Pianist. Foreldre: Høvleriarbeider Martin Bækkelund (1903–66) og Rallik Antonette Hansen (1904–94). Gift 1) 1954 med pianist Margit Uri, datter av sosialforstander Olaf Uri (1890–1958) og hustru Frederikke, ekteskapet oppløst 1959; 2) 1961 med sanger Merete Hasager (3.3.1935–), Danmark, ekteskapet oppløst 1965; 3) 1966 med skuespiller Rut Tellefsen (1930–), ekteskapet oppløst 1972; flere samboerforhold.

Kjell Bækkelund var en av våre mest kjente pianister. Han foretok flere verdensomspennende konsertturneer hvor han ved siden av klassikerne fremførte nyere norsk musikk og bidrog til å gjøre den kjent. Han var også kulturmedarbeider i flere riksdekkende dagsaviser og en aktiv bidragsyter i fagtidsskrifter. Som pianist og kulturpersonlighet stilte Bækkelund ikke på noen måte sitt lys under en skjeppe. Uredd og med stor sans for det “selvpromoverende” maktet han å nå et meget bredt publikum. Sansen for vakre kvinner var en annen side av Kjell Bækkelunds kunstneriske skjønnhetssans.

Bækkelund vokste opp på Kampen i Oslo. Hans interesse for musikk ble tidlig vakt; bare fem år gammel begynte han 1935 på Musikkonservatoriet i Oslo, der han fikk Nicolai Dirdal som lærer, senere også Ivar Johnsen. Han var elev ved konservatoriet til 1944.

Det tok ikke lang tid før Bækkelunds talent vakte oppsikt. Som 8-åring var han solist med Filharmonisk Selskaps orkester i Haydns klaverkonsert i D-dur. En av anmelderne skrev at hans tekniske ferdighet “satte salen i likefrem målløs forundring” og hans musikalitet “røbet en gryende kunstnerisk vilje”. Disse kjennetegnene – en usedvanlig teknikk både hva evne til musikalsk uttrykk og rapiditet angår, og en ubendig vilje til kunstnerisk uttrykk – har fulgt Bækkelund i alle år.

Etter den annen verdenskrig reiste Bækkelund til Stockholm, der han i flere år var elev av Gottfrid Boon, en meget krevende pedagog som han hadde stort utbytte av å studere med. I Stockholm kom han i kontakt med den såkalte “Måndagsgruppen”, en musikalsk diskusjonsgruppe, og med “Fylkingen”, en kammermusikkforening som la stor vekt på å fremføre samtidsmusikk. Her fikk han øynene opp for den kulturpolitiske debatts betydning, samtidig som hans brennende engasjement for samtidsmusikken ble tent. Dette kom til uttrykk på hans første egne klaveraften i Oslo 1951, der han fremførte klassiske verker av Bach, Händel, Beethoven, Chopin og Brahms, samtidig som han også presenterte ukjent utenlandsk musikk for et norsk publikum – Carl Nielsen, Hilding Rosenberg og Karl-Birger Blomdahl. Typisk er det også at da Bækkelund gjentok sin konsert i Stockholm kort etter, var de svenske verkene byttet ut med Grieg og to moderne norske komponister – Klaus Egge og Arne Dørumsgaard.

Bækkelunds årvåkenhet overfor den nyeste tids musikk gjorde ham til en meget profilert ambassadør for musikalske samtidsstrømninger – norsk så vel som utenlandsk. Men selv om han allerede fra begynnelsen av sin karriere la stor vekt på den nyeste musikken, bestod hovedtyngden av hans repertoar av sentrale verker fra barokken og den klassisk-romantiske tradisjon.

1953 vant Bækkelund sin første pris, Prinsesse Astrids musikkpris. Kort etter drog han til en av tidens store pedagoger, Bruno Seidelhofer, som han studerte hos i fem år, bare avbrutt av enkelte turneer. 1955 gjorde han sin første fremtreden i Wien med en konsert som ble meget godt mottatt. Samme år mottok han Harriet Cohens internasjonale pris The Finest Pianist of the Year. Deretter studerte han i tre år hos Ilona Kabos i London og i en rekke mesterklasser hos Hans Richter-Haaser og Wilhelm Kempff.

På denne tiden tilbød den legendariske dirigenten Eugene Ormandy seg å lansere ham i Amerika, etter at han hadde vært solist i Beethovens 3. klaverkonsert med Filharmonisk Selskaps orkester under Ormandys ledelse. Det lot seg imidlertid ikke gjøre på grunn av Bækkelunds politiske engasjement og den rådende mccarthyismen i USA. Derimot fikk Bækkelund en meget fordelaktig platekontrakt med RCA, hvor han spilte inn flere sentrale klaverkonserter – Schumanns og Griegs a-moll-konserter, Tsjaikovskijs b-moll-konsert, Liszts Ess-dur-konsert og Rakhmaninovs c-moll-konsert. Griegs konsert ble solgt i mer enn 100 000 eksemplarer, og om Rakhmaninov-konserten skrev den meget innflytelsesrike anmelderen Harold C. Schoenberg at innspillingen var den beste som til da var gjort av denne konserten.

