Avholdsagitator. Foreldre: Kjøpmann Johan Carl Andresen (1776–1824) og Cecilia Catharina Fabricius. Ugift.

Kjeld Andresen var en ledende skikkelse i norsk avholdsbevegelse i 1840-årene. Hans bøker og tidsskrifter fikk stor utbredelse, og som offisiell reiseagent bidrog han sterkt til avholdsbevegelsens oppblomstring.

Andresen kom på farssiden fra en kjøpmannsslekt i Christiania. Da han var ganske liten, flyttet foreldrene til Drøbak, der faren etablerte seg som kjøpmann og trelasteksportør. Sønnen gikk først på allmueskolen i Drøbak og deretter på skole i Christiania, der han tok examen artium 1825. Faren var gått bort året før, booppgjøret viste underskudd og hjemmet i Drøbak ble solgt på auksjon. Sønnen tok likevel examen philosophicum 1827 og begynte deretter å studere teologi, men uten noensinne å avlegge eksamen. I studietiden livnærte han seg ved litterær virksomhet, bl.a. som oversetter. Han ble knyttet til tidsskriftet Bien, hvor han bl.a. publiserte biografier over den danske dikteren P. A. Heiberg og den britiske forfatteren Edward Lytton Bulwer. I Biens fortsettelse Norske Læsefrugter publiserte han 1840 novellen De Forældreløse, eller Besøget i Norge.

Det var som en av lederne for avholdsbevegelsen at Andresen vant seg et landskjent navn. Denne bevegelsen var inspirert av britiske, amerikanske og svenske forbilder. Når den i løpet av få år ble Norges største organiserte folkebevegelse, hang det først og fremst sammen med det økende misbruk av brennevin som fulgte loven om tilnærmet fri brennevinsbrenning på landet fra 1816. Selv hadde Andresen vært vitne til brennevinets herjinger både i Drøbak og i hovedstaden.

Da Andresen fra 1841 engasjerte seg aktivt i avholdsbevegelsen, hadde den allerede fem år bak seg. Den første foreningen, som krevde totalt avhold fra brennevin av sine medlemmer, var blitt stiftet i Stavanger 1836. Andresen meldte seg inn i Christiania Yngre Maadeholdsselskab og ble 1843 valgt til foreningens formann.

Andresen mente at det ikke var avholdsforeningenes oppgave å rehabilitere alkoholmisbrukere. Heller ikke burde en prøve å løse brennevinsproblemet ved hjelp av lover og restriksjoner. I motsetning til avholdsledere som A. M. Schweigaard og Carl V. Falsen ønsket han ikke noe lovbestemt forbud mot brennevin. Roten til problemet lå, slik Andresen så det, i overleverte skikker og tradisjoner og i en «lidt efter lidt i Slægten ligesom indpodet vildfarende Mening». Sann opplysning og eksempelets makt ble for Andresen botemidlene.

For Andresen og for de akademikere i hovedstadsområdet som samarbeidet med ham, var avholdsarbeidet en verdslig reformsak. Her lå en av hovedforskjellene mellom Andresens linje og vestlandsretningen med tilknytning til den kristne lekmannsbevegelsen. Motsetningene var så store at et organisatorisk fellesskap viste seg uaktuelt. 1844 ble organisasjonen Det norske Afholdenhedsselskab stiftet i Stavanger, og 1845 fulgte en alternativ sentralforening basert på individuelt medlemskap, Den norske Forening mod Brændeviins-Drik, med hovedsete i Christiania. Andresen var en av initiativtakerne til den sistnevnte, og ble en av dens drivende krefter; bl.a. stod han for utgivelsen av foreningens første årsberetninger.

Andresens litterære evner fant fra første stund utfoldelse i avholdssakens tjeneste. 1842–44 redigerte han bladet Maadeholds-Tidende og 1849–50 Maanedsskrift for Afholdsreformen. I desember 1843 skrev han en Maadeholds-Katekismus (senere omdøpt til Afholds-Katekismus), som kom til å få stor betydning for sakens fremgang. Katekismen kom i mange opplag, og den norske utgaven ble trykt i l6 800 eksemplarer. Det ble også utgitt en samisk utgave og en svensk oversettelse. En mer omfattende Haandbog i Afholdsreformen ble bl.a. sendt til alle landets formannskap. Andresen var systematiker med sans for helhet og konsekvens. Hans avholdsskrifter er klare i komposisjon og stil og båret oppe av logisk stringens.

Sommeren 1844 tok Andresen ut på sin første reise som avholdsagent. Regjeringen hadde bevilget 400 spesidaler til formålet. Han reiste med offentlig mandat, og hans ankomst var overalt forberedt gjennom anbefalinger til prester og andre embetsmenn. Nye, omfattende agitasjonsturneer fulgte, også disse med statlig støtte. Han besøkte hele landet så langt nord som til Lofoten, delte ut avholdsskrifter og stiftet nye foreninger. Men arbeidspresset og reisene i all slags vær, oftest med hesteskyss eller i åpen båt, brøt gradvis ned hans helse, og under en reise i Hedmark vinteren 1851 døde han på skysstasjonen Morstuen ved Mjøsa, 43 år gammel.

Den eldre norske avholdsbevegelsen fikk sitt gjennombrudd i de årene Andresen virket som reiseagent. Tallet på foreninger økte fra ca. 80 til 180, og medlemstallet fra vel 10 000 til ca. 25 000. Andresen bidrog med sitt forfatterskap, sin dyktighet som organisator og sin reisevirksomhet mer enn noen annen til denne bemerkelsesverdige fremgangen.

  • De Forældreløse, eller Besøget i Norge, i Norske Læsefrugter, hf. 1, 1840
  • Maadeholds-Katekismus, eller Spørgsmaal og Svar ang. Maadeholdsreformen, 1844 (f.o.m. 4. opplag: Afholds-Katekismus, 1845)
  • årsberetninger for Den Norske Forening mod Brændeviins-Drik 1845–49
  • Om Afskaffelse af Brændevinets Brug som Drik, 1846 (3. utg. Haandbog i Afholdsreformen, 1848)

    Skriftlig ikke-publisert materiale

  • Reiseberetninger, i Kirkedepartementets arkiv
  • O. Kristiansen: Edruelighedsforhold i Norge 1814–1848, 1934
  • B. Rabben: Kjeld Andresen og den fyrste norske fråhaldsrørsla, 1952
  • E. Anthi: «Kjeld N. Andresen», i Alles vel er vårt mål. 21 profilar i norsk edruskapsrørsle, 1960
  • P. Fuglum: Kampen om alkoholen i Norge 1816–1904, 1972