Politiker, fredsforkjemper og tidsskriftredaktør. Foreldre: Distriktslege Ole Christian Strøm Moe (1866–1907) og Gerda Sophie Landmark (1871–1934). Gift 1) 7.3.1928 med cand.philol., senere professor, dr.philos. Johan Christian Schreiner (1903–67), ekteskapet oppløst; 2) 3.7.1930 med cand.jur., senere høyesterettsadvokat Viggo Hansteen (1900–41). Svigerinne av Karl Evang (1902–81).

Kirsten Hansteen var Norges første kvinnelige statsråd og kom også på andre måter til å gjøre en betydelig praktisk innsats for kvinners likestilling i samfunnet. Hun var i tillegg brennende opptatt av fredssaken i en atomopprustningstid.

Kirsten Moe tilbrakte sine første barneår i Lyngen i Troms. Faren døde da hun var bare fire år gammel, og moren flyttet med de fem barna til Kristiania. Kirsten tok examen artium 1921, begynte å studere filologi og tok bifagseksamen i tysk og norsk. 1927 kom hun med i den radikale organisasjonen Mot Dag, hvor hun ble leder av dens nyopprettede kvinnegruppe og første kvinnelige medlem av administrasjonsutvalget i organisasjonen, som ellers er blitt kalt “et mannsforbund”. Hun satt også i ledelsen i underorganisasjonen Clarté.

Etter et kortvarig ekteskap med ungdomsvennen, den senere historieprofessor Johan Schreiner, giftet hun seg 1930 med advokat Viggo Hansteen. Kirsten Hansteen valgte deretter å melde seg ut av Mot Dag og inn i Norges Kommunistiske Parti (NKP), slik mannen alt hadde gjort. Fra starten i desember 1931 var hun sekretær i Norsk-Russisk Kultursamband og ledet flere delegasjonsreiser til Sovjetunionen. 1932–34 fikk hun tre barn, men fortsatte sine studier og var bl.a. også medarbeider i 1. utgave av Norsk biografisk leksikon.

Da Viggo Hansteen ble skutt av den tyske okkupasjonsmakten 10. september 1941, ble Kirsten Hansteen sittende igjen med eneansvaret for barna. Fra 1943 deltok hun likevel i organisert motstandsarbeid. Hun var et av bindeleddene mellom NKPs illegale organisasjon og en gruppe motstandsinnstilte kvinner utenfor partiet. Hun ble i den sammenheng en av redaktørene for bladet Kvinnefronten, som utkom illegalt i april 1945 og deretter legalt sommeren 1945.

Sommeren 1945 skrev Kirsten Hansteen sitt navn inn i norsk historie da hun ble Norges første kvinnelige statsråd. Det var som en av NKPs to representanter i Einar Gerhardsens samlingsregjering, som satt fra 25. juni til 5. november 1945. Kirsten Hansteen var konsultativ statsråd i Sosialdepartementet, med hjelp til krigens ofre som spesialoppgave.

1945–49 var Kirsten Hansteen stortingsrepresentant for NKP fra Akershus. Hun var varasekretær i Odelstinget og medlem av valgkomiteen og sosialkomiteen, der hun også var sekretær. Hun engasjerte seg blant annet sterkt for støtte til mødrehygienekontorene, men også i utenrikspolitikk, bl.a. med et markant innlegg mot norsk NATO-medlemskap i debatten om dette våren 1949. Hun hadde en rekke andre offentlige verv, bl.a. som medlem av fondsstyret for Nasjonalhjelpen 1945–49 og Rikstrygdeverkets ankenemnd for krigspensjoneringen 1947–49. Hun var varamedlem av Stortingets Nobelkomité 1948–58, til tross for sitt politiske ståsted.

Kirsten Hansteen ble varaformann i Norske Kvinneorganisasjoners Samarbeidsnemnd 1945. For øvrig var det særlig fredsarbeidet som kom til å oppta henne. Hun var med i Verdensfredsrådet og var en frontfigur i rådets avdeling i Norge og i en rekke underskriftsaksjoner for fred og mot atomvåpen i 1950-årene. Resultatene var begrenset i et fredsarbeid som av opinionen ble stemplet som NKP-initiert og prosovjetisk.

Et annet viktig arbeidsfelt var tidsskriftet Kvinnen og Tiden, som utkom fra slutten av 1945. Her var Kirsten Hansteen redaktør sammen med Henriette Bie Lorentzen, og det deltok en bred gruppe av kulturpersoner, i første rekke kvinner. Det ble også arrangert studiesirkler og sommerkurs for kvinner. Men med den kalde krigen og kommuniststempelet sank oppslutningen om tidsskriftet, som gikk inn 1955.

Fra 1959 arbeidet Kirsten Hansteen ved Universitetsbiblioteket i Oslo, fra 1963 som bibliotekar, senere førstebibliotekar, ved Katalogavdelingen til hun gikk av med pensjon 1970.

Kirsten Hansteen var på flere områder banebrytende i en tid da kvinners politiske virke hadde dårlige vilkår. Hennes engasjement for kvinnesak og for fred var sterkt, men tilknytningen til en isolert og stigmatisert politisk bevegelse gjorde at resultatene ikke alltid samsvarte med innsatsen.

  • Stud. 1921, 1971
  • HEH 1973
  • H. Bie Lorentzen: “Kvinnen og Tiden 1945–1955”, i K. Skjønsberg (red.): Hvor var kvinnene? 1945–1960, 1979, s. 107–135
  • biografi i Nordby, bd. 1, 1985
  • H. Berntsen: To liv – én skjebne. Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm, 1995