Billedkunstner. Foreldre: Gårdbruker Jakob Slettemark (1875–1961) og Brita Eimhjellen (1896–1996). Ugift.

Kjartan Slettemark var ett med kunsten han skapte – enten det var en happening eller performance, kostymer, masker eller objekter han omskapte. Ikke sjelden provoserte han og ble kritisert, iblant svarte han også på tiltale, i et billedspråk som kunne være både ironisk og humoristisk. Hans oppfatning av kunstnerrollen hadde røtter i romantikken med vekt på følelse og fantasi og individets rett til fri utfoldelse.

Slettemark vokste opp i Naustdal i Sunnfjord som den yngste av fire søsken. Han begynte på privat malerskole i Oslo tidlig i 1950-årene og hospiterte på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole fra 1956 til 1959, da han ble tatt opp ved Statens Kunstakademi. Men han tok avstand fra den akademiske undervisningen og drog isteden til Stockholm sammen med den svenske kunstneren Inga Bagge, som fikk betydning for hans kunstneriske frigjøring. I Stockholm fulgte han undervisningen ved Gerlesborgsskolan fra 1960 til 1962. Da kom han inn ved Konsthögskolan i Lennart Rohdes klasse, men fant seg heller ikke til rette der og flyttet etter ett år til et atelier på Skeppsholmen med Erland Melanton som lærer.

Da Slettemark entret den offentlige kunstscenen i Norge 1965, skapte han den rene billedstorm med en plastcollage, utstilt foran Stortinget i en monter disponert av Unge Kunstneres Samfunn til “Byens bilde”. Collagen var som et skrik: En åpen munn fylt av bokstaver og ordet VIETNAM; i gapet et lite amerikansk flagg, liksom på en tunge, sammen med en figur som skulle forestille et skadet barn. I høyre hjørne hadde han klebet en tekst: “Av rapport fra Vietnam: Barn overskylles av brennende napalm, deres hud brennes til svarte sår og de dør.” Teksten refererte direkte til en reportasje fra Vietnam som Slettemark hadde lest i en svensk avis.

Når Byens bilde hisset til debatt og hærverk i Oslo og senere i Stavanger, skyldtes det, etter avisinnleggene å dømme, først og fremst Slettemarks kritikk av USA. Men han ble også sjikanert for det ukonvensjonelle og uttrykksfulle formspråket han brukte. En kritiker i New York Times, som anmeldte Slettemarks utstilling i London samme år, trakk likevel frem nettopp dette fantasifulle og ekspressive som utmerket kunsten hans, og plasserte ham innenfor den ekspressive, nordeuropeiske kunsttradisjonen, i selskap med bl.a. James Ensor, Edvard Munch og Ingmar Bergman.

Etter seks år i Stockholm ble Slettemark svensk statsborger 1966. Moderna Museet hadde på den tiden vist en rekke utstillinger og performances av amerikansk avantgarde, som hadde utvidet toleransegrensene hos Stockholms kunstpublikum. Men i Norge var man ikke tilsvarende oppdatert.

1964 hadde Slettemark tatt et kurs i plastteknikk, som skulle sette pregnante spor i hans videre virke. Plast var 1960-årenes saliggjørende materiale, som man trodde skulle erstatte alt fra tre og tekstil til glass og metall. Slettemark tok konsekvensen av dette, stekte plastegg – senere også plastkaker – og iførte seg selv og andre plastmasker som spydde plastbokstaver. Og han lot seg støpe i plast og pakke inn i plastfolie.

Slettemarks største prosjekt i 1970-årene – som strakte seg inn i 2000-tallet – var Nixon Visions, en lang rekke bearbeidede portretter av den amerikanske presidenten med utgangspunkt i en valgplakat fra 1971. I klippe-klistre-teknikk manipulerte Slettemark det nøytrale fargefotografiet og gjorde portrettet om til en reklameplakat for kaffe. Denne fikk han trykt opp og distribuert på begge sider av Kjølen, i enkelte tilfeller bemalt slik at den krigførende presidenten ble fremstilt drikkende blod som piplet ut av munnviken. Nixon-plakaten ble også utgangspunkt for utspekulerte stunts, hvor Slettemark gikk over til stadig hyppigere å bruke seg selv og sin egen kropp som kunstnerisk materiale. Utkledd i fantastiske kostymer angrep han autoritetene og raljerte over fornuftsmennesker som var nær ved å gjøre ham til psykiatrisk pasient.

