Matematiker. Foreldre: Rektor Karl Fearnley Aubert (1879–1945) og Solveig Laake (1895–1970). Ugift. Sønnesønns sønnesønn av Benoni Aubert (1768–1832); bror av Vilhelm Aubert (1922–88).

Karl Egil Aubert var professor i matematikk ved Universitetet i Oslo i nesten 30 år og spilte en avgjørende rolle for det faglige miljø.

Han ble cand.real. ved Universitetet i Oslo 1951. Han hadde flere langvarige studieopphold i Paris, og 1957 ble han dr. ès sciences ved universitetet i Paris med avhandlingen Contributions à la théorie des idéaux et à la théorie des valuations. 1960 ble han dosent og 1962 professor i matematikk ved Universitetet i Oslo, en stilling han hadde til han ble seniorstipendiat NAVF 1990. Han var imidlertid også tilknyttet andre universiteter både før ansettelsen i Oslo og senere, bl.a. var han med og bygde opp det matematiske fagmiljøet i Tromsø. I årene 1958–60 var han stipendiat ved Institute for Advanced Study i Princeton, USA, og han var senere gjesteprofessor ved University of Washington i Seattle og ved Tufts University i Boston. Ved Universitetet i Oslo hadde han en rekke tunge tillitsverv, og han var mye brukt som sakkyndig i inn- og utland. Han var norsk redaktør i det anerkjente tidsskriftet Acta Mathematica, som utgis i Stockholm, og han var i mange år styremedlem ved Mittag-Leffler Instituttet der. Han var medlem av Det norske Videnskaps-Akademi, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim og Det finske videnskapsakademi.

Karl Egil Auberts fagområde var algebra. Han interesserte seg spesielt for det generelle idealbegrep, som kan føres tilbake til den tyske matematiker E. E. Kummers “ideale Zahlen” fra 1800-tallet, men som spiller en helt sentral rolle i den moderne algebra. Allerede i sitt doktorarbeid innførte Aubert begrepet “x-ideal”, som gjør det mulig å sammenfatte en rekke tidligere resultater i en felles teori. Han utviklet teorien videre, og gav en omfattende og fullstendig fremstilling i artikkelen Theory of x-ideals (1962), som senere har vært en standardreferanse for alle interesserte. Idealteori fortsatte å være hans hovedinteresse, og han bidrog med flere viktige arbeider. Spesielt kan nevnes Additive ideal systems, Localisation dans les systèmes d'ideaux og Divisors of finite character.

Selv om Auberts egen forskning i det vesentlige var konsentrert om ren algebra, var han også opptatt av samspillet mellom algebra og andre felter av matematikken, og dette skulle bli emnet for det nye seminaret i moderne analyse som han satte i gang da han ble universitetsstipendiat i Oslo. Seminaret var en uformell arbeidsgruppe for studenter og universitetslærere som gikk sammen om å orientere seg i alt det nye innen matematikken som etter årene med krig og isolasjon ikke hadde nådd frem til vårt lille miljø. Her var intet faglig klasseskille, alle arbeidet sammen med den glød og entusiasme som følger med følelsen av å bryte nytt land. Om det ikke var noen formell leder, stod likevel Karl Egil Aubert sentralt. Med sitt vide overblikk og sin kontakt med internasjonal forskningsfront la han opp kursen, og med sitt engasjement og sin entusiasme hjalp han alle fremover.

Opp gjennom årene var Aubert veileder for en rekke studenter. Han var også ivrig opptatt med å hjelpe yngre matematikere med å komme ut. Med sine gode kontakter ved franske og amerikanske universiteter kunne han bidra til at en hel generasjon norske matematikere fikk store deler av sin utdannelse ved noen av verdens beste læresteder.

I Auberts egen forskning var det grunnideene, de enkle og generelle begrepsdannelsene, som var det viktigste. Men han kunne også holde avanserte forelesninger og delta i seminarer om aktuelle emner langt utenfor sitt eget spesialfelt, som f.eks. hans innsats for å få arrangert det store internasjonale seminaret om tallteori, som ble holdt i Oslo 1987 i anledning Atle Selbergs 70-årsdag. Aubert var også en drivende kraft bak møtene i serien “Ski og matematikk” på Gausdal Høyfjellshotell, som i uken etter nyttår årvisst samlet lærere og studenter fra alle landets universiteter og høyskoler til en kombinasjon av friluftsliv og inspirerende foredrag.

