Lyriker. Foreldre: Politimann og hovedkasserer Arne Knutson Ødegård (1911–95) og Sigrid Anna Hoel (1908–99). Gift 1) 3.11.1968 med Sigrun Tiedemann Andersen (23.10.1948–), datter av konditor Einar Tiedemann Andersen (1910–87) og Signe Nordby (1915–), ekteskapet oppløst 1981; 2) 2.8.1981 med dirigent og musikkpedagog Thorgerdur Ingólfsdóttir (5.11.1943–), datter av adm. direktør og dirigent Ingólfur Gudbrandsson (1923–) og lærer Inga Thorgeirsdóttir (1920–).

I sitt brede forfatterskap og mangslungne virke har Knut Ødegård markert seg særlig sterkt som lyriker, som kulturformidler mellom Island og Norge og som forkjemper for menneskerettigheter.

Ødegård vokste opp i Molde, og etter examen artium der 1965 studerte han filologi og teologi i Oslo til 1969. Han debuterte som lyriker med samlingen Drøymaren, vandraren og kjelda 1967 og har siden vekslet mellom en omfattende innsats som forfatter, oversetter og bokkritiker (fra 1969 i Aftenposten), studieopphold i utlandet (bl.a. i Cambridge, England 1986) og en rekke stillinger innen kulturformidling. Bl.a. var han forlagssjef i Noregs Boklag 1975–77, fylkeskultursjef i Sør-Trøndelag 1978–84 og direktør for Nordens Hus i Reykjavík 1984–89. Han tok initiativet til og ledet den internasjonale litteraturfestivalen i Reykjavík 1985–89, og han grunnla Bjørnsonfestivalen i Molde 1992 og var dens president til 2002, da han ble utnevnt til ærespresident. Fra 1989 har han vært statsstipendiat.

Det er fremfor alt som lyriker at Ødegård har fått ry. 11 diktsamlinger har han hittil utgitt, pluss flere gjendiktninger – især fra norrønt og islandsk, og mange av hans egne dikt er blitt oversatt til i alt 20 språk. Vestlandsnaturen med steile fjell, hav og høy himmel er selve urlandskapet i de fleste av hans dikt, og minner fra oppvekstår og småbyliv sterkt preget av krigen vever seg kontrastrikt sammen med nyere erfaringsstoff om lidelse og forfall, omsorg og livsvilje. Menneskets sårbarhet er et grunntema. Det er en bredt fortellende og fabulerende poesi, med frie, ukunstlede vers på klangfullt nynorsk, unnfanget i spenningen mellom sterk tradisjonsbevissthet og modernistisk oppbrudd. Han har skrevet dem i et slags “hekseritt”, sier han selv – men formen er avklart og billedrik, stundom med innslag av burlesk humor.

Tradisjonsforankringen har fått særlig sterke uttrykk i gjendiktningene av Lilja og Geisli, to sentrale verk i norrøn kristen diktning. Her forener Ødegård språklig mesterskap med forskerens innsikt i middelalderens diktning og fromhetsliv. Hans rotfeste i det norrøne gir klangbunnen i hans fascinasjon av Island, som han har beskrevet i fine bøker og tjent gjennom mangeårig innsats, som en “Islands svigersønn” (sier Islands tidligere president Vigdís Finnbogadóttir, som han har samarbeidet mye med).

Religiøse temaer hadde alltid vært en understrøm i Ødegårds dikt. Rundt tiden da han konverterte til den katolske kirke (1992), fikk de et gjennombrudd som markerer en vending i forfatterskapet – slett ikke til apologetiske og oppbyggelige vers, men til en ny, dristig realisme, som trekker også det skitne og vulgære inn i poesiens lyskrets. Det kom forvarsler i samlingen Kinomaskinist, og Buktale kunne sjokkere med drastiske bilder av seksuelt misbruk, sykdom og død.

Samlingen Missa (1998) er høydepunktet i forfatterskapet: Her trekkes også dette stoffet inn i et altfavnende samspill med de latinske tekstene i messens faste deler – omtrent som Benjamin Britten satte Robert Owens brutale krigsdikt i kontrast til dødsmessens klassiske ritual i sitt War Requiem. Missa kan leses som en bønn – der det poetiske stoffet synliggjør at Kristus gjennom inkarnasjonen er gått inn i all menneskelig elendighet, men der bildene av død og fornedrelse også står som en aldri helt forsonet utfordring til den kristne visjon av tilværelsen.

Missa er utvilsomt et sentralt verk i moderne, kristent inspirert diktning i Norden – en dansk forsker har betegnet det som et viktig uttrykk for “katolsk modernisme”. Det store diktet om Judas Iskariots svik, i samlingen Stephensen-huset (2003), føyer seg til denne tematikken.

Bjørnsonfestivalen ble under Ødegårds ledelse et viktig forum for internasjonale forfatterkontakter og kamp for menneskerettigheter. Han har deltatt i mange mønstringer for dette, både ute og hjemme, og har også påtatt seg konsuloppdrag for Slovakia og Makedonia. 2003 grunnla han Bjørnstjerne Bjørnson-Akademiet som et nytt organ i den kampen. Knut Ødegård har mottatt Bastian-prisen (1984) og Anders Jahres kulturpris (2001). Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av Den kongelige norske fortjenstorden 1998 og er kommandør av Islands Falkeorden.

    Diktsamlinger

  • Drøymaren, vandraren og kjelda, 1967
  • Konsert i eit kvitt hus, 1968
  • I pensjonatet, 1970
  • Det mørke regnet, 1972
  • Vind gjennom Romsdal, 1978
  • Biesurr, laksesprang, 1983
  • Kinomaskinist, 1991
  • Molde, mitt Molde, 1992
  • Buktale, 1994
  • Dikt i utval, innledning og utvalg ved E. Hoem og K. Falkeid, 1995
  • Missa, 1998
  • Stephensen-huset, 2003

    Annet

  • Fuglen og draumen, barnebok, 1974
  • Hoggormen, skuespill 1977
  • Ørneblodet, ungdomsroman, 1983
  • Gudehovet, ungdomsroman, 1984
  • Island, øya mellom øst og vest, med forord av Vigdís Finnbogadóttir, 1992
  • Island fra saga til samtid, med forord av Vigdis Finnbogadóttir, 1998
  • Nysilt, CD med dikt og musikk, 2002

    Gjendiktninger (et utvalg)

  • Einar Bragi: Regn i mai, 1973
  • Færøysk lyrikk. Gjendiktningar av færøysk notidslyrikk, 1974
  • Gyula Illyés: Dikt i utval (sm.m. V. Sulyok), 1974
  • Eysteinn Ásgrímsson (Broder Eysteinn): Lilja, 1980
  • Einarr Skúlason: Geisli, 1982 (ny utg. 2003)
  • Moderne islandske dikt, 1990
  • Matthías Johannessen Om vindheim vide, eller Nå gror jord som før, 1994
  • Milan Richter: Røter i lufta, 1996
  • Matthias Johannessen: Salmer i atomalderen, 2002
  • K. M. Krog: Katolsk modernisme. En analyse af modernistiske træk hos katolske forfattere i Norden, mag.avh. Københavns Universitet, København 2000
  • Knut Ødegårds CV på Internett (http://www.hum.ku.dk/georgbrandes/Dansk/Undersider/CV_KnutOdegaard.htm), 2004