Diplomat og politiker. Foreldre: Stasjonsmester Carl Hermann Frydenlund (1892–1970) og Kjellaug Foss (1892–1979). Gift 30.8.1958 med sekretær Grethe Nilsen (20.5.1931–), datter av teatersjef Hans Jacob Nilsen (1897–1957) og Sophie Munch Roede (1907–67).

Knut Frydenlund var den sentrale person i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk gjennom 1970- og 1980-årene. Fra 1973 til sin død 1987 var han utenriksminister i samtlige arbeiderpartiregjeringer. Hans virksomhet som politiker, utreder og forfatter vitnet om et uvanlig bredt interessefelt og et sterkt engasjement.

“La oss plante noen trær nå – så kan vi selge juletrær når vi blir eldre,” var Knut Frydenlunds forslag til en venn sommeren 1950. Treplanting ble det ikke, men visjonene, jordnærheten og humoren som lå i uttalelsen, kom norsk utenrikspolitikk til gode. I et intervju med Arbeiderbladet 19 år senere sa han: “De mindre land kan etter min oppfatning spille en viktig rolle. Det er de små land som først erkjenner sin egen utilstrekkelighet. Derfor har vi også, i egen nasjonal interesse, behov for å få til et organisert internasjonalt samarbeid som bygger på andre kriterier enn makt. Og at det er mulig for små land å nå fram, eller til å gjøre seg sterkt gjeldende, er jeg overbevist om.” Denne uttalelsen, som kom fire år før Knut Frydenlund ble utenriksminister første gang, var arbeidshypotesen gjennom alle hans år i stillingen.

Frydenlund vokste opp i Drammen. Etter handelsgymnasium og examen artium studerte han jus ved Universitetet i Oslo og ble cand.jur. 1950. Fra 1952 ble hans arbeidsplass Utenriksdepartementet og utenrikstjenesten frem til 1967, med opphold ved ambassadene i Bonn og Brussel og ved Europarådet i Strasbourg, avbrutt av tjenesteperioder i departementet. 1967–69 var han ansatt ved Arbeiderbevegelsens utredningskontor.

Arbeiderpartiet var Frydenlunds politiske hjem, og Stortinget og regjeringen var hans arbeidssted de siste 18 år av hans liv. Han ble innvalgt på Stortinget fra Oslo 1969 og satt der frem til sin død; 1971–73 og 1985–86 var han nestformann i Utenrikskomiteen og 1981–85 formann i Forsvarskomiteen. Som stortingsrepresentant var han delegert til NATOs parlamentarikerforsamling 1969 og 1985–86 og til Europarådets parlamentarikerforsamling 1970–73 og 1981–86, og han var nestformann i Nedrustningsutvalget 1970–73. Han var medlem av DNAs internasjonale utvalg fra 1967 (formann 1969–73).

Frydenlund var utenriksminister i fire norske regjeringer – i Trygve Brattelis 2. regjering oktober 1973–januar 1976, i Odvar Nordlis regjering januar 1976–februar 1981, i Gro Harlem Brundtlands 1. regjering februar–oktober 1981 og i Harlem Brundtlands 2. regjering fra mai 1986 til sin død.

Ved siden av sitt arbeid i Stortinget og regjeringen var Frydenlund også aktiv som skribent, med flere debattbøker og en rekke mindre skrifter om utenriks- og sikkerhetpolitiske spørsmål, og han hadde tillitsverv i Europabevegelsen, En Verden og Norsk utenrikspolitisk institutt.

Et særtrekk ved Knut Frydenlund var den iherdige søken etter å utvikle et helhetssyn for norsk utenrikspolitikk, basert på en vurdering av de viktigere utviklingslinjer og av norske interesser, et helhetssyn som kunne tjene som rettesnor både i de daglige avgjørelser og for utformingen av norsk utenrikspolitikk på sikt. Vi må sette vårt eget hus i orden for å møte det økende press utenfra, samtidig som vi må motvirke ulempene ved å være små i internasjonal sammenheng. Dette kan gjøres ved å medvirke til å bygge ut det internasjonale samarbeidet og styrke institusjonene. Dette var den røde tråd i Frydenlunds tanker om en bedre organisert verden, slik den kom til uttrykk i hans holdning til norsk medlemskap i EF, til nord/sør-spørsmålene og til utbyggingen av det internasjonale vern om menneskerettighetene.

“En bedre organisert verden betyr ikke automatisk en tryggere og mer rettferdig verden, men det er en avgjørende forutsetning.” I dette ligger løsningen for de mindre land, men også de mindre lands bidrag til løsningen av et grunnproblem i verden i dag – mangelen på global organisasjon. Verden vokser ut av den gamle orden, men har foreløpig lite nytt å vokse inn i. Dette er alvorlig for alle land, men kanskje verst for små og mellomstore land, som mister muligheten til å delta i avgjørelser av viktighet for deres egen befolkning.

Det kreves politisk kløkt og diplomatisk håndverk av beste kvalitet for å tilfredsstille Norges nasjonale interesser i denne sammenheng. I sine mange år som utenriksminister møtte Knut Frydenlund denne utfordringen mange ganger, i store så vel som i små saker. Hans håndtering av saker som satte vår selvråderett på prøve, ble forstått i Washington og i Moskva, og – ikke minst viktig – i vårt eget folk. Den store troverdighet utenriksminister Frydenlund skapte for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, skyldes bl.a. hans konsekvente holdning til at avspenning og sikkerhet må fremmes samtidig. Blir det ubalanse her, svekkes det møysommelige arbeidet for å trygge freden. Det var bl.a. denne konsekvente holdning som gjorde at sammenhengen i Frydenlunds politikk ble forstått. Det var viktig internasjonalt, men også nasjonalt; en bred oppslutning om vår utenriks- og sikkerhetspolitikk nasjonalt styrker våre ord og handlinger internasjonalt.

Enkelte kunne kanskje la seg forlede av at Knut Frydenlund brukte spørsmålstegnet hyppigere enn utropstegnet. Han ble ved en anledning karakterisert som “politikkens Columbo”, den tilsynelatende tafatte detektiven som finner løsninger på de mest innfløkte saker. Som Columbo visste også Frydenlund hele tiden hva han ville og hvordan han skulle få det til.

    Et utvalg

  • Politisk samarbeid i Vest-Europa, 1962
  • Norsk utenrikspolitikk i etterkrigstidens internasjonale samarbeid, 1966
  • Norge og det europeiske fellesskap, 1967
  • NATO og Norge etter 25 år, 1974
  • Utviklingen i forholdet øst/vest, 1977
  • Norsk sikkerhetspolitikk i 1980-årene, 1981
  • Lille land – hva nå? Refleksjoner om Norges utenrikspolitiske situasjon, 1982
  • En bedre organisert verden, foredrag, innlegg og taler av Knut Frydenlund, red. av T. Stoltenberg, 1987
  • Knut Frydenlunds egne skrifter (se ovenfor)
  • HEH 1984
  • biografi i Nordby, bd. 1, 1985