Fra begynnelsen av 1960-årene konserterte Bækkelund over store deler av verden. Spennvidden i hans repertoar og de svært mange konsertene førte naturligvis til at det fra kritikerne vanket både ros og ris (mest ros) for hans vilje til musikalsk uttrykk, og hans usedvanlige teknikk lot ingen likegyldig til hans konserter. Av norske komponister var det først og fremst Grieg som Bækkelund i særlig grad fremførte i utlandet, og ofte benyttet han Grieg som en bakgrunn for å presentere våre nye komponister. Få av våre pianister har uroppført så mange verker som Bækkelund.

Ved siden av karrieren som pianist var Bækkelund en flittig kulturpolitisk skribent. Han var knyttet til Morgenposten 1953–55, Arbeiderbladet 1955–60 og Verdens Gang 1963–78. I tillegg var han medlem av flere viktige styrer. Allerede 1955 ble han formann i Det norske Arbeiderpartis kulturutvalg, et verv han hadde i 10 år. 1959–64 satt han i styret for Ny Musikk, han var medlem av Norsk kulturråd 1965–72 og varamedlem i Filharmoniens styre 1992–95. I tillegg satt han flere år i Kringkastingsrådet.

For sin allsidige fortjeneste av norsk musikkliv ble Bækkelund 1981 utnevnt til ridder og 1997 til kommandør av St. Olavs Orden. Han arbeidet også iherdig for å utvikle kulturforståelse land imellom, og for dette mottok han en rekke utmerkelser, bl.a. den tsjekkiske Janáček-medaljen. Han var kommandør av den svenske Nordstjärneorden og Finlands Lejons Orden, ridder av Dannebrogordenen og innehaver av den russiske Vennskapsordenen.

    Bøker

  • Tramp i klaveret, 1982
  • På gjennomreise, 1989
  • Edv. Grieg. Et vårvær fra nord, 1995
  • Redigert: Kunst eller kaos? En antologi, 1969
  • Fra Bach til Beatles. 17 epistler om musikk, 1973
  • Møte i musikk, 1975
  • Norske komponister, 1977
  • Dette tror jeg på, 1982
  • Norske klassikere. Portretter av store norske kunstnere innen litteratur, billedkunst og musikk fra 1600-tallet til vårt eget århundre (red. sm.m. P. Anker og E. Straume), 1985
  • Det Norge vi vil ha, 1989
  • På topp. Portretter av 15 norske musikere, 1992
  • Flerklang. 40 nordmenn om sine musikalske inspirasjonskilder, 1998
  • Pianoboken, Trondheim 1999

    Innspillinger (et utvalg)

  • E. Grieg: Haugtussa, op. 67, 1969 og 1992
  • E. Grieg: Slåtter, op. 72, 1970
  • Contemporary music from Norway (O. Grüner-Hegge, K. Egge), 1971
  • Contemporary music from Norway (D. Monrad Johansen, Ø. Sommerfeldt, J. Kvandal), 1972
  • E. Grieg: Sonata for cello og piano, op. 36/F. Chopin: Sonata for cello og piano, op. 65, 1973
  • S. Rakhmaninov: Piano concerto no 2, 1976
  • Chr. Sinding: Klaverstykker, 1977
  • d.s.: Klaversonate, op. 91/Variasjoner for 2 klaverer, op. 2, 1977
  • G. Tveitt: Sonata no. 29 (Sonata etere) per pianoforte, 1977
  • E. Grieg: Gammelnorsk romanse for 2 klaverer, op. 51/Norske danser, op. 35, 1978
  • A. Bibalo: Sonata for piano, 1979
  • E. Grieg: Norske folkeviser og danser, op. 17/Norske folkeviser, op. 66, 1983
  • L. v. Beethoven: Klaversonater, op. 27 nr. 2, 1984
  • Opplysninger fra Kjell Bækkelund 1999
  • P. Ø. Heradstveit: Spill! Kjell Bækkelunds notater fra et uryddig liv, 1985
  • P. Hougen og S. Wiik: Prima vista, dernier cri. Festskrift til Kjell Bækkelund, 1991
  • M. Bækkelund. Far min. Når Se og Hør har gått hjem, 1997
  • E. Nesheim: En fullblods musikant. Pianisten Kjell Bækkelund, 1999
  • Kjell Bækkelund. The pianist, egenprodusert brosjyre