Dokumentar- og spillefilmregissør. Foreldre: Fisker og los Togo Jensen (1904–83) og butikkmedarbeider og kinobillettør Anbjørg Marie Lund (1910–92). Samboer med Mona Haug.

Knut Erik Jensen har vært en av de aller viktigste dokumentarfilmregissørene i Norge fra 1970-årene til i dag. Han har også regissert viktige spillefilmer. Som dokumentarfilmskaper har han produsert og regissert fjernsynsserier, kortfilmer og kinodokumentarer som har nådd et stort publikum. Med sine korte dokumentarfilmer og sine spillefilmer har han skapt eksperimenterende og modernistiske filmer som har fornyet norsk film.

Etter examen artium 1961 begynte Jensen å studere, og han ble cand.mag. 1970 med fagene historie, fransk og russisk. 1972–73 gikk han på London International Film School. Han har senere tatt en rekke kurs i regi av NRK Fjernsynet, i journalistikk, fortellerteknikk, flerkameraproduksjon og dramaturgi.

Jensen debuterte med portrettfilmen Andrew 1973 og fikk et større gjennombrudd med sin tredje dokumentarfilm, Farvel da gamle Kjelvikfjell (1974). Dette var en vakker skildring av tre ungkarers liv i et fraflyttet fiskevær i Vest-Finnmark. Denne filmen slo an tonen for Jensens tidlige filmproduksjon, som skildret ulike sider ved livet i Nord-Norge med stor innlevelse og engasjement.

Jensen gjorde sine første arbeider for fjernsyn 1977–78 og ble 1978 ansatt i NRK. For NRK har han fotografert og regissert en lang rekke ulike programmer og serier, så vel portretter og dokumentarprogrammer som fjernsynsdramatikk. Foruten kortfilmer som Mørketid (1981) og Jeg er uten forbilder (1990) har han regissert fjernsynsdramatikk med Oluf (1990) og Antigone (1996). Hans mest kjente fjernsynsproduksjon er serien Finnmark mellom øst og vest (1986). Her ble krigen skildret nedenfra, fra vanlige menneskers perspektiv, på en mesterlig måte. Serien ble en stor suksess, og Jensen fikk 1986 Amanda-prisen for beste dokumentar for denne serien.

Etter 1978 har Jensen vekslet mellom arbeider for NRK og ulike frilansproduksjoner. De tre kortfilmene Svalbard i verden (1983), Kald verden (1986) og Min verden (1987) utgjør et kunstnerisk høydepunkt, men han har både før og etter disse tre filmene om Svalbard laget viktige kortfilmer, som den frisk polemiske Natur–Barn–Natur (1987) og novellefilmen Rosornas väg (2000), en poetisk kjærlighetshistorie om forholdet mellom en svensk sykepleier og en russisk krigsfange under den andre verdenskrig.

I løpet av 1990-årene erobret Jensen også spillefilmen. I spillefilmene Stella Polaris (1993), Brent av frost (1997) og Når mørket er forbi (2000) skapte Jensen en egen stil, der temaer knyttet til havet, kjærligheten, krigen og fiskeindustrien ble gitt en original form gjennom eksperimenter med tid og kronologi. Mest ambisiøst er dette i den mesterlige Stella Polaris, en ordløs modernistisk skildring av en kvinnes liv. 2001 hadde kinodokumentaren Heftig og begeistret premiere, og dette skulle bli en av de mest sette norske filmene på kino noensinne. Dokumentaren er en skildring av Berlevåg Mannsangforening, som vi følger i hverdagen og på tur til Murmansk. Filmen ble en fenomenal suksess, som også ble vist over hele verden, og Jensen fulgte opp suksessen med kinodokumentarene På Sangens vinger (2002), som skildret mannskorets reise til USA, og På hau i havet (2004), om revylivet i Honningsvåg. Disse filmene viser spennet i Jensens produksjon, fra det høystemte og poetiske til det uvørent rølpete.

Knut Erik Jensen har hatt stor betydning for filmlivet og for fjernsynet siden 1970-årene. Først og fremst er han dokumentarist, med fjernsynsserien Finnmark mellom øst og vest og kinofilmen Heftig og begeistret som hovedverk, men hans mange kortfilmer og fjernsynsprogram har hatt stor betydning for norsk film og fjernsyn. For sine filmer har han vunnet en lang rekke priser, bl.a. Arne Skouens ærespris (1999), Aamot statuetten (2001) og Filmkritikerprisen (1993 og 2001). Han har vunnet Amanda for beste dokumentar både i 1986 og 2001. For Heftig og begeistret fikk han Amanda både for beste dokumentar og for beste kinofilm, og denne filmen vant også en lang rekke priser på festivaler verden over.

    Kortfilmer (et utvalg)

  • Farvel da gamle Kjelvikfjell, 1974
  • Ingøy på Ingøy, 1976
  • Mørketid, 1981
  • Svalbard i verden, 1983
  • Kald verden, 1986
  • Min verden, 1987
  • Natur–barn–natur, 1987
  • Jeg er uten forbilder, 1990
  • Fanget av lyset, 1992
  • Min kjære venn, 1994
  • Tilintetgjørelsen, 1997
  • Vi er her for å dø, 2004
  • Ruiner i paradis, 2004

    Spillefilmer

  • Stella Polaris, 1993
  • Brent av frost, 1997
  • Når mørket er forbi, 2000

    Kinodokumentarer

  • Heftig og begeistret, 2001
  • På sangens vinger, 2002
  • På hau i havet, 2004
  • S. Birkvad og J. A. Diesen: Autentiske inntrykk, 1994
  • S. Brinch og G. Iversen: Virkelighetsbilder, 2001
  • B. Sørenssen: “Den standhaftige finnmarkingen”, i Ottar nr. 3/2004
  • opplysninger fra den biograferte