Forfatter. Foreldre: Lensmann Arne Askildsen (1898–1982) og Aasta Håverstad (1898–1978). Gift 1) 7.8.1951 med sekretær Edith Dorothea Mathiessen (4.9.1931–), ekteskapet oppløst 15.3.1968; 2) 20.6.1992 med kunstformidler Gina Giertsen (27.6.1944–), datter av ingeniør Sigurd Børre Giertsen (1913–86) og sekretær Gunvor Nyboe (1919–89).

Kjell Askildsen regnes som en av de fremste novellister i norsk etterkrigslitteratur. Med sin kjølige fortellerstemme og sin renskårne og ordknappe stil, gjerne kalt minimalistisk, har han virket avgjørende inn på mange andre forfatteres skrivemåte i 1980- og 1990-årene.

Askildsen vokste opp i et pietistisk miljø. Foreldrene var medlemmer av Den evangelisk-lutherske frikirke og aktive i Kinamisjonen (Misjonssambandet). Faren var engasjert i kommunepolitikk og konservativ både politisk og moralsk. En tid satt han også på Stortinget for Kristelig Folkeparti. Ifølge Askildsen selv var barndommen preget av bedehuskristendom og helvetesangst. I gymnasdagene tok han avstand fra kristendommen. Samtidig fattet han sympati for arbeiderklassens sak og begynte å kalle seg kommunist. Han kom på kant med foreldrene, og forholdet bedret seg ikke da han gav ut sin første bok, novellesamlingen Heretter følger jeg deg helt hjem 1953. Med det som den gang ble sett på som åpenhjertige skildringer av ung elskov, vakte den skandale i hjembyen. På folkebibilioteket ville man ikke vite av boken, og Askildsen har fortalt at hans far brente den.

Kjell Askildsen begynte tidlig å skrive og var en stor lesehest i puberteten. Han var særlig opptatt av Dostojevskij. Det senere forfatterskapet bærer imidlertid klarere preg av forfattere som Hemingway, Kafka, Beckett og Robbe-Grillet. Debutboken og de to etterfølgende romanene Herr Leonard Leonard og Davids bror er farget av oppgjøret med det pietistiske oppvekstmiljøet. Fortellerholdningen er kjølig-registrerende og skrivemåten scenisk med vekt på indirekte menneskeskildring gjennom dialoger og korte replikker. Det dominerende kjærlighetsmotivet i debutnovellene viker i den første romanen til side for en skildring av et ensomt og fremmedgjort menneske. Her er forholdet mellom forfatter og hovedperson tettere og fremstillingen dunklere og mer drømmeaktig med klare spor etter påvirkning fra Kafka. Pietismekritikken er skarpest i Davids bror, der to brødre spiller hovedrollen. Synsvinkelen ligger hos den yngste, som får vite at storebroren kommer til å dø av leukemi, og sykdommen tjener som foranledning til refleksjoner over meningen med livet.

Etter ni års pause gav Askildsen 1966 ut novellesamlingen Kulisser. Den vakte stor begeistring blant de yngre, modernistisk orienterte forfatterne i Profil-kretsen, som oppfattet ham som en eldre meningsfelle og foregangsskikkelse. Med utgivelsen av kortromanen Omgivelser (filmatisert 1973 under tittelen Maria Maruskja i regi av Oddvar Bull Tuhus), fikk Askildsen sitt litterære gjennombrudd. Tematisk knytter romanen an til en replikk i Davids bror, der det heter at “den alminneliges liv dirigeres nesten utelukkende av tilfeldigheter”. På en fortellerteknisk raffinert måte tar forfatteren problematikken omkring viljens frihet opp til drøfting. Den klaustrofobiske atmosfæren ligner den vi finner i skuespill der personene befinner seg i et lukket rom.

I 1970-årene sluttet Askildsen opp om AKP(m-l) og sosialrealismen, noe som viser seg tydelig i de to romanene Kjære, kjære Oluf og Hverdag, med angivelse av politiske løsninger, også på personlige problemer. Med Ingenting for ingenting vendte Askildsen tilbake til novellesjangeren, samtidig som han gav programdiktningen på båten. Problematisk samliv er hovedmotivet. Fra nå av begynner forfatteren for alvor å dyrke den knappe, minimalistiske formen som preger hans senere forfatterskap.

