Danser. Foreldre: Tor Eyvind Gudim og hustru Hilda. Samboer med 1) danser Nuri Ribera; 2) sykepleier Cecilie Norum (15.11.1966–).

Få norske mannlige dansere har oppnådd en slik stjernestatus som Ketil Gudim. Med sin faglige dyktighet, sceniske utstråling og entusiastiske deltakelse i mange prosjekter med bred appell, har han bidratt til å løfte scenedansen i den allmenne bevissthet.

Ketil Gudim kom fra et hjem hvor musikk var en del av hverdagen, og han begynte å danse i hjembyen Sarpsborg som 14-åring. Også hans yngre søster, Gro Gudim, valgte dansen som yrke, og ble en dyktig solist i Operaballetten. Etter to år på gymnaset brøt han av og satset for fullt på dansen. Han fikk sin utdannelse ved Den Norske Operas Ballettskole 1973–76, fikk ansettelse 1977, og ble raskt en av Den Norske Nasjonalballetts mest profilerte solodansere, en posisjon han beholdt helt til oppnådd pensjonsalder 1998.

Sitt kunstneriske gjennombrudd fikk Ketil Gudim som Ariel i Glen Tetleys Stormen 1980. Forestillingen ble rost av kritikerne og elsket av publikum. Den moderne koreografien har utpregede atletiske og akrobatiske drag, især for de mannlige danserne. Det var ikke minst denne maskuline energiutfoldelsen, med Gudim i spissen, som gjorde at forestillingen slo så godt an, også ved gjestespill utenlands.

Gudim har danset en lang rekke hovedroller i det klassiske repertoar, så som Franz i Coppelia, Prinsen i Nøtteknekkeren, Basilio i Don Quixote og Gennaro i Napoli. Han utførte slike partier med uanstrengt teknikk, og med en scenisk tilstedeværelse som gjorde dem til medrivende teater. Hans musikalitet og timing kom særlig godt til syne når det var mulig å spille på humor. Dette er nok en av grunnene til at han fikk Kritikerprisen for sin rolle som Amor i ballettparodien Sylvia 1982. Han er også hedret med en byste i Den Norske Operas foajé.

Underveis i sin blomstrende karriere i Operaballetten tok Gudim permisjon for å delta i to store musikaler utenfor huset: A Chorus Line på Chateau Neuf 1983–84 og Cats på Det Norske Teatret 1985–86. I begge disse forestillingene er dans det bærende element, og deres langvarige suksess var høydepunkter for bølgen av danseinteresse i 1980-årene. Det var forestillinger som manifesterte at det norske profesjonelle dansemiljøet var i stand til å skape forestillinger som man tidligere hadde måttet reise utenlands for å oppleve. Gudim var her en prestisjetung frontfigur som bidrog til å fjerne skillelinjer mellom ulike former for dans. Han viste dertil i sine roller som henholdvis Mike (i A Chorus Line) og Metrøffelis (i Cats) at han også behersker skuespill og sang.

Gudims ønske om at dansekunsten skal nå og angå flest mulig, lå også bak hans engasjement i Carte Blanche 1986–90. Her var han selv danser – og styreformann. Gruppen tok jazz- og showdans på alvor, samtidig som den satte opp balletter av de fremste norske samtidskoreografene. Carte Blanche skapte en rekke forestillinger med stor popularitet både i Oslo og på turneer for Riksteatret. Dermed ble det 1989 politisk mulig å starte landets andre, faste, offentlige kompani i Bergen, med Carte Blanche som basis. Gudim hadde nok ikke de beste forutsetninger som styreformann i et aksjeselskap, men som frontfigur og pådriver må han tilskrives mye av æren for at dette løftet ble virkelighet.

Etter at Gudim sluttet som aktiv danser, har han hatt en rekke oppgaver som skuespiller, ofte i fysisk krevende roller, bl.a. ved Riksteatret. Herfra kan nevnes bl.a. tittelrollen i Birdy og Puck i En midtsommernatts drøm. Videre har han virket som pedagog ved ballettskoler over hele landet, så vel som ved Statens Balletthøgskole og Den Norske Opera. Hyppig deltakelse i prosjekter der amatører og profesjonelle drar lasset sammen, er også et uttrykk for Gudims ujålete og brede engasjement.

Da Ketil Gudim tok avskjed med Nasjonalballetten, ble han omtalt som tidenes største mannlige danser her til lands.

  • Den Norske Operas sesongprogram 1986–87
  • M. Sjögren: Skandinavisk balett,Stockholm 1988
  • V. Hansteen: Historien om norsk ballett,1989
  • dagspressen
  • samtaler med Ketil Gudim (2000)

    Kunstneriske portretter

  • Byste av Nina Sundbye; Den Norske Operas foajé, Oslo

    Fotografiske portretter

  • Rolleportrett som Ariel i Stormen, fotograf Erik Berg; Den Norske Opera