Sjøoffiser og politiker. Foreldre: Statsråd Peter Motzfeldt(1777–1854) og Ernesta Birgitte Margrethe Stenersen (1789–1848). Gift 14.8.1860 med sin kusines datter Hedvig Susanne Amalie Rosenvinge (24.6.1840–21.3.1903), datter av proprietær Eiler Schøller Rosenvinge (1813–49) og Thale Abel Kjerstine Motzfeldt (1814–47). Bror av Ulrik Anton Motzfeldt(1807–65), fetter av og svoger til Christian Birch-Reichenwald (1814–91); brorsønn av Frederik Motzfeldt (1779–1848, se NBL1, bd. 9) og Carl Frederik Motzfeldt (1808–1902).

Ketil Motzfeldt var en sentral og omstridt politiker i siste halvdel av 1800-tallet. I 1850-årene fikk han gjennomført Lofotloven. I 1870-årene bidrog han til flere splittelser blant de konservative på Stortinget.

Motzfeldt ble kadett i Fredriksvern 1826 og sjøoffiser 1832. Han var sekondløytnant i Marinen til 1841, deretter premierløytnant til han 1852 gikk over i sivil tjeneste. Som offiser var han ekvipasjemester ved Marinens hovedverft og sjef for de første dyploddinger utenfor finnmarks- og mørekysten. Han var også oppsynssjef ved vårsildfiskeriene.

1852 ble Motzfeldt ekspedisjonssekretær i Indredepartementet, men tok avskjed året etter for å bli valgbar som stortingsmann. 1854 foreslo Anton Martin Schweigaard å velge Motzfeldt til stortingsmann fra Christiania, og med en slik støtte var valget i realiteten sikret. Motzfeldt representerte Christiania på Stortingene 1854, 1857, det overordentlige Storting 1858 og 1859–60. 1857–60 var han generalpostdirektør – den eneste som har innehatt dette embetet. Johan Sverdrup prøvde uten hell å få hans valg til Stortinget underkjent, fordi generaldirektørstillingen ikke skulle være selvstendig, men departemental (embetsmenn var normalt ikke valgbare, men det kunne gjøres unntak dersom de stod utenfor departementsstrukturen).

Motzfeldts betydeligste innsats i 1850-årene er knyttet til hans arbeid for å ordne fiskeriinteressene i Nord-Norge. Her hadde fiskerne i generasjoner stått i et slikt avhengighetsforhold til væreierne at de nesten var å regne som en slags livegne; de enkelte væreiere hadde herredømme over hver sin havstrekning og utstedte tillatelse til de fiskere som sognet til dem. Avhengigheten kunne vare i generasjoner. Som formann i en nedsatt kommisjon ønsket Motzfeldt å få drevet igjennom en reform: fritt hav – fritt fiske. Som stortingsmann drev han igjennom den proposisjon han selv hadde forfattet, og han lot seg som nyutnevnt generalpostdirektør oppnevne som oppsynssjef ved fisket 1858 og 1859, der lovens bestemmelser ble satt ut i livet. Det var stor motstand til å begynne med, men stemningen vendte seg relativt hurtig. Ingen ønsket seg tilbake til de gamle tilstander.

46 år gammel drog Motzfeldt til Rødøy og giftet seg med en 26 år yngre slektning. Etter bryllupet 1860 gikk ferden til Stockholm, der Motzfeldt var blitt utnevnt til norsk statsråd – ingen liten overgang for en 20 år gammel jente fra en øy i Nordland til Karl 4s nære miljø.

Motzfeldt kom inn i regjeringen sammen med sin fetter og svoger Christian Birch-Reichenwald. Disse to spilte en ledende rolle i den såkalte “stattholderstriden”, som endte med at kong Karl 4 året etter avskjediget dem begge sammen med førstestatsråden, Hans Christian Petersen. Den tidligere statsminister i Stockholm, Georg Sibbern, kom på ny inn i sitt embete der, og det samme gjaldt førstestatsråden i Christiania, Frederik Stang. En rykteflom om brutte svenske løfter om å oppheve stattholderembetet, kombinert med bitre personlige motsetninger, førte til interne, høyrebetonte fraksjonsdannelser som pågikk en generasjon fremover. Episoden førte også til et uforsonlig motsetningsforhold mellom Birch-Reichenwald/Motzfeldt og Stang/Sibbern. Den alminnelige oppfatning var at hoffintriger, kongens vankelmodighet og svenskenes overmodige oppførsel hadde gjort det umulig for Ketil Motzfeldt med hans sterke nasjonalfølelse å bli sittende ved kongens rådsbord.

