Knut Erik Tranøy har hatt stor betydning for fremveksten av studiet av etikk i Norge. Han har også levert viktige bidrag til vitenskapsteorien og til studiet av Thomas Aquinas. Han var professor i filosofi ved Universitetet i Bergen (UiB) i 19 år og deretter professor ved Universitetet i Oslo (UiO) 1978–86, fulgt av tre år som seniorstipendiat og fungerende professor i medisinsk etikk ved Det medisinske fakultet, UiO, hvor han fikk opprettet Senter for medisinsk etikk 1987.
Tranøy vokste opp i Oslo, tok examen artium 1937 og studerte deretter engelsk, historie og norsk ved UiO, hvor han ble cand.mag. 1943. Sammen med nesten 700 andre mannlige studenter ble han arrestert 30. november 1943 og senere sendt til konsentrasjonsleiren Buchenwald. I krigens sluttfase ble han befridd av Bernadotte-aksjonens “hvite busser”.
Etter krigen var Tranøy formann i Studentenes fellesutvalg ved UiO 1945–46 og drog deretter til USA, hvor han var attaché ved den norske ambassade i Washington 1946–47. Her våknet hans interesse for filosofi. Han ble 1948 M.A. ved University of North Carolina på en avhandling om fredssakens etiske grunnlag. Etter ett år ved Carnegie Endowment for International Peace i Paris fortsatte han sine filosofistudier i Cambridge, Storbritannia, hvor han 1953 tok doktorgraden på avhandlingen On the Logic of Normative Systems.
I Cambridge bodde Tranøy hos den finlandssvenske filosofen Georg Henrik von Wright, som 1948 hadde etterfulgt Ludwig Wittgenstein som professor der. von Wright har ifølge Tranøy “betydd mer for meg enn noen annen filosof”. Tranøys doktoravhandling er inspirert av von Wrights banebrytende artikkel “Deontic Logic” i tidsskriftet Mind 1951.
Tittelen på doktoravhandlingen gjenspeiler Tranøys hovedinteresse gjennom hele hans lange forskerliv: normative problemer, ikke bare i etikk, men også på andre områder, for eksempel de normer som bør styre vitenskapelig virksomhet. Og logikk, det vil si den tankemessige sammenheng mellom de forskjellige normer, deres forenlighet med hverandre og deres begrunnelse. Tranøy argumenterte for at det normative ikke er et spørsmål om smak og behag, men kan underbygges ved rasjonelle argumenter.
Dette var ikke et vanlig syn da Tranøy skrev sin avhandling; både logiske empirister og eksistensialister forkastet muligheten av argumenter og rasjonalitet i etikken. Tranøy brukte de første 60 sider av avhandlingen til å imøtegå denne kritikken av etikken. Han oppdaget senere at Thomas Aquinas hadde et lignende syn på etikk, og fra 1953 til 1963 viet han det meste av sin tid til middelalderfilosofi. Han skrev blant annet Thomas Aquino som moralfilosof (1957), Thomas Aquinas. Utvalg, innledning og oversettelse (1967), og Aquinas-kapitlet i D. J. O'Connors A Critical History of Western Philosophy (1964).
Tranøys hovedinnsats ligger likevel i etikken, inklusive vitenskapsetikk og medisinsk etikk. I tillegg til en rekke artikler i internasjonale tidsskrifter, hvorav noen er trykt opp i essaysamlingen The Moral Import of Science (1998), har han skrevet og redigert flere bøker. I den seneste, Det åpne sinn. Moral og etikk mot et nytt årtusen (1998), vender han tilbake til doktoravhandlingens tema og legger frem et syn på begrunnelse i etikken hvor våre etiske intuisjoner er grunnleggende.
Tranøy var dekanus ved Det historisk-filosofiske fakultet ved UiB 1971–73, prorektor ved UiO 1981–84 og medlem av en rekke komiteer for forskningsspørsmål og medisinsk etikk. Han har skrevet og redigert flere viktige utredninger og artikkelsamlinger. Han har også vært gjesteprofessor ved flere utenlandske universiteter og en skattet foredragsholder i inn- og utland. Tranøy er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1979 og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1979, æresdoktor ved Linköpings Universitet (1991) og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 2002.