Sosiolog. Foreldre: Meieribestyrer Einar Loe (1905–79) og Aslaug Marie Eidsvåg (1908–93). Gift 3.3.1962 med lege Endre Wærness (14.5.1938–), sønn av fiolinist Õdön Vásárhelyi (1886–1985) og kontorist Nancy Wærness (1903–84).

Kari Wærness er en nestor innenfor norsk omsorgs- og kvinneforskning, kjent for sine mange engasjerte bidrag til den sosialpolitiske debatten, sin empirisk baserte begrepsutvikling, sine vitenskapelige arbeider på mange områder (landbruk, hjemmehjelp, familie, levekår m.m.) og sin vedvarende interesse for velferdsstatens svakeste. Hun har siden 1987 vært professor ved Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen.

Wærness hadde ikke sine første faglige interesser rettet mot sosiologien. I gymnastiden oppfattet hun seg selv som en typisk realist. Da hun begynte å studere ved Universitetet i Bergen (UiB), tok hun derfor cand.mag.-graden i realfag 1963 med matematikk, fysikk og kjemi i fagkretsen. Deretter flyttet hun med sin mann til Mosjøen, der han arbeidet som distriktslege og hun som matematikklærer på Mosjøen gymnas frem til 1967. Deres to barn ble født 1962 og 1963. Da familien flyttet tilbake til Bergen og Kari Wærness ønsket å kvalifisere seg videre, falt dette sammen med opprettelsen av et nytt institutt ved UiB, Institutt for sosiologi og statsvitenskap. Hun ble student her og falt for sosiologien og for miljøet på instituttet og, ikke minst, for det tverrfaglige kvinnepolitiske miljøet som blomstret opp ved universitetet på det tidspunkt.

1972 ble Wærness cand.polit. og startet sitt arbeid som sosiolog ved Institutt for hygiene og sosialmedisin. Fra 1974 ble hun igjen ansatt på Sosiologisk institutt, og 1978 deltok hun sammen med Hildur Ve, Kristin Tornes og Helga Hernes i opprettelsen av det første senteret for kvinneforskning i Norge.

Wærness har vært knyttet til Sosiologisk institutt som forsker, som universitetslektor og fra 1987 som professor. Hun har hatt en lang rekke viktige posisjoner i universitetsmiljøet, i forskningsrådet og i den offentlige debatten, bl.a. som medlem av regjeringen Bondeviks verdikommisjon. Og i fem år fra 1999 var hun leder for Senter for Kvinne- og kjønnsforskning ved UiB, hvor hun ble involvert i undervisning og veiledning av studenter fra utviklingsland på Gender and Development-programmet. Det er typisk for Kari Wærness at dette har inspirert henne til å tenke på mulighetene for hvordan den skandinaviske forskning om velferd og omsorg kan bli fruktbar for utviklingsforskning.

Det er særlig familie-, omsorgs- og velferdsforskning Wærness har bidratt til, ikke minst gjennom en begrepsutvikling som har inspirert mange etter henne både nasjonalt og internasjonalt. Det begrepet som gav henne internasjonal anerkjennelse, var 'omsorgsrasjonalitet', som hun utviklet på bakgrunn av et empirisk prosjekt om hjemmehjelpsarbeid i slutten av 1970-årene. Begrepet viser til muligheten for at menneskelige handlinger kan være kombinasjoner av fornuft og medfølelse og regnes også som en kritikk av den rasjonelle aktør som en dominerende aktørmodell for å forstå samfunnet. Begrepet gjenfinnes i dag i forskningsarbeider og er del av pensum for sosiologistudenters grunnutdanning.

To andre viktige begreper fra Wærness' arbeider er 'ulønnet produksjon' og 'omsorg'. Det var på bakgrunn av beregninger fra den første norske Tidsnyttingsundersøkelsen som Statistisk Sentralbyrå gjennomførte 1971–72, at hun fant at kvinners hus- og omsorgsarbeid i hjemmet var mer omfattende enn det arbeidet som på samme tid ble utført i industrien. Hun overbeviste med dette mange om at det derfor var viktig å kalle dette ulønnete arbeidet for 'produksjon'. Endelig gjorde hun også en viktig innholdsdefinering av 'omsorg', som brukes i de fleste større omsorgsforskningsarbeider i dag. Hun pekte på at omsorg er relasjonell, dvs. at den alltid finner sted i relasjoner mellom mennesker, og at denne relasjonen i velferdsstatens tjenester er asymmetrisk i den forstand at omsorgsmottakeren er underordnet sin giver, fordi denne utfører et arbeid som mottakeren er avhengig av.

Kari Wærness er en sjenerøs, varmhjertet og dypt samfunnsengasjert fagperson. At hun har vært en stor inspirator på det sosiologiske feltet, ble bekreftet av at hun 2004 ble utnevnt til æresdoktor ved Uppsala Universitet.

    Et utvalg

  • Kvinners omsorgsarbeid i den ulønnete produksjon, Bergen 1975
  • The Invisible Welfare State. Women's Work at Home, i Acta Sociologica, 21, 1978, s. 193–208
  • Et program for omsorgsforskning, Bergen 1989
  • Women and the Welfare State. Common and Conflicting Interests in the 1990s, i L. Simonen (red.): När gränserna flyter, Helsingfors 1994, s. 97–110
  • Omsorgsrationalitet. Reflexioner över ett begrepps karriär, i R. Eliasson (red.): Omsorgens skiftningar. Begreppet, vardagen, politiken, forskningen, Lund 1996
  • Noen refleksjoner omkring det velgende individ, feministisk omsorgsetikk og den sosiologiske tradisjonen, i Sosiologisk tidsskrift nr. 1/2003, s. 12–23
  • Skandinavisk forskning om velferd og omsorg – relevant for dagens utviklingsforskning?, i Sosiologisk tidsskrift nr. 2/2004, s. 167–179
  • Social Research, Political Theory and the Ethics of Care in a Global Perspective, i H. M. Dahl og T. R. Eriksen (red.): Dilemmas of Care in the Nordic Welfare State. Continuity and Change, Aldershot 2005, s. 15–30
  • K. Christensen og L. J. Syltevik: Omsorgens forvitring?, Bergen 1999
  • K. Wærness: “Skandinavisk forskning om velferd og omsorg” (se ovenfor, avsnittet Verker)