Karen Grude Koht var en pioner i kvinnebevegelsen og en fremstående pedagog og skribent som satte spor i samtiden.
Karen Grude kom fra bondeslekt på Jæren. Faren var en foregangsmann innen landbruk og samfunnsliv. Han drev gården Brualand som et mønsterbruk og var også lensmann inntil økonomiske problemer tvang ham til å gå fra gården og lensmannsombudet. Karen var tredje barn i en søskenflokk på 10 (hvorav 8 vokste opp) og rikt utrustet. Med mot og styrke gikk hun sine egne veier. Hun løsrev seg fra pietismen hjemme og utviklet et frireligiøst livssyn. Som den første bondejenta på Jæren satte hun seg fore å bli student, noe som på den tid var usedvanlig for en kvinne og rent uhørt i bondemiljøet. Men hun fikk støtte fra radikale lærere på folkeskolen, og 1890 begynte hun å arbeide som folkeskolelærer i Sandnes.
Ved siden av lærergjerningen leste hun privat til examen artium. 1893 reiste hun til Kristiania, og etter et år på Ragna Nielsens skole tok hun eksamen på reallinjen som preseterist. Året etter tok hun anneneksamen med samme karakter og 1896 lærerprøven for studenter. Hun begynte å studere realfag, men avbrøt studiene da hun 1898 giftet seg med historikeren Halvdan Koht. I stedet orienterte hun seg mot pedagogikk og psykologi, kultur og litteratur, som hun bl.a. studerte ved Sorbonne under ekteparets opphold i Paris 1898–99.
Karen Grude Koht ble en viktig medarbeider for sin ektemann. Hun hadde selv ikke heltidsstilling etter giftermålet, men et omfattende virke som timelærer ved ulike institusjoner. Hun underviste fra 1911 ved Statens lærerinneskole i husstell på Stabekk, fra 1920 ved Norske Kvinners Nasjonalråds sosiale kurser og fra 1923 ved Den kvinnelige industriskole. Hun ble ansett som en glimrende lærer og en fengslende foreleser; det var “noe beåndet over alt hun sa”. 1931 måtte hun imidlertid slutte å undervise av helsemessige årsaker. Hun var en flittig skribent i aviser og tidsskrifter, oversatte bøker til nynorsk og gav ut flere selv, bl.a. en ABC (1909), den første norske spesialboken i barnepsykologi og barneoppdragelse for foreldre, Barna våre (1929), og en stor Pedagogisk psykologi (1937) sammen med datteren Åse Gruda Skard.
Karen Grude Koht engasjerte seg tidlig i kvinnebevegelsen. Hun var opptatt av kvinners utdanning og adgang til erverv og likelønn. Hun deltok på nordiske og internasjonale møter og gav 1908 ut skriftet Kvinnearbeid. Hun var medlem av det første styret i Norske Kvinners Nasjonalråd (NKN) 1904–06 og på ny 1916–19. Hun skrev NKNs historie ved 25-årsjubileet 1929, og 1932 ble hun æresmedlem.
For Karen Grude Koht var husarbeidet et viktig yrke, og hun la stor vekt på å ta seg av hjem og barn, til dels med hjelp av hushjelper. Hun var en svært gjestfri vertinne i “Karistua” på Lysaker, ikke minst etter at mannen ble utenriksminister 1935. Trass i sitt kvinnesaksengasjement fulgte hun i dagliglivet ofte den tradisjonelle kvinnerollen, og ifølge datteren preget dette oppdragelsen hun gav sine barn.
Samfunnsengasjementet til Karen Grude Koht favnet bredt. Både i 1905 og under den første verdenskrig var hun med å organisere kvinneaksjoner for fred. Hun var opptatt av målsaken, og hun var medlem av Bærum skolestyre 1918–24, valgt av Venstre; senere gikk hun over til Arbeiderpartiet. Hun var medlem av Statens prisreguleringskomité i kriseårene og ble 1919 med i et offentlig utvalg for å utrede videregående utdanning for landsungdom. Hun var mangeårig medlem i Kringkastingsrådet og en tid også varamedlem i NRKs styre.