Aubert kunne også ta initiativ utenfor det rent faglige området når han mente det var nødvendig. Særlig gjelder dette hans innsats for å styrke kvinnenes representasjon ved universitetet. I midten av 1980-årene førte hans initiativ til utnevnelsen av fire nye kvinnelige professorer ved Universitetet i Oslo. Men det skjedde på et strengt faglig grunnlag. Når det var tale om å øke kvinneandelen ved å senke kvalitetskravene, avviste han det med indignasjon: “Ja, men de er jo like gode,” pleide han å si, “og da ville vi gjøre dem en dårlig tjeneste ved å utnevne dem til annenklasses professorer på annenklasses kriterier.”

Karl Egil Aubert tok også opp andre viktige universitetsspørsmål. Han startet og deltok i det arbeidet som førte til en ny og bedre examen philosophicum, med det mål “å skape et felles grunnlag for akademisk virksomhet basert på rasjonalitet og resonnement”.

For Aubert var kravet om intellektuell redelighet et moralsk anliggende. Han kunne aldri godta lettvint og overflatisk argumentasjon, selv om den kunne tjene en god sak og underbygge hans egne synspunkter. Denne moralske indignasjon over en argumentasjon som han mente ikke holdt mål, kom f.eks. til uttrykk i hans sterke og vedvarende engasjement i spionsaken mot Arne Treholt. Han godtok ikke at man kunne unnlate å føre sannhetsbevis for at det forelå konkrete brudd på spesifiserte lovbestemmelser i hvert enkelt tilfelle, og i stedet nøye seg med “en samlet vurdering”.

Karl Egil Aubert oppfattet den matematiske vitenskap som en del av det generelle kulturliv. Han var allsidig interessert og deltok ivrig i debatter om filosofi og samfunnsspørsmål. Selv om han kunne være skarp mot dem som ikke fulgte hans krav til stringent og redelig argumentasjon, hadde han dyp respekt for det ekte talent og for mestrene som reiste byggverket. Det var derfor ingen tilfeldighet at Aubert skulle spille en avgjørende rolle ved utformingen av kurset “Matematikkens utvikling og egenart”, spesielt beregnet på vordende lærere i faget. Her ville han gi dem den nødvendige ballast, ikke først og fremst ny kunnskap og tekniske ferdigheter, men innsikt og forståelse slik at de kunne formidle videre noe av den entusiasme og glede ved faget som han selv følte.

I de siste 10 år av sitt liv var Aubert sterkt opptatt av å stimulere interessen blant de helt unge, og hans innsats var helt avgjørende for at Abel-konkurransen kunne bli en årviss konkurranse på skolene over hele landet. Han var selv formann i juryen, tok imot finalistene i Oslo og gjennomgikk oppgavene med dem etter konkurransen.

Auberts personlige egenskaper var av avgjørende betydning for den rolle han spilte i vårt akademiske miljø. Han var åpen og utadvendt, og hadde mange venner og et imponerende internasjonalt kontaktnett. Han var også meget språkmektig og en stor beundrer av fransk kultur og matematikk. Men han var også glad i naturen, gikk lange skiturer og klatret i fjellet. Han gjennomførte flere store klatreturer i Alpene, Amerika og Norge sammen med gode venner og sammen med broren Vilhelm som han hele livet var nært knyttet til.

Aubert var først og fremst miljøskaper. For yngre kolleger og studenter var han selve nestoren – den kloke og erfarne rådgiver og den avholdte lærer som alltid hadde åpen dør til sitt kontor. For de eldre var han også initiatoren som i 1950-årene åpnet for det nye. Det kan ikke være tvil om at han har lagt mye av grunnlaget for det gode matematiske fagmiljøet vi i dag har i Norge.

  • Fullstendig bibliografi i DNVA Årbok 1991, s. 8–10
  • Bemerkning om de midtre binomialtall, i DKNVS Forh. 17, Trondheim 1944, s. 13–16
  • Contributions à la théorie des idéaux et à la théorie des valuations, dr.avh., Paris 1957
  • Theory of x-ideals, i Acta Mathematica 107, Stockholm 1962, s. 1–52
  • Localisation dans les systèmes d'ideaux, i Comptes rendus hebdomadaires des séances de l'Académie des sciences. Série A 272, Paris 1971, s. 465–468
  • Additive Ideal Systems, i Journal of Algebra 18, New York 1971, s. 511–528
  • Divisors of Finite Character, i Annali di matematica pura ed applicata 133, Bologna 1983, s. 327–361