Sanger (alt). Foreldre: Byråsjef, senere sorenskriver Clemet Holmsen (1796–1862) og Nicoline Caroline Nilson (1807–54). Gift 1880 med sin tremenning, godseier Peter Ferdinand Fischer (11.2.1827–25.3.1890), sønn av kaptein Hans Christopher Fischer og Kaja Petræa Elisa Nilson (1808–40). Søster av Paul Christian Eugen Holmsen (1841–92; se NBL1, bd. 6).

Karen Holmsen var en av Norges første profesjonelt utdannede operasangerinner, men i en tid da Norge manglet en egen operascene, kom hennes store musikalske og dramatiske begavelse først og fremst utlandet til gode.

Hun vokste opp i Christiania som den eldste av i alt 14 barn. Slekten var kjent for skjønnhet og begavelse, og flere var dyktige amatørmusikere. Karens begavelse viste seg tidlig, og hun fikk først pianoundervisning av Halfdan Kjerulf. Han ble imponert over sangstemmen og rådet henne til å satse på den. Men midt på 1800-tallet var sangerinnerollen på en offentlig scene ikke noe lett valg. Familien flyttet 1849 til Eidsvoll, og først etter morens død 1854 kom hun skikkelig i gang med sangutdannelsen, først hos Isak Berg i Stockholm, så hos professor Helsted i København og Wartel i Paris.

31 år gammel debuterte hun i Christiania, og kritikken skrev at hun hadde en “ren skjøn, fyldig altstemme af ualmindeligt omfang”. Stemmen hadde en særlig klang i det dypere register. Men hun kom med letthet opp også i det lyseste sopranleie, og i de videre studiene med Wartel og med Pauline Viardot-Garcia i Baden-Baden ble denne allsidigheten videreutviklet. Hun kom til å fylle de forskjelligste roller ved de store operaer i Weimar, Frankfurt am Main, Bremen, Breslau (Wrocław), Strasbourg, Köln, Zürich, Rotterdam, Paris, Milano og Mantova. Hun sang med tidens store stjerne Kristina Nilsson i Londons Crystal Palace og deltok i Leipzigs berømte Gewandhaus-konserter, foruten at hun holdt konsertturneer i Norge. 1876 var hun engasjert i en rekke operaoppsetninger ved Christiania Theater.

Overalt ble hun berømmet for sitt dramatiske talent, og hun visste å bruke både stemmen og sin statelige skikkelse til å understreke rollefiguren. Om innsatsen i Wagners Lohengrin skrev en anmelder: “Frøken Holmsen briljerte i den dæmonisk vilde Ortrud ikke alene ved sin mægtige, fænomenale Stemme, men fremstillede ogsaa med største Kraft denne fordærvede, fæle Kvinde. (…) Man troede at se en vred Norne.”

Det skulle imidlertid vise seg å bli skjebnesvangert for stemmen å opptre i så mange forskjelligartede roller for så ulike stemmetyper. Utover i 1870-årene ble det tyngre for henne å bevare stemmens smidighet. Selv om hun 1876 hadde begeistret Christiania-publikumet med sine tolkninger, noterte teatersjef Josefsson at hun neppe lenger var den strålende sangerinnen som hadde gjort den danske komponisten Asger Hammerich så betatt at han skrev operaen Tove lille til henne. 1875 hadde publikumet i Leipzig inntatt en reservert holdning til hennes liedersanger, samtidig som hun ble premiert for italienske operaarier. 1874 var bergensanmelderne fra seg av begeistring ved en konsertserie i vestlandsbyen, 4 år senere fikk hun kritikk for toneansatsen da hun kom tilbake og gav kirkekonsert, selv om hennes mektige altstemme og musikalske foredrag fortsatt ble berømmet.

1880 trakk Karen Holmsen seg tilbake fra konsertlivet og giftet seg med godseieren på Ottarsrud ved Drøbak, Peter Ferdinand Fischer. Da han døde, flyttet hun utenlands, men kom tilbake og bodde i fødebyen de siste årene hun levde.

  • Illustreret Nyhedsblad nr. 37/1874
  • artikler i BTid. 18.7., 29.7., 3.8. og 11.8.1874, 21.5. og 23.5.1878
  • Musikalische Wochenblatt, Leipzig 10.12.1875
  • G. Jølsen: Slekten Holmsen. 300-års jubileum 1634–1934, 1934
  • O. M. Sandvik: biografi i NBL1, bd. 6, 1934
  • H. B. Kragemo: biografi i CML, bd. 3, 1979
  • B. Qvamme: Musikkliv i Christiania. Fra Arilds tid til Arild Sandvold, 2000

    Fotografiske portretter

  • Fotografi i Slekten Holmsen (se ovenfor, avsnittet Kilder), s. 66
  • Litografi i Ill. Nyh., nr. 37/1874