Karen-Christine Friele, organisasjonskvinne og aktivist i homobevegelsen. Foreldre: Skipsreder Rasmus Johan Wilhelmsen (1903–84) og Ruth Adelheid (“Ada”) Johannesen (1904–90). Gift 8.8.1959 med advokat Ole Friele jr. (24.6.1934–), sønn av høyesterettsadvokat Ole Friele (1897–1991) og Ellinor Stabell Grieg (1904–77), ekteskapet oppløst 1960; registrert partner 6.8.1993 med tidl. rektor og stortingsrepresentant Wenche Bryn Lowzow (27.5.1926–), datter av direktør, major Trygve Lowzow (1892–1977) og Gunvor Bryn (1899–1971).

Som flere andre bergensere gir Kim Friele høylytt beskjed om hva hun mener på en klar og fryktløs måte. Dette har også vært vesentlige kvaliteter i hennes barrierebrytende pionerinnsats i den norske homobevegelsen fra tidlig i 1960-årene.

Friele vokste opp i Fana ved Bergen. Etter examen artium 1954 og språkstudier ved bl.a. Cambridge University flyttet hun til Oslo 1958 og arbeidet som sekretær ved Opplysningskontoret for forsikring frem til 1971. 1959–60 var hun gift med barndomsvennen Ole Friele jr.

I Oslo kom Friele i kontakt med den den gang svært lukkede homoorganisasjonen Det Norske Forbundet av 1948 (DNF-48), der hun snart kom til til å spille en viktig rolle. Kim Friele var den første i Norge som stod åpent frem som homofil under sitt eget navn, og hun ble “Norges homofjes nr. 1” lenge før hun fikk hedersbetegnelsen “seksualpolitikkens gneldrebikkje”. Hun var organisasjonens valgte leder 1966–71 og deretter dens første (og siste) ansatte generalsekretær frem til 1989. Da trakk hun seg tilbake og flyttet til hytta på Haugastøl på Hardangervidda. Samme år ble hun statsstipendiat. Med base i fjellheimen har hun fortsatt sine aktiviteter som skribent og foredragsholder om homofiles liv og historie.

Frieles uvurderlige og uopphørlige arbeid i homobevegelsen bidrog sterkt til at straffelovens § 213, en halvt sovende paragraf som kriminaliserte homoseksuelle handlinger mellom menn (ett års fengsel “når allmenne hensyn tilsier det”), ble opphevet 1972. På samme måte arbeidet hun for at sykdomsdiagnosen “homofili” skulle strykes som “mental forstyrrelse”, og det skjedde 1978. Da Norge i 1981, som første land i verden, utvidet straffebestemmelsene mot rasisme i straffeloven til også å gjelde homofile (§§ 135a og 349a), var dette i stor grad takket være Kim Friele og andre aktivisters utrettelige lobbyarbeid.

1993 vedtok Norge (som det andre landet i verden, etter Danmark) loven som regulerer samliv mellom personer av samme kjønn – partnerskapsloven. Da var det helt naturlig at Kim Friele og hennes kjæreste gjennom mange år, Wenche Lowzow – Norges første åpent homofile stortingsrepresentant – ble valgt til å være et av de første parene som inngikk registrert partnerskap. Seremonien fant sted i Oslo Rådhus 6. august 1993.

Kim Friele er en svært kunnskapsrik og engasjerende foreleser og forfatter. Hennes produksjon omfatter fire fagbøker, en lang rekke avis- og tidsskriftartikler og pamfletter og hundrevis av foredrag og taler. Hennes første bok, Fra undertrykkelse til opprør (1975), er en brannfakkel av en bok om å være homofil og glad for det – og et kampskrift som la grunnlaget for videre innsats. De forsvant bare … gir fragmenter av homofiles skjebne i verdenshistorien, fra Det gamle testamente til Hitlers Tyskland. Erindringsboken Troll skal temmes er et selvbiografisk festfyrverkeri.

Frieles foreløpig siste bok er Fangene med rosa trekant – aldri mer? (1995). Her bryter hun, som en av de første, tausheten omkring grusomhetene som ble begått mot homofile i Det tredje rike, forklarer bakgrunnen for de tragiske hendelsene og trekker forbindelseslinjer til sexismen, rasismen og homofobien i dagens samfunn. Samme år som boken utkom, feiret hele Norge 50-årsdagen for krigens slutt, flere steder med en såkalt “fredsmarsj”, som bl.a. skulle minne om krigens ofre. I Oslo ble homofile som ville være med og markere dagen, kastet ut av prosesjonen.

Karen-Christine Friele har deltatt i utallige radio- og fjernsynsprogrammer og gjort en banebrytende innsats i rådgivnings- og informasjonsarbeid, særlig rettet mot skoler, helsepersonell og offentlige myndigheter. Siden 1993 har hun vært styremedlem i Forum for homofile og lesbiske i Arbeiderpartiet. Hun fikk Fritt Ords pris 1978 for sitt særlige bidrag til fremme av ytrings- og informasjonsfriheten, 1994 mottok hun homobevegelsens ærespris og 1999 Humanistprisen fra Human-Etisk Forbund. Hun ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 2000. I forbindelse med Europride-festivalen i Oslo sommeren 2005 ble en byste av Friele, modellert av Nina Sundbye, avduket på Rådhusplassen; bysten har snere fått permanent plass i Deichmanske bibliotek. Med fjerdeplassen i NRKs publikumsavstemning om “Århundrets nordmann” samme år – etter kong Olav, Einar Gerhardsen og Erik Bye – er hun i realiteten å betrakte som “Århundrets norske kvinne”.

Kim Frieles livsmotto er: “Hvis en kvinne har vært elsket, hatet og misunt, har hennes liv vært verdt å leve.”

  • Bibliografi i Med regnbuen som våpen (se nedenfor, avsnittet Kilder og litteratur), s. 253–255
  • Kyrkja og dei homofile, i SogS 1970, s. 142–154
  • Homofili, 1972
  • Fra undertrykkelse til opprør. Om å være homofil – og være glad for det, 1975
  • Homofil frigjøring – ditt ansvar, 1980
  • De forsvant bare … Fragmenter av homofiles historie, 1985
  • Troll skal temmes, 1990
  • Fangene med rosa trekant – aldri mer? Et femtiårsminne, 1995
  • Frieles egne bøker (se ovenfor)
  • To kvinner. Karen-Christine Friele og Wenche Lowzow forteller til Bjørn Gunnar Olsen, 1983
  • J. G. Arntzen (red.): Med regnbuen som våpen. Festskrift til Karen-Christine Friele, 1995
  • L. Nilsen: biografi i R. Aldrich og G. Wotherspoon (red.): Who's Who in Contemporary Gay and Lesbian History, New York 2001