Motzfeldts utdannelse i Marinen var med på å forme hans personlighet ved en blanding av høflig opptreden og tøff behandling. Han var modig, skvær, handlekraftig og med solid vurderingsevne. Samtidig skildres han som kort for hodet og med en måte å uttrykke seg på som karakteriserer en erfaren sjøulk. Dette kan bidra til å forklare suksessen i den praktiske karriere, men også motgangen i et akademisk miljø med andre normer.

Motzfeldt tok nå en pause fra politikken, og han slo seg ned på gården Vestmanrød i Borre. Derfra ble han valgt som stortingsmann for Jarlsberg og Laurvigs amt (1870–85). Han hørte til de grupper som senere dannet høyrepartiet, men var selv motstander av så vel partivesen som parlamentarisme. Den røffe sjøoffiser og steile individualist gjorde seg likevel godt på de folke- eller diskusjonsmøter som ble avholdt mellom høyre- og venstregruppene rundt om i amtet. Motzfeldt tok nok flere poeng under disse diskusjonsmøtene enn de mer urbane høyremenn, og han ble ikke særlig populær innen den konservative leir. Stueren høyremann ble han aldri. Egentlig klarte han seg langt bedre i Borre, et miljø som passet ham, selv om han var utsatt for intriger der også. Når Ketil Motzfeldt igjen ble valgt til Stortinget, skyldtes dette også støtte utenfra av bl.a. Bjørnstjerne Bjørnson.

Motzfeldts gjeninntreden på Stortinget ble imøtesett med spenning. De kretser som sluttet opp om Morgenbladet, betraktet ham som arvefienden og var forvisset om at han ville slutte seg til Johan Sverdrup. Opposisjonen innen den konservative leir så ham som en støtte i kampen mot Frederik Stang og hva enkelte oppfattet som “byråkratiet”. På disse premisser ble da også Motzfeldt valgt. Sammen med redaktøren Frederik Bætzmann tok Motzfeldt del i bestrebelsene på å få så vel Oscar 2 som partilederne til å unngå riksretten mot ministeriet Selmer. Begge befant seg i gråsonen mellom partiene. Motzfeldt var tilhenger av at statsrådene skulle møte i Stortinget og hadde her lenge bred støtte.

I sitt avsluttende stortingsår, 1885, holdt Ketil Motzfeldt seg stillfarende og stort sett lojal på de konservatives side. I sine siste leveår var han opptatt med utgivelsen av sin fars erindringer.

Motzfeldt ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1857 og fikk kommandørkorset 1860. Han var også kommandør av den svenske Nordstjärneorden og ridder av Dannebrogordenen.

På flere vis er Ketil Motzfeldt et gåtefullt navn i vår historie. I en lang periode var han med å splitte norsk konservatisme, og han ble aldri noen samlende skikkelse. Men han lyktes i sine bestrebelser for fiskerne og ble en kunnskapsrik og intelligent stortingsmann for Jarlsberg og Laurvig Amt. I Christiania var han mer utenfor, i et miljø sterkt dominert av juridisk tenkemåte. Sjøoffiseren tilhørte nok det samme sosiale sjikt, men stortingsmannen, hybelboeren i hovedstaden som så lenge forble ugift, var en ensom skikkelse politisk sett. Ketil Motzfeldt slo aldri igjennom i partidannelser som han mislikte og den parlamentarisme han foraktet. I sin unionelle holdning – som langt fra var svenskfiendtlig – fryktet han at Norge skulle bli oppslukt av den langt sterkere nabo. Her kan vi spore impulsene fra faren, den frisinnede eidsvollsmannen med bakgrunn i den dansk-norske marine. Fremfor alt var han preget av en nyansert dansk-norsk slektsbakgrunn som gjennom fetteren, Christian Birch-Reichenwald, også strakte seg til Sverige.

  • Utg. Breve og Optegnelser af Peter Motzfeldt, København 1888
  • (E. Motzfeldt:) Stamtavle over familien Motzfeldt, 1883
  • E. Motzfeldt (utg.): Ketil Motzfeldts Dagbøger 1859–1880, 1908
  • Lindstøl, bd. 1, 1914
  • A. Hjelm: Christian Birch-Reichenwald og ministerkrisen i 1861, 1927
  • O. Gjerløw: Norges politiske historie, bd. 1–3, 1934–36
  • O. Gjerløw: biografi i NBL1, bd. 9, 1940
  • G. C. Wasberg: “Det begynte en nordlandssommer. Slektstradisjon med politikerstrid”, i NST, bd. 33, 1992, s. 387–401
  • Motzfeldske familiearkiv, i RA, Oslo (Privatarkiv nr. 234)
  • Maleri (brystbilde) av Bengt Nordenberg, 1883; Sjømilitære Samfunn, Horten