Fysiolog. Foreldre: Lærer Sverre Aukland (1896–1974) og Sigrid Christensen (1908–82). Gift 1952 med hjelpepleier Marit Vestrheim (14.1.1928–), datter av lærer Magnus Vestrheim (1881–1968) og Ågot Nilsen (1902–90).
Knut Aukland var internasjonalt særlig kjent for sine studier over blodsirkulasjonen i nyrene og studier av vevsvæskens fysiologi.
Aukland vokste opp i Vigmostad i Lindesnes kommune og tok examen artium ved Mandal videregående skole 1948. Han avla medisinsk embetseksamen ved Universitetet i Bergen 1954. Etter turnustjenesten arbeidet han som lege ved sykehus, først ved St. Josephs hospital og deretter ved Ullevål sykehus, inntil han ble stipendiat ved Institutt for eksperimentell forskning samme sted høsten 1958. Det er liten tvil om at Aukland dermed hadde funnet sin rette hylle, til stor glede for norsk fysiologi. Resten av hans yrkesaktive liv var preget av forskning, forskerutdanning og miljøskaping, med unntak av ett år som lege ved VII. avdeling ved Ullevål Sykehus 1961–62.
Institutt for eksperimentell forskning ble i en lang periode preget av nyreforskningen som Fredrik Kiil og Knut Aukland initierte. Aukland fikk 1962 muligheten til å arbeide i laboratoriet til R. W. Berliner ved National Institute of Health i Bethesda, USA. Her utviklet han en ny metode til å måle gjennomblødningen innenfor valgte områder i nyren. Den bestod i å deponere en kjent mengde hydrogengass og så måle utvaskingshastigheten for hydrogenet. Metoden har fått stor betydning i nyreforskningen.
Aukland markerte seg også videre i sin karriere innen metodeutvikling; her kan nevnes at han bidro vesentlig i utvikling av metode til måling av lokal energiomsetning og metoder til å bestemme det hydrostatiske trykket til og proteinkonsentrasjonen i vevsvæske. Metodeutviklingen ga så grunnlag for et stort antall artikler med grunnlag i problemstillinger omkring blant annet væskebalansen over de minste blodårene – kapillærene.
Senere i sin karriere hadde Aukland to opphold – hvert av knapt ett års varighet – ved University of California Davis, hvor han samarbeidet med den meget kjente fysiologen professor Eugene M. Renkin.
Etter sitt første utenlandsopphold arbeidet Aukland ved Institutt for eksperimentell medisinsk forskning frem til 1970. Tidlig i perioden disputerte han for den medisinske doktorgrad over temaet blodsirkulasjonen lokalt i nyren basert på arbeider med hydrogenutvasking. For øvrig er perioden preget av stor forskningsproduksjon med ulike samarbeidspartnere og med fysiologiske problemstillinger fra ulike organer med blodstrøm og energiomsetning som vesentlige elementer. 1970 tiltrådte Aukland som professor ved Fysiologisk institutt ved Universitetet i Bergen. Her bygde han opp et sterkt forskningsmiljø, og mange kandidater disputerte med ham som veileder.
Knut Aukland var en beskjeden og noe stillfarende person. Han var nok derfor mindre kjent i Norge enn hans internasjonale anerkjennelse som forsker skulle tilsi. Han var analytisk, kritisk på en god måte og samtidig kreativ, og dermed en meget god diskusjonspartner i faglige diskusjoner. Viktig var også hans åpenhet for andres argumentasjon. Han hadde en rekke oppgaver i Norges Forskningsråd og ved Universitetet i Bergen.
Knut Aukland var æresmedlem av American Physiological Society fra 1982 og medlem av Det Norske Vitenskaps-Akademi fra 1986. Han fikk Fridtjof Nansens belønning 2002 og mottokk flere internasjonale anerkjennelser for sin forskning.
