Luftfartsmann. Foreldre: Forretningsmann Henry Lie-Svendsen (1891–1970) og Ebba Hagerup (1891–1960). Gift 1945 med Ester Skaugen (20.3.1916–29.8.1976), datter av skipsreder Isak Martinius Skaugen (1875–1962) og Thomine Henriksen (1882–1950).

Knut Hagrup satte sitt preg på skandinavisk og internasjonal luftfart gjennom hele sitt yrkesaktive liv – og en god stund etter det. I 32 år hadde han ledende stillinger i SAS, de siste 9 år som administrerende direktør, og navnet hans er ikke minst knyttet til det skandinaviske flyselskapets pionerinnsats med å etablere flyruter over arktisk område i 1950-årene og til utbyggingen av SAS til en større gruppe av reiserelaterte selskaper.

Etter examen artium, handelsutdannelse og Hærens Befals- og Flyveskole i Oslo i 1930-årene studerte Hagrup fire og et halvt år ved den tekniske høyskolen i Darmstadt i Tyskland, der han 1940 ble uteksaminert som sivilingeniør i fly- og motorkonstruksjon og aerodynamikk. Bare få dager etter at han var kommet hjem, angrep tyskerne Norge, og som vernepliktig offiser deltok han i kampene i Sør-Norge. Etter å ha vært fengslet av tyskerne, kom han seg via Sverige over til Storbritannia og var 1941–45 teknisk offiser og transportflyger i de norske flystyrkene, bl.a. teknisk sjef i Flyvåpenets overkommando i London.

Da den annen verdenskrig var over, ble Hagrup overingeniør i Luftfartsdirektoratet i Oslo. Etter en kortvarig ansettelse i Braathens SAFE ble han høsten 1946 ansatt som sjefsingeniør i Det Norske Luftfartselskap og et knapt år senere overført til det nydannede SAS. 1951 ble Hagrup driftssjef ved SAS' hovedkontor i Stockholm. Dermed ble han også leder for prosjektgruppen som ble opprettet for å koordinere all teknisk planlegging og forskning i forbindelse med etableringen av den historiske polarruten mellom København og Los Angeles 1954 og Nordpolruten til Tokyo tre år senere.

1960 ble Hagrup utnevnt til direktør for den teknisk-operative avdelingen og to år senere til viseadministrerende direktør i SAS. Høsten 1969 overtok han som toppsjef for hele flyselskapet. Som leder av en flernasjonal bedrift valgte Hagrup i langt større grad enn sine forgjengere å praktisere et nært samarbeid med SAS-styret og de tre lands myndigheter. I hans sjefsperiode ble SAS-flåten kontinuerlig fornyet og utvidet, samtidig som konsernet utviklet seg til en allsidig gruppe av selskaper med tilknytning til reiselivet. Sammen med den øvrige ledelsen brakte Hagrup widebody-generasjonen av jetfly til SAS med kjøp av Boeing 747, DC-10 og A300 Airbus. Men noe av det økonomisk sett viktigste som skjedde med flyflåten – sa han i et avisintervju da han troppet av 1978 – var at han etter mange års god drift med Caravelle-flyene hadde fått SAS-styret med på å erstatte dem med DC-9. De amerikanske tomotorsflyene, som var langt billigere i drift, bidrog sterkt til at SAS gikk med overskudd i alle Hagrups 9 år ved roret.

Ved siden av at han hadde ledende tillitsverv i SAS-gruppens forskjellige selskaper, var Hagrup aktiv i luftfartens mange internasjonale organisasjoner: I en periode var han president i International Air Transport Association (IATA), som hadde sitt hovedsete i Genève, og formann i den Brussel-baserte Association of European Airlines. Han var også i flere år formann i det internasjonale handelskammers luftfartskommisjon som hadde sete i Paris. 1978 ble han kreert til æresdoktor ved Pacific Lutheran University i Tacoma, Washington, og ved Northrop University i Inglewood, California, der han senere innehadde et professorat i faget aerospace.

Etter at han ble pensjonert i SAS 1978, virket Hagrup i flere år som internasjonal konsulent for selskapet og som skribent og foredragsholder med internasjonal transport som spesialitet. Han gav seg også i kast med vitenskapelig arbeid, noe som førte til doktorgrad ved den tekniske høyskolen i Dresden (dr.oecon., 1978) og Stockholm (dr.techn., 1980). I doktoravhandlingen ved høyskolen i Stockholm analyserte Hagrup hva luftfartsindustrien i Vest-Europa i et fritt EF-marked etter 1992 kunne gjøre for å overleve i konkurransen med de dominerende amerikanske utøverne. Blant annet tilrådde han at flyselskapene kjøpte flere europeiskbygde fly. Dette var i tråd med det syn han hadde gjort seg til talsmann for helt fra tidlig i 1960-årene – at de europeiske flyfabrikkene i fellesskap skulle mobilisere sine ressurser for å konkurrere med de dominerende amerikanske flykonstruktørene. Dette standpunktet konkretiserte han da han i slutten av 1977 undertegnet sin siste flykontrakt, som gjaldt bestilling av Airbus til SAS.

  • Flyet i fare, 1975 (overs. til fem språk)
  • How the aerospace-industry of western Europe will survive, dr.avh. for Kungliga Tekniska Högskolan, Stockholm 1981
  • Hagrups egne bøker
  • Stud. 1933,1958
  • HEH 1979
  • SAS' arkiver i Stockholm og Oslo
  • Aftenpostens arkiv