Forfatter. Foreldre: Kontorsjef Ragnar Wangel Næss (1906–78) og sekretær Elisabet Welle (1911–86). Gift 1966 med sceneinstruktør Janken Varden (1938–).

Kate Næss' tre diktsamlinger fra 1960-årene utgjør et tett lyrisk forfatterskap, som vil bli stående i kraft av det språklige særpreg og diktenes egensindige søken etter sannhet, med gåtefulle sammenstillinger, vrange bilder, i en hverdag som heter Ikke: “Finn et hus som ikke har et nummer / i en gate ikke tegnet inn på kartet / Gå en trapp som ikke eier trinn.”

Etter examen artium 1956 og noen års filologistudier utdannet Kate Næss seg til stofftrykker ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo. Hun deltok i Studentteatret og var med på å starte ungdomsklubben Club 7 (hvis navn hun fant på). Som poet gjorde hun seg først bemerket i studentantologien Ti unge (1958). Sammen med Georg Johannesen og Stein Mehren kom Kate Næss til å utgjøre den suverene trio innen ung norsk lyrikk tidlig i 1960-årene. For sin debutsamling fikk hun Dagbladets lyrikkpris. Hun var med på diktaftener, jazz&poesi-arrangementer og tekstkabareter. En del av diktene ble oversatt i utenlandske tidsskrifter og antologier.

Bevegelsen i forfatterskapet går innover, nedover. Fra Billedskrift (1962): “Jeg graver i søvne/Men her er ingen drømmer/som kan lede”; via Mørkerommet (1964), med dets ueksponerte fotos: “Hjertets ubåt følger / som en fiende”; frem til Blindgjengere (1969), der det eksplosive ligger i det likefremme, billedløse utsagn: “Det onde er fremkalt og brenner.”

Det maritime og det vegetative, det blå og det grønne er de to store “lokaliteter” i Kate Næss' diktning: havet med sin dragning, båtene med sin utferdslengsel, skodde betyr glemsel og nedsynkning, den evige ro – mot dette står haven for grønt flor, liv, skjønnhet, trygghet, den glade latter. Utfoldelsen i det grønne er barnets tilstand, før ordet “ensomhet” dukket opp. Havet, den veldige kropp, er livets store lov, for den paradisfordrevne voksne. Og byen er arenaen der menneskene møtes og kjærligheten utkjempes.

1970-årenes mange “politiske” krav til diktningen ble lammende for Kate Næss' poesi, som søkte et språk basert på egne livserfaringer. Den rådende kritikk klarte ikke å fange opp utviklingen i forfatterskapet, som nådde høyest i den tredje samlingen, med sin skjulte stolthet:

Hvordan kan hun sitte rolig og vite

Et sted i disse linjer

Fikk hun en kam av gull.

Kate Næss var tidlig i 1960-årene aktiv som gjendikter, særlig av amerikansk beat-poesi og tysk etterkrigslyrikk. Først i en posthum utgivelse ble disse tekstene samlet: Gjendiktninger (1989), som også rommer (senere) nobelprisvinnere som Pablo Neruda og Nelly Sachs, samt César Vallejo, Paul Celan, Allen Ginsberg m.fl. I samleutgaven av hennes egne Dikt blir de tre diktbøkene omkranset av en avdeling Tidlige dikt og en avdeling Sene dikt.

Kate Næss var med på å bringe en vestlig samtidsfølelse inn i vår diktning, samtidig som hun gjennomførte en personlig vinklet eksistensiell tematikk. Hennes vei gikk fra sensymbolisme til hverdagsmagi. I norsk etterkrigsmodernisme – og i vår kvinnelyrikk, i aksen mellom Gunvor Hofmo og Cecilie Løveid – er Kate Næss et umistelig navn: “seksitallets hemmelige dronning”, som hun iblant er blitt kalt.

    Diktsamlinger

  • Billedskrift, 1962
  • Mørkerommet, 1964
  • Blindgjengere, 1969
  • Dikt (samlede dikt, red. av J. E.Vold), 1989
  • Gjendiktninger (red. av J. E. Vold), 1989
  • P. Brekke: Kate Næss: Mørkerommet, i P. Brekke: Til sin tid. Journalistikk 1945–70, 1970
  • V. Flottorp: Damen i gruppebildet. Kate Næss i norsk lyrikk, i Café Existens nr. 31–32 (3–4), 1986
  • J. E. Vold: Sekstitallets hemmelige dronning, i d.s.: Poetisk praksis, 1990
  • U. Langås: Kate Næss – sprogets kritiske potensiale, i Nordisk kvindelitteraturhistorie, bd. 4, København 1997