Etter utgivelsen av Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten (1983), som skaffet ham Kritikerprisen, fikk leserne for alvor øynene opp for Askildsens mesterskap som novellist. Med sin stramme, konsentrerte form er især skissene som utgjør tittelnovellen, mesterlige. De forteller om en gammel mann som går og venter på døden. En desillusjonert og misantropisk livsholdning synes å medføre at alt blir redusert til bagateller. Paradoksalt nok kan disse skissene likevel leses som en lærebok i kunsten å leve – med den nakne eksistens som eneste livsbetingelse.

1987 utkom et utvalg av Askildsens noveller, samt en tidligere upublisert novelle som la navn til boken En plutselig frigjørende tanke. Med samlingen Et stort øde landskap (1991), som ble tildelt både Kritikerprisen og Aschehougprisen, samt innstilt til Nordisk Råds litteraturpris, bekreftet Askildsen sitt ry som en av våre ledende novellister. Skrivemåten er mer renskåren enn noensinne. Tekstene kretser omkring tilsynelatende bagatellmessige detaljer og insisterer sterkt på det konkrete. Fornemmelsen av livets meningsløshet holdes i sjakk av et skarpt blikk for det nærværende. Tekstene kan virke dystre og deprimerende, men dette til tross vitner de om en grunninnstilling som forfatteren selv har gitt uttrykk for i et intervju – at uten litteraturen ville han ha hatt færre bevis for at han er til. Novellene i Hundene i Tessaloniki knytter an til den foregående samlingen – både formelt og tematisk.

Askildsens produksjon er relativt spinkel i omfang, og det er først i 1980- og 1990-årene han for alvor er blitt anerkjent. Ikke desto mindre har han øvd betydelig innflytelse på vår samtidslitteratur. Hans særegne asketiske stil har vært normdannende, særlig blant yngre mannlige forfattere, og især fra 1990 og utover.

Kjell Askildsen var daglig leder for Norsk Forfattersentrum 1972–73, medlem av Det litterære Råd i Den norske Forfatterforening 1978–80 og 1984–87 og av prosautvalget som bedømmer Norsk Kulturråds innkjøpsordning for skjønnlitteratur 1989–98. Han har også virket som oversetter, med oversettelsen av Herman Brochs Søvngjengerne (på norsk 1968–69) som sitt mest krevende prosjekt.

I tillegg til de allerede nevnte priser mottok Askildsen Riksmålsprisen 1987, Doublougprisen 1995, Brageprisens hederspris 1996 og Forlaget Oktobers pris 1997. Bøkene hans er oversatt til en rekke språk.

  • Heretter følger jeg deg helt hjem, 1953
  • Herr Leonard Leonard, 1955
  • Davids bror, 1957
  • Kulisser, 1966
  • Omgivelser, 1969
  • Kjære, kjære Oluf, 1974
  • Hverdag, 1976
  • Ingenting for ingenting, 1982
  • Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten, 1983
  • En plutselig frigjørende tanke, 1987
  • Et stort øde landskap, 1991
  • Hundene i Tessaloniki, 1996
  • Alt som før, noveller i utvalg, 2005
  • Samtaler med forfatteren
  • diverse intervjuer i aviser og tidsskrifter
  • K. Imerslund: “Linjer i et forfatterskap. Kjell Askildsen”, i Eddanr. 3/1975
  • A. Næss: “Frigjøring – et tema i tre romaner av Kjell Askildsen”, i Eddanr. 2/1981
  • E. Skyum-Nielsen: “Tavshed og tale i Kjell Askildsens prosa”, i Norsk Litterær Årbok, 1991
  • A. van der Hagen: “Solskinnshistorier? De stygge historiene kan være veldig pene når det kommer til stykket”, samtale med forfatteren i Dialoger, 1993
  • I. Terland: Sørlandsforfattere gjennom tidene. Skjønnlitterære forfatterskap 800–1999, Bergen 2002, bibliografi s. 290–301