Mens Slettemark var sosialklient, ble han på grunn av en skrivefeil henvist til hundemottaket istedenfor kundemottaket på arbeidsformidlingen. Dermed kom ideen om en hundeperformance. Iført selvlaget kostyme som hvit kongepuddel gjorde han entré på en kunstutstilling i Stockholm med ønske om å bli godtatt som “kunst”. Det lyktes ikke, men da han fornyet passet sitt – underskrevet med KjARTan og med et manipulert Nixon-portrett som passfoto – fikk han det stemplet. Han var dermed godkjent av myndighetene som ART – som kunst – og kunne reise ut i verden som et levende kunstverk. Det manipuilerte passet, som Slettemark i sin tid risikerte seks måneders fengsel for å ha laget, ble 2006 kjøpt av en svensk kunstsamler for over en halv million svenske kroner.

I slutten av 1970-årene tok Slettemark i bruk video. Gjennom videokameraet utleverte og utforsket han seg selv og sine omgivelser og benyttet teknikken som middel til indre frigjøring. Videoandakter (1981) og Videovoodoo (1982) med kunstneren i hovedrollen, akkompagnert av monoton, messende lydmiks, kan både oppfattes som Slettemarks ironiske kommentarer til massemedienes rituelle ord- og billedflom og tolkes som utradisjonelle bilder på sansene syn og hørsel.

1982, da Slettemark fylte 50 år og viste en retrospektiv utstilling i Trondheim og Oslo, oppnådde han å bli offisielt godtatt som kunstner også i Norge ved at Nasjonalgalleriet gjorde innkjøp og dessuten aksepterte som gave det omstridte Vietnambildet, nå betraktet som et hovedverk i norsk samtidskunst.

Kjartan Slettemark mottok Stockholm stads hederspris 1988, Norsk kulturråds ærespris 2001 og Höckers pris fra Kungl. Akademien för de fria Konsterna 2003.

  • Nr. 1, blandet teknikk, 1965, TKM
  • Av rapport fra Vietnam, maleri, PVA, polyester, papir, tekstil på plate, 1965, MfS
  • Osloborgere, assemblage, blandet teknikk, 1966, MfS
  • 4:an, materialbilde, blandet teknikk, 1966, MfS
  • Trappan, blandet teknikk, 1967, Moderna Museet, Stockholm
  • Nixon visions 1–11, collage, 1971, BKM
  • Puddeldrakt, utstillingsdukke, syntetisk fiber, 1975, Moderna Museet, Stockholm
  • Performance maske, plast, 1982, TKM
  • Voodoo-dukke, blandet teknikk, 1982, TKM
  • Tekstvideotavla, collage, 1982, Amos Andersson Museum, Helsingfors
  • Selvportrett som vakum-ikon, maleri, plast på metall, 1992, BKM
  • N. Werenskiold: “Sjokket fra Sunnfjord”, i Aktuell 7.8.1965
  • P. Anker: “Slettemark og 'kunstens evige lover'”, i Arb.bl. 27.9.1965
  • J. E. Vold: “Slettemark/Nixon – og friheten”, i Vinduet nr. 2/1973
  • J. Å. Pettersson: Kjartan Slettemark, utstillingskatalog TKM og Kunstnernes Hus, 1982
  • d.s.: Tillintetgörelsen av det rationalistiska universet. Kjartan Slettemarks konst 1964–1967, mag.avh. UiO, 1984
  • d.s.: biografi i NKL, bd. 3, 1986
  • G. Hennum: “Billedkunst og ytringsfrihet”, i G. Hjeltnes m.fl. (red.): Ordet er fritt! En bok til Preben Munthe, 2000, s. 120–140
  • J. Å. Pettersson: Kjartan Slettemark, utstillingskatalog Vestfold Kunstmuseum, Tønsberg 2003
  • Tegning av Lena Swedberg, 1972
  • Maleri (halvfigur) av Morten Juvet, 1980; Drammens Museum
  • Maleri av Leif Tjerned, 1982
  • Skulptur (akt, helfigur, gips) av Tore Bjørn Skjølsvik, 1982, p.e