiske fakultet ved UiB, medlem av NAVFs Råd for humanistisk forskning 1987–92 og styreformann i Christian Michelsens Institutt for Videnskap og Åndsfrihet 1992–2001. Han er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og flere utenlandske vitenskapelige organisasjoner.

    Et utvalg

  • Omkring Bǫglungasǫgur, h.oppg. UiB 1957, trykt som UiB Årbok Hist.-antikv. rk. 1958 nr. 7, 1959
  • Tendenser i nyere norsk høymiddelalderforskning, i HT, bd. 40, 1960–61, s. 337–370
  • Norge blir en stat 1130–1319, bd. 1, del 3 i K. Mykland m.fl. (red.): Handbok i Norges historie, 1964 (rev. utg. 1974)
  • Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, Bergen 1972
  • Stavanger fra våg til by, Stavanger 1975
  • Historie – hva, hvordan, hvorfor? Fagdidaktisk innføring for nye grunnfagsstudenter i historie (sm.m. P. Romsdal), Bergen 1979 (nye utg. sm.m. K. Blom 1988, 1990 og 1997)
  • Kongssete og kjøpstad. Fra opphavet til 1536, bd. 1 i Bergen bys historie, 1982
  • Nomadefolk og høykulturer 1000–1300, bd. 5 i Aschehougs verdenshistorie, 1984 (rev. opplag Nomadefolk og sivilisasjoner 1000–1300, 2000)
  • Under kirke og kongemakt 1130–1350, bd. 3 i ANH, 1995
  • HEH 1994
  • opplysninger fra Knut Helle (2001)